LEVER PÅ GATEN: Flere «oktoberbarn» har rømt til Paris. VG møtte noen av dem i oktober. Foto: Mikalsen, Helge

Debatt

Skal «oktoberbarna» fra Afghanistan få en rettferdig behandling?

Er norsk asylpolitikk bare streng – eller også rettferdig og human? I ukene fremover skal omlag 200 afghanske ungdommer – de såkalte «oktoberbarna» – få vurdert sine saker på ny.

KAI EIDE. Diplomat, FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan.

Opprinnelig fikk de midlertidig opphold til fylte 18 år. Deretter skulle de returneres til et liv som flyktninger internt i Afghanistan – i praksis til Kabul. Så ba Stortingsflertallet om en ny vurdering. Regjeringen ble pålagt å legge større vekt på ungdommenes sårbarhet og på om de har tilstrekkelig nettverk og ressurser til å greie seg i hovedstaden.

For streng! Det var Stortinget dom over den første behandlingen. Det var ikke lagt tilstrekkelig vekt på at vår politikk også skal være rettferdig og human. Den nye vurderingen må dermed være annerledes – noe mer - enn den første runden. Den kan ikke bli en hastverkspreget repetisjonsøvelse. Det er ikke mange ungdommer det dreier seg om. Men UDI må legge forholdene til rette for at hver enkelt av dem kan få en vurdering av om de evner å klare seg alene i dagens afghanske samfunn.

Kai Eide. Foto: Thunæs, Bjørn

les også

Regjeringsforhandlingene: Må avklare asylbarnas skjebne

Det har dannet seg stereotyper i debatten, som har lite med virkeligheten å gjøre. For det første at «oktoberbarna» kommer fra velstående familier med penger nok til å finansiere reisen vest- og nordover. For det andre at de er «lykkejegere» med løgnhistorier – og uten reelt behov for beskyttelse.

Slik stereotyper holder ikke. De velstående har for lengst sendt sine barn – i tusenvis - ut av Afghanistan, men slett ikke på strabasiøse turer organisert av menneskesmuglere eller på lange vandringer gjennom Europa. De kunne gjøre det på langt mer komfortabelt vis. Mange av dem befinner seg i dag i Gulf-området – nær egen familie – og har vært der lenge. Jeg kjenner endel slike.

De flyktet fra Norge: Yasin (18) sover på gaten i Paris

De ungdommene som nå er kommet til Norge er det vanskeligere å sette merkelapper på. Noen har opplevd at nære familiemedlemmer er drept under konflikten. Andre kommer fra landsbyer Taliban kontrollerer. Noen har flyktet fordi de frykter å være blant de neste som er på galt sted til gal tid når konflikten nå tar stadig flere sivile, afghanske liv. Andre har flyktet som følge av press for å selv ta del i konflikten – til og med som Taliban-krigere. Endel har vokst opp i Iran og har aldri bod i Afghanistan. For mange av alle disse er det umulig å returnere til egen familie eller til landsbyens nettverk.

Er det da så greit å sende dem til Kabul – en storby langt vekk fra eget hjemsted? I Afghanistan betyr nettverket – i praksis egen storfamilie - alt for å greie seg. En ungdom fra Faryab – den ”norske” provinsen i nord – kan ikke dumpes i Kabul uten å ha et nettverk der. Det er nesten umulig for en fremmed og enslig tenåring å finne arbeid i hovedstaden. Og det er svært vanskelig å få adgang til utdannelse i byen uten at familien finansierer den. Ja, uten dette nettverket er noe så grunnleggende som å skape sin egen familie nærmest umulig. I Afghanistan er et ekteskap noe to familier blir enige om sammen til begges nytte.

Uten et nettverk i Kabul vil ”retur” til hovedstaden bety at unge menn kastes inn i en tilværelse uten perspektiv. I denne byen finnes allerede titusener av arbeidsløse ungdommer og like mange som livnærer seg av kriminell virksomhet, i tillegg til en endeløs skare stoffmisbrukere.

For at den nye behandlingen skal være rettferdig og human er det viktig at UDI ser mangfoldet blant de ungdommene det dreier seg om. Og det er viktig at myndighetene ser hvordan livet i Kabul vil fortone seg for svært mange av dem.

les også

Besøk Kabul for å lære, Listhaug!

Samtidig må myndighetene gjør sitt ytterste for at søkere som også flyktet fra Norge - i frykt for å bli sendt til Kabul – kan nås. Mange av dem er i dag i Paris. Dersom siktemålet er å vise at vår politikk er rettferdig og human må vi gjøre vårt ytterste for å nå også denne gruppen.

Noen rakk også å anke UDIs beslutning og fikk deretter et enda strengere vedtak fra UNE. Det vil stride mot selve grunnlaget for Stortingets vedtak – og mot almen rettsoppfatning - dersom ikke disse også gis en ny vurdering.

Til nå har jeg ikke nevnt sikkerheten i Kabul. Angrepene i hovedstaden har tiltatt i antall og omfang de siste månedene. De sivile tapene er blitt stadig mer omfattende. Under de siste angrepene var fokus i Norge på utenlandske ofre. Men det var sivile afghanere som ble hardest rammet. Kabul er under beleiring, uttalte president Ghani. Hovedstaden angripes av en besluttsom fiende, mente den amerikanske NATO-sjefen i Afghanistan. Kabul er en krigssone, meldte CNN. Hvordan påvirker dette Norges oppfatning av at hovedstaden er trygg for retur?

Det er lett å bli følelsesmessig engasjert. Men et kan ikke bli slik at ethvert avslag eller enhver innvilgelse blir betraktet som en seier eller et nederlag. Bak enhver beslutning kan det ligge gode grunner. Men det som ligger fast er at Stortinget har bedt om en ny vurdering og at den må være annerledes – mer rettferdig og mer human - for overhodet å gi mening.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder