Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Derfor er dette kongelige bryllupet mer enn en begivenhet. Det er viktig.

MENINGER

Askepott-fortellingen om den fraskilte katolikken av afroamerikansk herkomst som i morgen blir gift med en britisk prins, lyder som et eventyr.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 18.05.18 12:20

Men Meghan Markle er ingen anemisk eventyrprinsesse.

Hennes forestående ekteskap med den yngre broren til øyrikets kommende majestet, bryter med de fleste rojale konvensjoner.

Så sent som to år før den kongelige forlovelsen mellom Henry Charles Albert David Windsor og den amerikanske skuespilleren fant sted, ville en slik allianse ikke bare vært uhørt, men lovstridig.

Henry Charles Albert etc. – Harry blant venner – var inntil de nye tronfølgebestemmelsene trådte i kraft i 2015 lovpålagt å holde seg unna medlemmer av Den romersk-katolske kirke, i fall hensikten var konjugal, altså giftemål.

For Storbritannias statsoverhode, i dette tilfelle Harrys bestemor Elizabeth II, er også overhode for den protestantiske Church of England. Der har det gått en ubrutt linje siden Elizabeth I. Hun ble statskirkens første Supreme Governor i 1559 etter å ha drevet tilbake forsøket fra Tudordronningen Maria, hennes halvsøster, på å gjeninnføre Den katolske kirke. Kongefamilie er ikke noe man leker.

Sist et medlem av Huset Windsor ønsket å ekte en fraskilt amerikansk katolikk – hun het Wallis Simpson – ble kong Edvard VIII tvunget til å avstå krone og trone for kone.

Men Ms. Markle (36), borgerrettighetsaktivist, feminist og filantrop som også er tre år eldre enn brudgommen, fremstår som et funn for den britiske kongefamilien. Utdannet ved samme universitet som George McGovern, Warren Beatty, 19 Nobelprisvinnere og flere Oscar-sankere enn noe annet lærested.

Hennes far er republikaner og prisbelønt TV-mann. Moren er demokrat, sosialarbeider og yogainstruktør. De møttes på settet til USAs lengstgående såpeopera – kall det et frempek – giftet seg i Selvrealiseringstempelet på Sunset Boulevard i en hinduistisk seremoni, for så å sende datteren på katolsk privatskole

Hadde hun ikke seilt inn i Harrys liv på kjærlighetens vinger, måtte dagens Sir Alan Lascelles – kjent som dronningens privatsekretær «Tommy» i The Crown – ha reist ut for å finne henne.

Konstitusjonell makt i arv er en absurd idé. I et opplyst samfunn skulle det ikke finnes noe som helst rasjonale for å tviholde på middelalderske tradisjoner som ethvert kongehus er tuftet på. Det grunnleggende prinsippet om at én utvalgt familie står over oss andre som smartere og på alle måter bedre skikket til å lede, er så tullete at selv ikke erkerojalister tror det er slik det henger sammen. Likevel er folk glade i kongefamiliene sine.

Det britiske kongehuset har gjennom sin tusenårige historie fostret fremragende strateger og imperiebyggere, men også blodstenkte feltherrer og rene sadister, samt en hel rekke pussige skruer. I ettertid kan det fremstå både barbarisk og usykront med virkeligheten. En institusjon som i tusen år har overlevd alle, inklusive seg selv, kan imidlertid ikke ha klart det på frykt alene. Intet monarki er mer bestandig enn det folkeviljen tillater. Den historien er like nådeløs som Henrik VIII.

Slik vårt eget kongehus har tilpasset seg en modernitet hvor det egentlig ikke har en rasjonell plass, har også Huset Windsor – noe mer motstrebende – forsøkt å annamme tidsånden. For å overleve er monarkiet nødt til å finne en ny balanse mellom avstand og nærhet. Det må ta et oppgjør med gamle sannheter om at «dagslys ødelegger magien», slik konstitusjonseksperten Walter Bagehot i 1867 skrev om kongehusets rolle i britisk statsskikk.

Viktoriansk tryllestøv gir ingen mening i dag. Det fremkaller snarere allergi. Dersom den aparte tanken om nedarvet makt skal rettferdiggjøre de kongeliges skattefinansierte privilegier i populismens tidsalder, må de begrunne sin eksistens på nytt. Jobbinstruksen er å forvalte en institusjon som tiden har løpt fra og samtidig gi den relevans.

Som adelsmannen Tancredi sier i Leoparden, Tomasi di Lampedusas berømte verk fra tiden før Italias samling: «Alt må forandres, for at alt skal bli som det er.»

Dette forutsetter interesse fra folket. Meghan Markle kommer fra Hollywood, som et ekko av Grace Kelly, og trenger ikke noe grunnkurs i å opptre. Prins Harry kunne sikkert fått hvem han ville fra hvilket som helst grevskap. Men hadde det gitt like mye oppmerksomhet som en moderne karrierekvinne med levd liv i bagasjen?

Uten publikum dør monarkiet og hvem vet vel bedre å begeistre massene enn en populær skuespiller.

Reaksjonære britiske tabloidmedier har i mangel av å kunne påvise brudd på kongelig protokoll forsøkt å desavuere den 36-årige kvinnen ved å dra rasekortet og fokusere på etnisk uro i bydelen hvor hennes afroamerikanske mor bor.

Den dårlig skjulte misbilligelsen over forlovelsen med Harry, som er nummer seks i arverekkefølgen til tronen, fikk prinsen selv på banen i et oppsiktsvekkende harmdirrende oppgjør med det han kalte pressens rasistiske behandling av kjæresten. Om noen britiske mediehus skulle være det minste i tvil: For prins Harry er rasediskriminering ikke kun et politisk anliggende. Nå er det personlig.

Den oppvoksende slekt som er like fargeblind som prinsen, forstår slikt. De opplever i dette utfallet kongelige som angår dem.

Kongefamiliene er per definisjon avhengige av overdådige slektstreff i offentligheten for å legitimere seg selv, og ingen ting slår et kongelig giftemål. Helgens bryllup er på mange måter tonet ned, og innslaget av offisielle gjester er redusert til fordel for spesialinviterte grupper, slik som overlevende fra branntragedien i Grenfell Tower på denne tid i fjor.

I så måte kan bryllupet i Windsor være den viktigste investeringen i monarkiets moderne historie, en Harry-fest langt mer betydningsfull enn den spektakulære seremonien i Westminster Abbey da tronarvingen William fikk sin Kate.

For unge mennesker som ikke ønsket Brexit og som mener diversitet er et positivt ladet ord, føyer den nye prinsessen fra California seg inn i en multikulturell forståelse av Cool Britannia.

Hvor coolt er vel ikke det, at en etterkommer fra den atlantiske slavehandelen giftes inn den britiske kongefamilien, og en dag blir svigerinne til statsoverhodet i den historisk største kolonimakten.

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Her kan du lese mer om