Foto: Tegning: Roar Hagen

Støres asylmareritt

MENINGER

En opprivende strid om asyl og innvandring kan splitte Arbeiderpartiet enda mer – og skyve enda flere velgere unna.

kommentar
Publisert:

I møte med økende folkevandringer i årene fremover er det avgjørende at de europeiske landene klarer å samles om en felles politikk. Norge må være en del av dette. Hvis ikke anstendige og ansvarlige partier tar disse spørsmålene alvorlig, risikerer vi at mørke krefter presser frem brutale løsninger som strider mot alt vi tror på.

Streng vs. liberal

Høyre og Ap har tradisjonelt stått sammen om hovedlinjene i asyl- og innvandringspolitikken i Norge. Gjennomgangstonen har vært «rettferdig, streng og human».

Nå ønsker sterke krefter i Ap å forlate denne linjen. Samme dag som Jonas Gahr Støre og resten av Ap-ledelsen skulle ha sin halvårlige pressekonferanse, gikk Oslo Aps leder Frode Jacobsen ut og krevde en human, solidarisk, rettferdig og raus innvandringspolitikk.

Ordet «streng» var utelatt hos Oslo Aps leder. Da Støre senere på dagen ble bedt om å kommentere Jacobsens utspill, mente han at «streng» ligger innbakt i «rettferdig». Det gjør det ikke. Rettferdighet handler om likebehandling, uavhengig av om regelverket er strengt eller liberalt. Folk flest forbinder en liberal innvandringspolitikk med å la mange få bosette seg i Norge, mens en streng politikk innebærer at færre får bli.

Innvandring og integrering var den viktigste saken for velgerne i forrige stortingsvalg. Ap var ikke på banen. Mange opplever Ap-leder Støre som uklar i disse spørsmålene. Denne uklarheten blir ikke mindre dersom Støre går bort fra Aps gamle mantra om rettferdig, streng og human.

Jens Stoltenberg

Skillene i innvandringspolitikken går tvers gjennom Ap. Men ledelsen har holdt på en fast linje. Tidligere Ap-leder Jens Stoltenberg skriver i sin bok, «Min historie»: «Arbeiderpartiet har ofte blitt kritisert for å stå på en streng linje i asylpolitikken. Jeg mener det er helt nødvendig.» Og videre: «Flere sosialdemokratiske partier i Europa har undervurdert den kraften som ligger i asyl- og innvandringspolitikken. De mister sin posisjon som dominerende partier. Arbeiderpartiet har klart å stå på en streng og rettferdig linje i årtier.»

Dersom Ap gjør alvor av å forlate dette innebærer det også et oppgjør med den politikken Ap alltid har stått for. I så fall blir den borgerlige siden stående alene på den linjen som hittil har samlet bredt i Norge – og disse spørsmålene blir enda mer splittende og polariserende. Det skjer i en tid da vi mer enn noen gang trenger en samlende politikk på dette feltet.

Velferdssamfunnets bærekraft

Norge er blant landene i Europa som har tatt inn flest med innvandrerbakgrunn over kortest tid. Sammenlignet med mange andre land, har vi lyktes ganske godt med integreringen. Men ikke godt nok. Oslo er en delt by, der noen bydeler har en stor overvekt familier med innvandrerbakgrunn, mens andre bydeler knapt har noen. Det er stort frafall i videregående skole, særlig blant gutter med innvandrerbakgrunn. En stor del av nykommerne blir stående utenfor arbeidslivet. Hvis vi ikke lykkes med å få flere i arbeid, truer det bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

Bildet i deler av Europa skremmer. Flyktningkrisen høsten 2015 er ikke over. Nå ser vi ettervirkningene. I Tyskland er forbundskansler Angela Merkel i ferd med å gå på sin største krise, nettopp på grunn av flyktningpolitikken. Den kan koste henne jobben, og den kan føre til at EU og Europa blir stående uten den samlende lederskikkelsen Merkel har vært gjennom de siste års uroligheter.

Et splittet Europa

Vesten er under press. Fra Kina og Russland. Og ikke mindre alvorlig – under press innenfra. Vi ser at samholdet og solidariteten innad i Europa forvitrer. Hellas og Italia sitter med hundretusener av migranter som andre land ikke vil ta imot. Institusjoner og ansvarlige partier mister troverdighet. Som i Italia, der ingen av de etablerte partiene oppnådde noe særlig oppslutning under vårens valg, mens populistene på begge sider vant stort.

Vi ser det i splittelsen mellom øst og vest i EU. I Polen og Ungarn foregår det en systematisk nedbygging av demokratiske institusjoner. Fremmedfiendtlige partier får stor oppslutning. Høyrepopulistiske partier gjør det godt i mange vesteuropeiske land. Gamle, etablerte partier som har styrt stødig i hele etterkrigstiden, opplever i noen tilfeller nærmest å bli radert ut.

Samtidig står vi overfor store utfordringer med befolkningsutviklingen både i Europa og Afrika. Mens antallet innbyggere i Europa kan komme til å synke og fortsatt ligge på noen hundre millioner, ligger det an til nær en fordobling av innbyggertallet i Afrika frem mot 2050.

Tosidig integrering

Vi vet at det tidspunktet da folk tjener nok til å reise fra et land, kommer før det tidspunktet da landet er så rikt at menneskene ønsker å bli der. Presset mot Europa kan bli enormt. Hvis ikke de europeiske landene finner felles løsninger for hvordan dette skal håndteres nå, kan det etter hvert dukke opp stygge alternativer. Europa har en historie som burde skremme.

Alt dette angår også Norge. Vi trenger en bred enighet mellom de to store, ansvarlige partiene; Ap og Høyre. Begge partier er opptatt av at integrering stiller krav både til de som kommer hit, og til oss som er her allerede. De ønsker kontroll ved grensene, samtidig som de mener Norge må ta sin del av ansvaret i en urolig verden. De er begge ansvarlige – og anstendige.

Uklarhet skaper splittelse, ikke samhold. Det har hverken Ap eller Norge råd til.

Her kan du lese mer om