FEIRER KJÆRLIGHETEN: – Vi bør veive høyt med regnbueflagget og jobbe for at også LHBTIQ-personer har de samme rettighetene som alle andre mennesker, skriver Hanssen, i kronikkserien for unge, «25 under 25». Bildet er fra Pride-paraden i Oslo i juni i fjor. Foto: Odin Jæger

Debatt

«25 under 25»: Fortsatt en vei å gå etter 50 års homokamp

Fordommene burde vært ryddet av veien etter over 50 års homokamp. Men så enkelt er det ikke.

MATHIAS WILLASSEN HANSSEN (21), Kommunikasjonsrådgiver i Unge Høyre.

Fortsatt er det så mange som ikke tør å vise kjærligheten sin offentlig. Et stygt blikk eller en bemerkning kan ødelegge resten av dagen. At en så fin, liten romantisk ting som å kysse hverandre på busstasjonen eller sitte med hodet på skuldra til kjæresten i parken, blir et politisk standpunkt. Det er problemet. Sånn skal det ikke være. Vi må aldri komme i en situasjon hvor vi plasserer folk av ulike legninger alene fordi de ikke defineres som «normalen».

Mathias Willassen Hanssen. Foto: Joakim Breivik.

Jeg vet hvor vanskelig det er å gå lenge uten å fortelle venner, familie, eller bekjente hvem du egentlig er. Jeg anså det å bli kalt «homo» som så negativt at jeg ikke ville assosieres med det. Derfor drev jeg lenge med fornektelse, samtidig som jeg gikk med en følelse av at jeg var annerledes og mindre verdt, på grunn av legningen min. En slik prosess går mange unge homofile gjennom, hver dag.

Min historie er på ingen måte unik. I et hvert klasserom og i enhver vennegjeng så finner du unge som står i en sårbar sitasjon. For selv om jeg hadde satt meg mål for når jeg skulle si det, flyttet på datoene og planlagt i detalj hvordan jeg skulle si det og endelig «komme ut av skapet», tok det meg seks lange år før min godt bevarte hemmelighet kom til overflaten. Jeg brydde meg mer om hva alle andre ville si og hvordan de ville reagere – ikke hva som ga meg livskvalitet. 
Vi som er unge i dag sliter enda mer enn før med å passe inn. Vi måler oss etter likes og kommentarer på Instagram og er opptatt av hva andre syntes helt ned til minste detalj. Vi skjuler vårt indre jeg gjennom filtre på Instagram, men det finnes ikke et redigeringsprogram eller et filter som kan skjule at du er homofil. Derfor er det en ekstra belastning, og en belastning man ikke skal trenge å bære.

les også

«25 under 25»: – Aksepterer vi homonegativitet?

Vi som bor i Norge og som er homofile er ganske heldige. Vi trenger ikke å frykte forfølging eller offentlige henrettelser, men livet som homofil er ikke nødvendigvis bekymringsfritt av den grunn. 
At mennesker som har alle rettigheter, og ikke trenger å kjempe for å beholde dem skal komme med en moralsk pekefinger til mennesker de ikke kjenner - kun på bakgrunn av en annen identitet og seksualitet er uforståelig for meg.

Jeg skjønner ikke hvorfor mennesker skal bruke tid og energi på å angripe andre når alt egentlig handler om kjærlighet og det å være seg selv? Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å være født og oppvokst i Norge hvor likestilling, likeverd og nestekjærlighet er vår stolthet, men samtidig pisse på disse verdiene.  

les også

«25 under 25»: Hvem skal få være forbilder for ungdommene våre?

Med fremveksten av populisme i flere land, ser man nå en trend hvor volden mot homofile har økt i Europa. I Frankrike blir homofile angrepet minst tre ganger om dagen. I Storbritannia økte volden mot homofile med 150 % etter Brexit. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at man i land som er bygget på samme verdiene som oss kan ha et voksende homohat?

Jeg kjenner på et sinne når jeg leser historier om homofile som blir utsatt for netthets, slått ned på gata eller trakassert på bakgrunn av sin legning. Jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg leser de dystre statistikkene for LHBTIQ-miljøet eller når homofile ungdomspolitikere opplever netthets og jeg kjenner jeg blir redd når den nordiske motstandsbevegelsen promoterer budskap som «knus homolobbyen» på torgene i flere norske byer.

Jeg skulle ønske jeg var sterkere og at jeg klarte å riste av meg følelsen om at det er noe feil med meg og at jeg ikke skal kjenne det stikket i magen hver gang jeg hører ordet «homo». Men sånn er det ikke. I Europa går ikke homokampen lenger fremover, den går bakover.

les også

«25 under 25»: – Du tuller ikke med kvinners rettigheter, du tuller ikke med oss

Det viser at vi fortsatt har en vei å gå, ikke fordi jeg ikke alltid er komfortabel med hvem jeg er, men fordi det fortsatt er mye fordommer og hat i Norge etter 50 år med homokamp. I Norge burde man aldri behøve å være redd for hva som kan skje hvis man ikke følger normene. Vi bør veive høyt med regnbueflagget og jobbe for at også LHBTIQ-personer har de samme rettighetene som alle andre mennesker. 

I år håper jeg at alle politiske ledere våkner opp og tar grep, i kampen om menneskerettighetene og i kampen mot diskriminering av LHBTIQ-personer, både her til lands, men også internasjonalt. At vi i 2019 kan vise at fellesskap er viktig. At alle er like mye verdt. At alt er kjærlighet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder