Bistandsindustrien

Når det blir viktigere hvor mye som bevilges enn hva som kommer ut av pengene, må det gå galt. Det er det vi nå ser i bistandspolitikken.

Spør en politiker hva det viktigste målet er med norsk bistandspolitikk, og de aller fleste av dem vil svare 1 prosent. 1 prosent av BNP; bruttonasjonalprodukt, skal gå til bistand. Hvis den til enhver tids sittende regjering foreslår å bevilge mindre enn dette over statsbudsjettet, blir det bråk. Den som bevilger 1 prosent, har levert. Da er alle fornøyd, og debatten er over før den har begynt.

I 2005 var bistandsbudsjettet på 18 milliarder kroner. I fjor var det på 34,5 milliarder. Hadde budsjettet bare vært justert etter prisstigningen i disse årene, ville det vært på knapt 22 milliarder kroner. I løpet av de siste ti årene har altså bistandsbudsjettet økt drastisk.

VG-spesial: Får gigantkontrakter uten anbud: Millionærer på bistand

Sløsing

Det sier seg selv at det blir sløsing av slikt. For eksempel mottar norske bistandsorganisasjoner rundt 100 millioner kroner for å drive informasjonsarbeid - i Norge. Det blir mange brosjyrer - og mye prat.

Avsløringen av ILPI, der tidligere UD-ansatte henter ut millioner av kroner fra det norske bistandsbudsjettet, viser hvor galt det kan gå. En betydelig del av pengene har kommet til ILPI utenom anbudssystemet. Det er ikke grunn til å tro at det har skjedd noe ulovlig. Men at store pengebeløp tildeles uten samme type konkurranse og åpenhet som offentlige anskaffelser, er sterkt kritikkverdig. Når vi ser, som her, at de som mottar pengene, kjenner mange av dem som deler ut pengene, er det desto større grunn til å rope varsko.

Lite åpenhet – mye penger

Da Gro Nystuen, Njål Høstmælingen og Kjetil Tronvoll startet sitt firma, sa de at ville ta ut en moderat fast lønn, uavhengig av hvor mye penger de dro inn til firmaet. I fjor hentet hver av dem ut i underkant av 3 millioner kroner i lønn og utbytte. Det kan synes som om grådigheten har tatt overhånd hos de gamle idealistene.

Likevel er det største problemet at det er mulig å bruke så mye bistandspenger på denne måten. At det er så lite åpenhet og kontroll over tildelingene, og så mye penger i flyt. I etterkrigstidens USA oppsto begrepet "det militærindustrielle kompleks" om makten våpenindustrien fikk under den kalde krigen. I dag er det grunn til å spørre om Norge har fått et bistandsindustrielt kompleks, der egeninteressene til ulike aktører veier tyngre enn det egentlige målet; å hjelpe verdens fattige til å hjelpe seg selv.

Det er på tide å stramme inn pengebruken i norsk bistand. Det er på tide at politikerne begynner å diskutere hvordan pengene brukes, ikke bare hvor mye som skal bevilges.