Den glemte syriske revolusjonen

MENINGER

Det eneste lyspunktet i Syrias mørke er at noen holder revolusjonens idealer levende. De eneste heltene er sivile syrere som hjelper andre. De som ikke oppgir kravet om rettferdighet.

kommentar
Publisert:

I mars er det seks år siden revolusjonen startet i Syria. Det var en vår fylt med forventninger og frykt. Det ble til vår tids største katastrofe.

Tar ansvar

I all elendigheten er det lett å overse at vanlige mennesker i ekstreme situasjoner tar ansvar og at et sivilt samfunn tar form.

Det startet med revolusjonen i 2011. All oppmerksomheten om fremmedkrigere, terrorbevegelser og stormaktsspillet om Syria overdøver vanlige syreres historier.

Jeg møter Zeina Bali i Oslo, en av stifterne i den syriske eksilorganisasjonen Space. Hun studerte datavitenskap ved universitetet i Damaskus da den arabiske våren nådde Syria. Det startet med arrestasjonen av noen gutter som hadde skrevet graffiti på en vegg i byen Daraa.

– En venn i klassen var fra Daraa. Som de fleste av oss reiste han hjem i helgene og han kom tilbake med videobilder på mobilen av mennesker som løp i gatene og ropte slagord. Vi var redde bare for å se på bildene. Vi hadde vokst opp i tiår med frykt.

Senere sirkulerte det andre bilder blant studentene. Demonstrasjoner foran moskeer og sikkerhetsstyrker som la fra seg hauger av Kalasjnikov-våpen. Men i denne første fase av revolusjonen ropte demonstranter at ingen måtte gripe til våpen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Krigen har bare startet

Sterkt splittet

Zaina forteller at studentmiljøet var sterkt splittet våren 2011. Alle fulgte med da Egypts president Hosni Mubarak ble styrtet 11. februar. Noen ble inspirert av det som skjedde, andre ble redde for at det samme kunne skje i Syria. Noen endret sin Facebook-profil til et bilde av Bashar al-Assad, andre skiftet til svart til et minne om de som ble drept i demonstrasjonene. De som endret profilen til svart havnet på myndighetenes svarteliste. Alle tilløp til opposisjon blant studentene ble registrert og rapportert.

Men diskusjonen fortsatte og dekanus innkalte studentene til dialogkonferanse. Møtet skulle vare en time, men pågikk i fem timer. Dekanus forsøkte å belære studentene, men utbrøt etter å ha blitt imøtegått: Hva slags frihet er det dere vil ha? Vil dere gå nakne i gatene?

30. mars samlet studentene seg for å se Assads TV-tale til nasjonen. Noen hadde ventet at han ville beklage drapene på demonstranter og innlede en dialog med opposisjonen. De ble dypt skuffet.

– Assad lo og virket lykkelig. Hvert femte minutt ble han avbrutt av parlamentsmedlemmer som lovpriste hans styre.

LES OGSÅ: En guide i kaoset

Mot regimet

I april spredde opprøret seg til byer over hele Syria. Det startet med krav om reformer, større rettigheter og mot korrupsjon. Gradvis rettet protestene seg direkte mot regimet. Da regimet brutalt forsøkte å knuse oppstanden, ble det en væpnet kamp.

Zeina sier det pågikk en intens diskusjon i opposisjonen om det var riktig å gripe til våpen. Noen av de første som bevæpnet seg ville beskytte demonstranter mot regimets styrker.

– Da jeg forlot Syria på sensommeren 2012 var det tanks i gatene i Damaskus og helikoptre angrep opprørsposisjoner i forstedene. I Homs hadde opprørerne tatt kontroll over deler av byen og i februar var de blitt utsatt for voldsomme bombeangrep.

Men fortsatt pågikk den fredelige kampen mot regimet. Små grupper av demonstranter delte ut opprop, ropte slagord og filmet det hele før de løp fra stedet etter to minutter. Ble de for lenge et sted hørtes skyting.

LES OGSÅ:-Bruker brannbomber

Før IS

Syria i 2011 handlet ikke om Al-Qaida eller den såkalte islamske staten (IS). Bare regimet sa demonstrasjonene var et utenlandsk plott og at opposisjonen besto av terrorister. Zeina mener regimet med sine handlinger slapp Al-Qaida og IS inn i Syria. De var ikke en del av den opprinnelige syriske opposisjonen.

– Svært tidlig intervenerte Hizbollah på det syriske regime. Deres leder Hassan Nasrallah hadde støttet revolusjonene i andre arabiske land, bare ikke i Syria som han mente var utsatt for en konspirasjon.

LES OGSÅ: Slik vokste krigen og sivilbefolkningens lidelser

I mange opprørskontrollerte områder forsøker sivile å organisere tjenester for innbyggerne. Frivillige driver undervisning og helsestell. Noen tar ansvar for å hente søppel. Ingeniører finner løsninger med fornybar energi når strømtilførselen kuttes. En redningstjeneste finner overlevende etter bombeangrep. Andre oppdaterer offentlige registre over eiendom, ekteskapsinngåelse og fødsler.

– Noen ganger konfronterer det sivile samfunn de væpnede gruppene. De demonstrerer eller streiker når det er noe de vil oppnå. Folk tar selv ansvar, sier Zeina Bali.

Hun er ikke blant de mange som tok den lange og farefull flyktning-ruten til Europa. Hun reiste fra Syria i 2012 for å studere. Nå kan hun ikke lenger vende hjem. De siste to årene har hun bodd og arbeidet i Norge.

– Med Space ville vi skape et rom i den offentlige debatten. Vi vil gjerne at syrernes stemmer skal bli hørt.

Revolusjonen åpnet en sjelden mulighet for syrere til å si sin mening. Det ble raskt overdøvet av tanks og bombefly. At det fortsatt finnes mange som forsøker å bygge et nytt samfunn, selv under ild, betyr at alt ikke er tapt. Det gir håp for Syria.

LES OGSÅ VGs LEDER: Våpenhvile i Syria

Her kan du lese mer om