TO SYN PÅ TYRKIA: Mens det moderne Tyrkias grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk fremholdt en sekulær stat, ønsker dagens president Recep Tayyip Erdogan at islam skal ha en sterkere rolle i samfunnet. VG-tegner Roar Hagen har satt Atatürk (som døde i 1938) på den venstre søylen, mens Erdogans søyle har årstallet 622 - begynnelsen på islamsk tidsregning. Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar: Tyrkias farlige splittelse

ISTANBUL (VG) Bak et teppe av terrorfrykt, skjuler det seg
en dypere trussel mot det tyrkiske samfunnet.

I september i fjor ga A-magasinet ut en spesialutgave, med forsidetittelen «Syria, landet som forsvant». Jeg har hatt utgaven liggende på kontorpulten min siden jeg flyttet til Istanbul i mars. Under et besøk fattet min nabo interesse for bladet, og ba meg oversette tittelen. «Det samme kan skje med Tyrkia om noen år», var hans kommentar.

Kuppforsøket mislyktes: Nå varsler Erdogan «utrensking»

Denne naboen ber meg stadig om å skaffe ham en norsk kjæreste. Ikke fordi han sliter på kjærlighetsfronten, det motsatte er tilfellet. Ikke vet han stort om Norge heller. Men, han vet at han vil vekk. «Tyrkia er i ferd med å rives i stykker», forklarer han. Men, dersom det er sant, hvorfor skjer det?

Mine drøye fire måneder her er for kort til å gjøre noen fullverdig analyse, særlig i et land som er så sammensatt som Tyrkia. Den politiske debatten er intens, og raser rundt temaer som får stor oppmerksomhet utenfor landets grenser: De mange terrorangrepene; konflikten med EU; krigen i Syria; flyktningstrømmen.

VGTV: Video viser kaoset på flyplassen i Istanbul under kuppforsøket

Debatten er minst like intens rundt innenrikspolitiske temaer: Svekket pressefrihet; endring av grunnlovens paragraf om en sekulær stat; immunitet for landets folkevalgte; de voldsomme kampene mot kurdiske PKK.

Flere kommentarer fra Tyrkia: Derfor trenger Tyrkia en «flyktningsone» i Syria

Les også: Etter Tyrkia-terroren: Fryktens makt

Les også: Erdogan vil sende opposisjonen i fengsel

Men, skjult bak disse debattene, finnes en skillelinje som alt fra drosjesjåfører, universitetsprofessorer og tilfeldige kafégjester har forsøkt å forklare meg:


«Tyrkia er delt mellom dem som elsker Erdogan, og dem som hater ham».

Tyrkias omstridte president fikk 51,79 prosent av stemmene i valget i 2014. Den andre halvparten, de som ikke ville ha ham, er splittet i mange fraksjoner. Motstanden mot det styrende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) er den ene saken de kan samles om.

Men hva er det egentlig ved Erdogan og hans islamistparti motstanderne frykter? Erdogans forsøk på å styrke posisjonen som en regional stormakt er nemlig noe de fleste slutter opp om – en brennende nasjonalfølelse er noe så godt som alle tyrkere har til felles. Det er Erdogans uttalte mål om at Tyrkia i større grad skal vende seg vekk fra Europa, og mot den muslimske verden, som skremmer store deler av middelklassen i Tyrkia.

Ikke at denne middelklassen ønsker at Tyrkia skal bli en kopi av Vesten. Det kosmopolitiske Tyrkia har en særegen og definitivt tyrkisk oppfattelse av hva det vil si å være en moderne og sekulær nasjonalstat, slik landsfader Mustafa Kemal Atatürk fikk det grunnlovsfestet at landet skal være.

Og det er her du finner den kanskje farligste splittelsen i dagens tyrkiske samfunn – mellom dem som ønsker et Tyrkia med en klarere muslimsk nasjonalprofil under en sterk leder, og dem som vil at Atatürks sekulære Tyrkia, skal bestå.

Blant landets aller rikeste finner man mange som er tjent med Erdogans styre, og AKP sine pengeinndrivende gigantprosjekter. Man finner også en styrtrik overklasse som i liten grad engasjerer seg i politikk.


Skillet går mellom by og land. På landsbygda er støtten til AKP voldsom, det er i byene at opposisjonspartiene henter sine velgere.

Men skillet gjenspeiles også i gigantbyen Istanbul: Blant borgerskapet i bydeler som Nisantasi, som forfatter Orhan Pamuk så godt beskriver, og blant unge hipstere i bydeler som vestligvendte Cihangir, er det dommedagsstemning.

I religiøst konservative Üsküdar og i arbeiderklassestrøket Kasimpasa er det helt motsatt: Der elsker de Tyrkias sterke leder, og troen på en strålende fremtid er tilsynelatende bunnsolid.

Les også: Erdogan er fryktet i Vesten, men her elsker de «Tyrkias sterke mann»

Mange av Erdogans motstandere mener AKP rett og slett «kjøper seg stemmer» blant de fattige, gjennom subsidierte matvarer og utlevering av kull. Det er en forenkling – Tyrkias økonomi og infrastruktur er utvilsomt styrket under årene med Erdogan ved makten. Og Tyrkia var ikke noe lysende demokratisk forbilde før Erdogan heller. Tvert imot, hæren var en maktfaktor som holdt Atatürks idealstat i tøylene, og som flere ganger satte de folkevalgtes vilje til side.

Men blant den halvparten av befolkningen som ikke støtter AKP, er frykten for partiet nå så stor at det tegner et meget dystert bilde. Terroren, som mange gir Erdogans regime skylden for, er i ferd med å ta knekken på landets turistnæring, og fremtidstroen viskes ut blant betydelige lag av den tyrkiske befolkningen.

Imens gjør mange unge tyrkere med god utdannelse det min nabo drømmer om – de forlater landet. Én av de skarpeste Tyrkia-analytikerne jeg kjenner, som jeg studerte sammen med ved LSE for over ti år siden, er én av dem. Med en doktorgrad i statsvitenskap fra et internasjonalt eliteuniversitet ville hun utvilsomt vært et gode for Tyrkia. Men, hun har fått jobb i USA, og ser seg ikke tilbake.

Jeg ber henne gi sitt syn på situasjonen i landet, og får en negativt ladet tirade sendt i retur, i en språkdrakt som både er lite akademisk og ukarakteristisk til å være henne. Hun forklarer at hun så gjerne skulle vært med på å forme fremtidens Tyrkia, men at hun ikke orker belastningen.


«Mitt hjerte blør for Tyrkia», avslutter hun.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder