Kronikk: I narkotikakrigens vold

I 2006 erklærte Mexicos president Felipe Calderon det han kalte «krigen mot narkotika». Soldater og politimenn ble sendt ut i gatene for å bekjempe narkotikahandel med militære våpen. De kriminelle svarte med de samme våpnene, og antente med det en territorial krig.

Marcela Turati Muñoz, undersøkende journalist fra Mexico og innleder på årets Oslo Freedom Forum.

Jeg har dekket denne krigen som journalist, volden har endret mitt liv – og livene til millioner av mexicanere. På et tidspunkt kom 30 kvinner til meg med bilder av sine savnede sønner, og for å fortelle meg sine historier. Jeg har møtt mennesker som har blitt torturert og foreldre til barn som har blitt henrettet. Jeg har blitt kontaktet av livredde familier, og deltatt i terapigrupper der foreldreløse delte sine mareritthistorier.

Krigssone i eget land

Vi mexicanske journalister har blitt krigskorrespondenter i vårt eget land. Da president Calderons valgperiode var over, viste statistikk at mer enn 100.000 mennesker var døde som følge av volden. 270.000 har forsvunnet, flere enn 100.000 har blitt fordrevet, og en et ukjent antall har blitt skadet, lemlestet, blitt foreldreløse eller enker.

Krigen har ikke blitt ført mot narkotikahandelen, men i hovedsak over territorium. Samtidig pågår en informasjonskrig, den som kontrollerer informasjonen kontrollerer befolkningen.

Mer enn 100 journalister har blitt drept eller har forsvunnet de siste åtte årene. Mexicanske journalister dør ikke i kryssilden, eller som sivile ofre i bombeangrep. De er målene for angrepene. Pistolmenn oppsøker journalister og myrder dem i sine egne hjem. De blir skutt av snikskyttere når de forlater kontoret, eller de blir blåst til himmels i gatene.

Dusinvis har forlatt sine hjembyer og søkt tilflukt i andre stater – eller asyl i andre land. Mange var respekterte undersøkende journalister. Nå selger de pølser, klipper plener eller rengjør skoler. De er skremt til taushet.

Bind for øynene

På tross av dette hevder Mexicos føderale regjeringen i internasjonale fora at det har bygget legger vekt på å beskytte journalister. En ny lov gjør etterforskning av forbrytelser mot journalister obligatorisk. Journalistene våger seg fortsatt ikke hjem.

I dagens Mexico kan det å drive journalistikk sammenlignes med å bevege seg med bind for øynene i et område med kvikksand. Det er vanskelig å vite hvor det er farlig å gå. I enkelte områder er offentlige tjenestemenn er en del av den organiserte kriminaliteten, når du intervjuer dem du ikke hvem du snakker med. Korrupsjon er gjennomgående. De som står bak truslene, torturen, forsvinningene og drapene på journalister går ustraffet.

Mexicanske journalister er underlagt ulike typer av sensur: Narkobaronene dikterer reglene for mediedekningen, og straffer dem som overholder dem. Regjeringen kjøper seg taushet hos medieeierne, som ikke tillater undersøkende journalistikk av frykt for å miste statlige privilegier.

Konsekvensen av at folk fratas retten til å informert, er at tilliten til journalisten forsvinner.

Folk får ikke vite

Ingen rapporterer hendelser der busspassasjerer blir tilfeldige ofre for vold, om hundrevis av unge menn som forsvinner på motorveiene eller som er tvangsrekruttert til krigen. Folk får ikke vite hvor mange ble drept i skuddvekslingene de hører om. I de siste to årene har all vold på magisk vis fra nyhetsbildet. I desperasjon har vanlige folk tydd til sosiale medier for å få ut historiene.

Regjeringen insisterer på at orden er gjenopprettet, men volden fortsetter. Den nåværende regjeringen under Enrique Pena Nieto prøver å skjule den, men nye massegraver blir stadig oppdaget. Hver uke blir nye lik funnet i ulovlige graver.

En av de siste journalistene som har blitt stille er Gregorio Jimenez de la Cruz, fra delstaten Veracruz. Han ble kidnappet i februar. Liket ble funnet en uke senere. Fem væpnede menn med tildekkede ansikter trakk ham ut av hans eget hjem, foran øynene på familien. Samme dag tok journalister til gatene, og krevde at regjeringen måtte finne ham. De protesterte på tross av sine arbeidsgiveres trusler om å sparke dem.

Gregorio var en vanlig reporter. Han leverte artikler til to dollar per stykk. Han jobbet i to aviser, og tok også bilder av skoleskoleavslutninger for å spe på lønnen. Han hadde ingen helseforsikring eller arbeidstakerrettigheter. I den lille byen der han bodde, rapporterte han om mangelen på grunnleggende offentlige tjenester, problemer på barer og kidnappinger. Temaer han visste det er best å holde kjeft om. Kort tid før han ble myrdet han ba sine kolleger om å be for ham om noe skulle skje med ham.

Stilt til ansvar

Nylig ble det avslørt at den mexicanske hæren hadde massakrert 22 personer de holdt under arrestasjon. Denne gangen er det laget en rapport som avdekker forbrytelsen. Vårt håp er at den skal endre historiens gang.

Journalister i Mexico kjemper for en uavhengig undersøkende journalistikk. Vi arbeider for at den mexicanske regjeringen skal bli stilt til ansvar for sine forbrytelser. En diskusjon om tilgivelse og straffefrihet må vente til den dagen det er mulig å bedrive reell journalistikk i Mexico - uten frykt for å ende i en grøft i pannen.