Knausgård med ny kronikk i Handke-debatten: Ytringsfrihetsskandalen
I et åpent brev til meg i VG stiller William Nygaard,
styreleder for PEN, følgende spørsmål: «Du hevder at PEN virker innskrenkende på ytringsfriheten? Hvordan kan du hevde det? Vi vil ha eksempler som konkretiserer dette. Og vi forventer et raskt svar.» Her er mitt svar, med eksempler som konkretiserer at PEN virker innskrenkende på ytringsfriheten.
Karl Ove Knausgård, forfatter og forlegger
PEN ble dannet som «et kamporgan for forfatteres og andre skribenters rett til ytringsfrihet». Om PENs rolle i Handke-debatten, skriver William Nygaard følgende: «PENs styre tok som tidligere understreket flere ganger aldri et standpunkt om Handkes pristildeling, men forsvarte hans ytringsfrihet.»
På hvilken måte har PEN forsvart Handkes ytringsfrihet? Hvordan har den kampen artet seg i praksis?
Udokumentert premiss
Den 17. september i år arrangerte PEN og Helsingforskomitéen et møte på Litteraturhuset om tildelingen av Ibsenprisen til Peter Handke. I invitasjonen het det blant annet: «Kan juryen se bort fra kunstnerens politiske virke når denne så klart går ut på å støtte en krigsforbryter og en politikk som forårsaket enorme menneskelige lidelser?» Disse påstandene, at Handke klart støtter en krigsforbryter, og at Handke klart støtter en politikk som forårsaker enorme menneskelige lidelser, er altså premisset for debatten. Ingen av påstandene ble dokumentert av PEN. Her handler det heller ikke om sannheten i påstandene, men at påstandene, som har en sterkt anklagende karakter, i det hele tatt framsettes av en ytringsfrihetsorganisasjon, mot en enkeltstående forfatter som ikke er dømt, og hvis ytringer heller ikke er strafferettslig forbudte. Hvorfor gjorde PEN dette? Jo, de spør om dette perspektivet er noe Ibsenjuryen «kan se bort fra» i tildelingen av prisen til Handke. På hvilken bakgrunn vil PEN legge seg bort i hvem en uavhengig jury deler ut sine litterære priser til? På hvilken måte kjemper de for ytringsfriheten her?
Hva ville vi sagt dersom en kontroversiell russisk forfatter vant en litterær pris, og russisk PEN innkalte til et møte hvor de skulle debattere om det var rett av juryen å se bort fra forfatterens kritikkverdige politiske virke? Og hva ville vi sagt dersom alle deltagerne på møtet i russisk PEN var enige om at den russiske forfatteren ikke burde ha fått prisen, på grunn av sitt kritikkverdige politiske virke? Ville vi ha tenkt at russisk PEN her forsvarte forfatterens ytringsfrihet, som Nygaard sier Norsk PEN forsvarte Handkes ytringsfrihet?
Å debattere ytringsfrihet og ytringsfrihetens grenser er en viktig del av PENs oppgave. Men hva slags debatt var det i dette tilfellet? Handke ble anklaget, prisjuryen ble anklaget, og alle paneldeltagerne var enige, ikke en av de tilstedeværende satte spørsmålstegn ved premissene, tvert imot, de forsterker dem. Hvorfor ble det slik? Helsingforskomiteen ved Aage Borchgrevinck svarte på kritikken om møtets ensidighet ved å si at juryen og kulturdepartementet ble bedt om å innlede på møtet, men avslo. Dermed ble panelet bestående av styremedlemmer fra PEN, Nygaard og Heger, og medlemmer av Helsingforskomiteen.
Var det altså juryen og kulturdepartementet, ved kulturministeren, som var tenkt å forsvare Handke, mens PEN og Helsingforskomiteen stod for mistenkeliggjøringen av forfatteren og politiseringen av prisen? At PEN misforstår sin rolle så kapitalt, er en skandale.
Politiske konsekvenser?
Videre: å knytte Handkes ytringer, som vi har fastslått er fullt lovlige, til «enorme menneskelige lidelser», er det forenlig med PENs rolle? Det er å legge byrden av den menneskelige lidelsen på Balkan på Handkes skuldre. Det er å angripe en forfatter, og det er å legge begrensninger på ytringsfriheten: kan ikke en forfatter uttale seg om en massakre uten at han eller hun skal stilles til ansvar av PEN for all lidelse massakren forårsaket?
I den samme invitasjonen stilles det også spørsmål ved Ibsen-prisen: «Hvilke politiske konsekvenser kan en slik pristildeling få? Vil den blitt tatt til inntekt for den harmonisering av skyld som i dag gjør forsoning mellom folkegruppene på Vest-Balkan så vanskelig? Er det akseptabelt at juryen ser bort fra den politiske rollen Handke har spilt når den hyller dramatikeren?» PEN velger altså å ta opp de politiske konsekvensene av at en forfatter får en pris som et argument mot prisen. Er ikke PENSs oppgave nettopp det motsatte, å beskytte forfatteren mot politiske reaksjoner og inngripen når de skriver noe kontroversielt? Og mener PEN med dette at en litterær prisjury har ansvar for fredsprosesser? Når det perspektivet legges på litterært arbeid, er ikke det å legge begrensninger på det? Hva har Ibsenprisen med fredsprosessen på Balkan å gjøre? Om tildelingen av Ibsen-prisen til Handke fører til problemer med fredsprosessen, er ikke det et spørsmål for de diplomater og politikere som arbeider der? Hvorfor vil PEN legge en slik byrde på en prisjury, og på forfatteren som får prisen, ved å introdusere dette perspektivet?
I min verden er dette en innskrenkning. Hvis jeg skriver en bok om selvmord, og antallet selvmordsofre øker, vil da PEN arrangere et debattmøte hvor de insinuerer at jeg er ansvarlig for dette?
Vil noen våge?
Innføres slike premisser for arbeidet med litteratur, begrenser vi ytringsfriheten, for hvem vil da kunne våge å si noe kontroversielt? PENs skriftlige og muntlige mistenkeliggjøring av Handke og PENs argumentasjon om hvilke politiske konsekvenser en slik pris vil få, virker selvfølgelig innskrenkende på ytringsfriheten. Vi må stadig huske på at Peter Handke ikke er dømt for noen ting, og at hans ytringer ikke er straffbare.
William Nygaards forsvar for det som hendte under denne debatten, er at PENs styremedlemmer ble fristilt fra sine roller, og altså deltok i den som privatpersoner. Det er også Nygaards forsvar for den uttalelsen han kom med i Dagbladet etter møtet, da han sa «Etter min mening er Handkes uttalelser langt utenfor ytringsfrihetens grenser». Nygaard beklaget uttalelsen, og det står det respekt av. Men når han nå går ut i VG og bagatelliserer uttalelsen - han skriver der «Jeg kom i skade for å avgi en sleivete privat uttalelse» – så reiser det nye spørsmål.
Da gir han inntrykk av at dette gjelder én uttalelse, altså et unntak, i en stresset intervjusituasjon, og ikke en rekke av uttalelser som peker i samme retning. I Klassekampen 26 september beklaget Nygaard følgende uttalelse: «Ibsenprisen til overgriperen Peter Handke er en skandale.» Å kalle Handke en overgriper, er naturligvis injurierende. På Dagsnytt 18 i NRK forrige fredag, sa Nygaard at han ikke mente noe om tildelelsen av Ibsen-prisen i det hele tatt. Til Dagbladet 19. september sa han videre: «Voldspropaganda fra en kulturpersonlighet gjør at denne forfatteren ikke bør hedres.»
Det finnes ingen voldspropaganda hos Handke, hverken i hans litteratur eller i de uttalelser han har gjort i intervjuer. Til sitt forsvar sier Nygaard at det var uhell og sleiv, og at uttalelsene har vært private. Men kan en styreleder av en ytringsfrihetsorganisasjon uttale seg til en avis om en forfatters begrensede ytringsfrihet, og mene at det han sier er en privatsak? Eller delta i en paneldebatt om en kontroversiell forfatter, arrangert av PEN, som privatperson? Dette er prinsippløst, for vi kan fra nå av aldri vite om Nygaards meninger tilhører ham som styreleder for PEN, eller som privatperson. Når William Nygaard i full offentlighet sa at Handkes ytringer var utenfor ytringsfrihetens grenser, hvorfor reagerte ikke PEN og Helsingforskomiteen, som jo har forsvar for ytringsfrihet som oppgave? Var det fordi de ikke visste om han mente det privat eller i egenskap av styreleder? Var det fordi de selv var enige? I en replikk til mitt innlegg hvor jeg kritiserte uttalelsen, skrev Helsingforskomiteen at de «ikke var imot». Handkes ytringsrett, men hvorfor påpekte de ikke det da Nygaards uttalelse falt?
Ytringsfrihetsskandale
At Nygaard nå ber om dokumentasjon for min påstand om at PEN i denne saken virker innskrenkende på ytringsfriheten, samtidig som han understreker at hans beklagelse gjaldt «en sleivete privat uttalelse», tvinger meg til å peke på at uttalelsen om at Handke gikk ut over ytringsfrihetens grenser, vanskelig kan ses på som et uheldig enkelttilfelle, men må leses sammen med uttalelsen om at Handke er en «overgriper» og at Handke bedriver «voldspropaganda», og at disse «private» uttalelsene fra PENs styreleder er helt i tråd med de påstandene PENs offisielle invitasjon til et offentlig møte målbar, og at summen av dette underminerer PENs troverdighet som ytringsfrihetsorganisasjon.
Til sist: At det å påpeke store prinsipielle mangler i handlemåten til ytringsfrihetsorganisasjoner i en konkret sak, belagt med konkrete eksempler, blir karakterisert som «ordrikt hovmod» av styrelederen i den ene organisasjonen, bekrefter bare påstanden min, nemlig at PEN og Helsingforskomiteen ikke forstår at dette handler om prinsipper, og ikke følelser. Deres felles angrep på Peter Handkes forfatterskap er allerede en ytringsfrihetsskandale, og den blir større for hver gang organisasjonene går ut og forsvarer den.
Kronikk: Det norske Jugoslavia-syndromet
IBSENPRISEN: Kronikk: Knausgårds hvitvasking
Kronikk: Nygaards begrensede ytringsfrihet
Nygaard: Jeg er faktisk på ditt lag
William Nygaard etter Knausgård-kritikk: - Jeg beklager
Knausgård: Grove og insinuerende påstander
Knausgård med ny kronikk i Handke-debatten: Godhetens gapestokk
Debatten om Ibsen-prisen: Knausgårds avsporing
Knausgaard får støtte etter Nygaard-kritikk: - Norge ter seg som en gjeng idioter
Nore ut mot Knausgård: - Smålig og uvitende
Dikt – og forbannet løgn
