MÅNGSYSSLAREN: – Rollene i Hans Alfredsons filmer ble fylt av de ypperste svenske komedieskuespillerne, som blant andre Monica Zetterlund. At Zetterlund også sang som en gudinne, sørget selvsagt regissøren for at publikum fikk glede av både i revy og film, og på plater, skriver Dagfinn Nordbø. Foto: NTB SCANPIX

Debatt

Mångsysslaren Alfredson

Hans Alfredson var stor.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

DAGFINN NORDBØ, satiriker og forfatter

Svenskenes ord «mångsysslare» betyr en person som sysler med veldig mange forskjellige ting. Det gjorde Hans Alfredson, som gikk bort på søndag: Han var komiker, forfatter, skuespiller, filmskaper, dramatiker, teatersjef, regissør, oversetter og scenograf, blant annet. Han ga ut en stabel bøker, skrev barneviser og ble tidlig plukket opp av humorkongen Povel Ramel. Som såkalt «seriøs» skuespiller tolket han Shakespeare, og var å se i Jan Troells epos Utvandrerne.

Dagfinn Nordbø.

Hans Alfredson var en slags humorens Leonardo, og lyktes like godt uansett hva slags galskap han måtte finne på. Skulle jeg beskrevet alt denne enestående lustigkurre har syslet med i sin nærmere 60 år lange karriere, måtte herværende avis utgitt et eget Hans Alfredson-bilag hver eneste dag måneden ut.

Som så mange andre suksessfulle komikere startet han i studentrevyene, «spex», som de kalles i Sverige, på femtitallet. I 60-årene suste han med et brak inn på den profesjonelle revyscenen hos Karl Gerhard, og derfra gikk det fremad i absolutt alle retninger. Sammen med den like multibegavede Tage Danielsson (de ble kalt Hasseåtage) satte de en gullstandard for svensk humor som ingen andre før dem. Den standarden gjelder fremdeles.

Et av hans virkelig imponerende og gudegitte talenter var improvisasjon. I løpet av mikrosekunder skapte han karakterer, han dro dem liksom rett opp av hatten. Hvis hjernen kan sammenlignes med en roterende harddisk, gikk Hasses hjerne fort rundt, mye fortere enn andres. Ulikt hva som skjer i rent improteater, serverte han punchlines hele tiden, og aller best kunne dette oppleves gjennom figuren Lindeman, et dialogkonsept der Tage var straight man (intervjuer, server) og Alfredson skapte en ny figur og en fiks ferdig sketsj, tilsynelatende på sparket. I revyene de satte opp, leverte de etterhvert faste innslag med splitter nye Lindeman-kommentarer til dagens eller ukens ferske nyheter. De sto med avisen i hånda og fyrte løs.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Noe av det samme var å se da norsk stand-up var i sin ferske begynnelse også, komikerne fant saker i avisa og prøvde å lage humor av det. Det gikk bra i blant, men Alfredson var en mesternes mester i faget. Rett før teppet gikk opp, valgte de en aktuell sak og snekret sammen et par hastige poenger og en punchline – eller kanskje ikke. Det meste var ren improvisasjon.

Hundrevis av Lindeman-karakterer er utgitt på plate, og finnes også på strømming og youtube. Sjekk det ut. En av mine personlige favoritter er «KDS-are Malte Lindeman», der Alfredson gjør seg lystig over det nye partiet Kristendemokratisk Samling. Det meste av stoffet viser jo tydelig hvor disse komikerne har hjertet, nemlig godt plassert på venstre side. Høyrevridd humor er like sjeldent i Sverige som i Norge. Humor med politisk brodd kan ofte bli moralistisk, men ikke med Hasse og Tage. Når man går gjennom det rike arkivet de etterlater seg, ser man at de har hjerte i alt de gjør. De var aldri drittsekker, men stakk de, så merket man det. Det mest effektive våpenet er som kjent et elskelig smil og en pistol.

Alfredson var den mest sprelske. Der Danielsson var mer deadpan og tilbaketrukket, ofte uten smil (deadpan betyr kort fortalt at komikeren ikke ler selv), eksploderte Alfredson i latterens galenskaper. Ofte bobler han over i latter mens han opptrer, men da gjør han det ikke som et triks; det høres jo ut som han er overrasket over hva han får seg til å si. En sketsj avsluttes med at Alfredson sier: «Nej, nu kan jag inte hitta på mer», og bryter ut i latter, sammen med publikum.

Les også: Dagfinn Nordbø – Drit i politikken, kjør humor!

Alfredson brøt gjennommed sketsjen «Gubben i lådan», der deadpan-teknikken er gjennomgående hos én av aktørene, nemlig Martin Ljung. Det hele er en temmelig absurd sak, der mye av effekten ligger i premisset «Lat som det absurde er normalt». Derfor leer ikke Alfredsson på et øyelokk når han oppdager at hans 50-årige medpassasjer har på seg med nattlue og pysj i sovevognkøya og agerer nøyaktig som en femåring.

Hans Alfredson skrevog regisserte en perlerad av vidunderlige filmer. Man må naturligvis trekke fram Slipp fangene løs, det er vår, Picassos Eventyr, Äppelkriget, og reklamesatiren P & B. Sistnevnte initialer betyr Petterson & Bendel, og for de som vet hvordan reklamebyråer laget navnene sine på den tiden, ringer det nok en bjelle. Rollene i Alfredsons filmer ble fylt av de ypperste svenske komedieskuespillerne, blant andre Gösta Ekman, Lena Nyman, Margareta Krook og Monica Zetterlund. At Zetterlund og Nyman også sang som gudinner, sørget selvsagt regissøren for at publikum fikk glede av både i revy og film, og på plater.

Av de mørkere bidragene husker jeg nok aller best filmen Den Enfaldige Mördaren, med Stellan Skarsgård i hovedrollen (1982). Den filmen har en klo du husker resten av livet. Hasse & Tage, og de to hver for seg, fylte også norske kinosaler med sine produksjoner. Det er bare å be latterens skytsengel om at det nå blir fart i nyopptrykk eller nylanseringer, for de er dessverre ikke å finne på nett.

Som om ikke hans enorme og allsidige profesjonelle produksjon var nok, drev Afredson på med tøys i fritiden også. Det finnes for eksempel et Hasse & Tage-museum i byen Tomelilla. Det er 15 kvadratmeter stort, og figurerer på The Guardians liste over verdens 10 mest odde attraksjoner. På grunn av lite plass, er det kun mulig for åtte personer å gå rundt i herligheten samtidig.

Alfredson var også initiativtaker til Nasoteket, et spinnvilt påfunn som gikk ut på å ta avstøpning av fortjenstfulle akademikeres neser og henge dem opp i taket. Tanken var at det hele skulle bli en dryppsteinsgrotte (!) der de eldre akademikerne kunne peke nese til de unge novisene. Nesene kan du nå se der de henger på veggen hos Café Athen i Lund.

Da nyheten om Hans Alfredsons bortgang kom, fortalte familien at han ønsket seg følgende gravskrift: «Han log och dog» – han lo og døde.

Hermed lyses fryd og latter over Hans Alfredsons minne.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder