TANKEN ER FRI: – Peter Handke er et eksempel på en intellektuell som lever i et fritt og demokratisk samfunn. I det store og hele kan mennesker som han mene det de vil, uten at det får særlig store konsekvenser. De kan endog få priser. Men hvorfor har såpass mange som lever med og av det frie ord sluttet opp om, forsvart og unnskyldt de verste overgrep og de mest bloddryppende regimer, spør kronikkforfatteren.
TANKEN ER FRI: – Peter Handke er et eksempel på en intellektuell som lever i et fritt og demokratisk samfunn. I det store og hele kan mennesker som han mene det de vil, uten at det får særlig store konsekvenser. De kan endog få priser. Men hvorfor har såpass mange som lever med og av det frie ord sluttet opp om, forsvart og unnskyldt de verste overgrep og de mest bloddryppende regimer, spør kronikkforfatteren. Foto:Francisco Leong,Afp

Kronikk: Intellektuelle og det totalitære – en trist historie

debatt
Publisert:
MENINGER

Ibsenpris-vinner Peter Handke føyer seg inn i en lang og trist tradisjon med intellektuelle som omfavner, legitimerer, unnskylder og bortforklarer noen av de verste ideologier menneskeheten har opplevd.

Øystein Sørensen, professor i historie, UiO.

Søndag mottar østerrikeren Peter Handke Ibsenprisen. Handke er en av vår tids mest kjente dramatikere. Han er også en som har bagatellisert og unnskyldt krigsforbrytelser og folkemord på Balkan. Blant annet har han gjort seg bemerket med en begravelsestale for Slobodan Milosovic, den serbiske ekspresidenten som var siktet for folkemord og som ganske sikkert ville blitt dømt for det også.

Handke føyer seg inn i en lang og trist tradisjon. Den nyutkomne boken Intellektuelle og det totalitære ser nærmere på denne tradisjonen. Den tar for seg hvordan enkelte intellektuelle på ulike måter og til ulike tider har omfavnet, legitimert, unnskyldt og bortforklart noen av de verste regimer og ideologier menneskeheten har opplevd.

I en mer idémessig forstand er det tale om intellektuelle som har omfavnet og forfektet totalitære ideologier, eller som i det minste har vært villig til å forsvare og forstå totalitære regimer på grunn av ideene de har bygd på.

Intellektuelle og ideer

Hva og hvem er så intellektuelle? Det er ingen mangel på forslag til definisjoner. Her er et forslag: Intellektuelle arbeider med ideer, deres virksomhet begynner og slutter med ideer.

Ideene kan i sin tur være mer eller mindre originale og gode, de kan ha større eller mindre innflytelse og mer eller mindre direkte innvirkning på menneskers liv og historiens gang. Men resultatet av den intellektuelle virksomheten er ideer. Hjernekirurger og ingeniører er ikke intellektuelle som sådan, uansett hvor briljante de måtte være på sitt felt. De opererer hjerner og konstruerer broer – resultatet av deres virksomhet er noe håndfast. Adam Smith produserte ideer, han drev aldri noen forretningsvirksomhet. Karl Marx produserte ideer, han administrerte aldri noen Gulag-leir. Og så videre.

Nå er Peter Handke et eksempel på en intellektuell som lever i et fritt og demokratisk samfunn. I det store og hele kan mennesker som han mene det de vil, uten at det får særlig store konsekvenser. De kan endog få priser. Det er et problem for seg, og ikke et så rent lite et heller, hvorfor såpass mange som lever med og av det frie ord har sluttet opp om, forsvart og unnskyldt de verste overgrep og de mest bloddryppende regimer.

Briller

Det vil være beinhard konkurranse om å blinke ut hvilket totalitært regime som har vært verst hva gjelder forholdet til de intellektuelle (og vice versa). En sterk kandidat må opplagt være det kommunistiske Pol Pot-regimet i Kambodsja fra 1975 til 1979.

Blant de mange groteske aspektene ved dette regimet var at intellektuelle skulle drepes bare i kraft av at de var intellektuelle. Den ideologiske begrunnelsen gikk i korte trekk ut på at regimet skulle bygge opp en ny bevissthet i befolkningen, et nytt kommunistisk menneske, fra scratch. Ideen var da at intellektuelle fra det gamle Kambodsja ville ha for sterke mentale bindinger til det tidligere regimet og derfor måtte ryddes av veien. Et spektakulært trekk ved Pol Pot-regimets maktovertagelse i 1975 var at hovedstaden Pnomh Penh ble tømt for mennesker, mennesker som ble jaget ut på landsbygda. Hvordan skille ut intellektuelle under slike forhold? Angivelig var en tommerfingerregel i regimet briller – personer med briller var antagelig intellektuelle og måtte drepes.

Det er bare det at hele ledelsen i regimet, menneskene som omhyggelig tenkte ut, planla og sørget for å gjennomføre folkemordet i Kambodsja, var intellektuelle selv. Noen av de fremste var utdannet i Paris og hadde tenkt grundig ut på forhånd hvordan man kunne bygge det nye samfunn og skape nye mennesker i Kambodsja. Noen av de fremste brukte også briller.

Til denne historien hører naturligvis intellektuelle i Vesten som hyllet, forsvarte og unnskyldte Pol Pot-regimet. Intellektuelle som var på trygg avstand fra det som faktisk hendte (selv om noen av dem fikk være med på omhyggelig arrangerte turer til Kambodsja), som ikke trengte å bekymre seg for å bli drept og som ikke opplevde at de trengte å ta noe moralsk ansvar for hva morderne foretok seg. I Norge gjaldt det særlig intellektuelle i og rundt det maoistiske partiet AKP (m-l).

Partiets sjefideolog Tron Øgrim hyllet eksempelvis regimet i Kambodsja som spesielt avansert på en marxistisk skala, med en «konkret og skapende anvendelse av marxismen-leninismen». Øgrim kunne melde om en «lett og avslappet» stemning i Kambodsja, med entusiastiske masser som sluttet opp om partiledelsen, om evakueringen av byene og kollektiviseringen av jord på landsbygda. AKP og Øgrim var for øvrig, særlig internasjonalt, i prominent selskap.

Fanger av ideer

Så hvorfor har så mange tatt så feil, så monumentalt og grotesk feil og så arrogant feil?

Her er det naturligvis et poeng at man ikke må generalisere. Det er absolutt ikke slik at alle intellektuelle har latt seg fange inn av totalitære tankeretninger. Noen har vist stort personlig mot ved å bekjempe ikke bare slike tankeretninger, men reelt eksisterende totalitære regimer. Likevel er det påfallende mange personer vi snakker om. Handke er ikke et særtilfelle.

Svaret må opplagt være sammensatt. Blant mange forklaringsfaktorer, la meg løfte frem ett sett. Intellektuelle menneskers virksomhet dreier seg som sagt om ideer. Mange av dem tenker store ideer, om frigjøring, fred, rettferdighet og lykke. Mye annet også. De kan lett bli fanget inn av disse ideene. De kan bli overbevist om at de har funnet storslåtte løsninger. De vil antagelig være overbevist om at de vil det gode. Ikke minst vil de ganske sikkert være overbevist om at de vet bedre enn andre. Da holder de fast på sine storslåtte ideer. Og før de vet ordet av det, kan de risikere å ikke bare bli fanger av ideer, men fanger av historien.