Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Der nyansene forsvinner

MENINGER

Midtøsten-debatten er nyanseresistent. Sosiale medier øker motsetningene og skjellsordene hagler. Alle blir vi litt mindre kloke.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 06.08.14 01:08

Jeg hadde egentlig tenkt å besøke min gode venn Asgeir i Israel til høsten. Han har i flere år oppfordret meg til å komme på besøk. Han har bodd i det (etter min smak altfor) hellige landet i over ti år, behersker hebraisk og kjenner det israelske lynnet og den til enhver tid rådende stemningen bedre enn de fleste synsere her til lands. Vi er like gamle og ganske forskjellige. Der jeg er avmålt fremtidsoptimist, er Asgeir en gammel og nøktern sjel. Jeg er avslappet ikke-troende, han har vokst opp i bibelbeltet, og ikke vokst det fra seg.

Høstens tur blir det nok ingenting av. Den brutale krigen på Gaza-stripen og i tunnelene innover israelske bredder har dempet lysten. Men fascinasjonen for Israel og Midtøsten minsker ikke med den pågående tragedien, for det er en annen verden, en annen tilstand. Dette er Levanten, temperaturen, klimaet og de grunnleggende og sivilisatoriske konfliktene med utspring i et sett skriftstykker fra urtiden, alle med voldsom påvirkningskraft, selv i våre dager, når folk etter min ydmyke mening burde skjønne bedre. Asgeir sier det slik når jeg fabler om at det er på tide at Gud logger av for godt: «Religionen vil overleve alle andre tankeretninger.»

Nyanseresistens

Om det er religion som utløser fandenskapet i Midtøsten? Vel, man får tro islamistene når de hevder at de kjemper for Allah. Og man får tro på den norsk-israelske journalisten på Facebook som i fullt alvor påstår at Gud gav jødene landet Israel for 5000 år siden. Selv rister jeg på hodet av slikt, forstår det ikke, mener det er galimatias. Men like mye som religion, handler det om de klassiske tingene: Makt, ressurser, geopolitikk, sikkerhet. Israel-Palestina-konflikten inneholder alt, og peker dessuten på oss selv. Her hjemme er det aldri mer engasjement og uforsonlighet enn når I/P-partene på nytt barker sammen.

Min venn, den kjente dansk-syriske politikeren og samfunnsdebattanten Naser Khader, introduserte et nytt begrep sist uke. «Nyanseresistent», er hans diagnose over den pågående I/P-debatten. Den danske debatten er blitt mye råere enn før, hevder Naser, som er dypt kritisk til Hamas. Skjellsordene hagler, trusler forekommer. Ikke minst fra hans «egne» miljøer, der han for lengst er stemplet som «forræder», «sionist» og «hund» - en relativt barsk etikett i de gjeldende kretser, til tross for at han i en årrekke har tatt til orde for en to-statsløsning og en slutt på blokaden av Gaza. Hetsen mot NRKs Sidsel Wold fra pro-Israel-siden er like guffen.

For også i Norge er I/P-debatten dominert av de skråsikre. Organisasjonen «Med Israel for fred» får sendetid og en slags rolle (og nye medlemmer fra Fremskrittspartiet), mens uforsonlige talspersoner fra Oslos moskeer og venstrefløysaktivister får sette tonen fra motsatt hold. Alt «for balansens skyld», som det heter. Begge like klare for nyanser som et barn er for et torskerognmåltid.

De sosiale mediene har for lengst nådd kokepunktet, og folk sitter foran hver sin skjerm og hytter med nevene og har de endelige svarene. Erfarne journalister og vanligvis skvære debattanter linker i befippelsen til høyst tvilsomme nettsider og til åpenbare forfalskninger for å underbygge sine poenger. Pent er det ikke.

Uutholdelig situasjon

Man skal likevel vokte seg for «meta»-blikket. Det er undertiden for lett å stille seg på sidelinjen og se litt hit og litt dit og konkludere med at det ikke er noen konklusjon. Bildene fra Gaza er uutholdelige. Tallet på drepte barn har bikket 300, og det er stadig vanskeligere å forstå hva den ytterliggående israelske regjeringens strategi faktisk går ut på. Det virker som om man har vendt resten av verden ryggen og tenker at dette får vi som kjenner det på kroppen ordne opp i selv, uansett reaksjoner utenfra. Jøder har aldri hatt gode grunner til å stole på andre, aller minst oss europeere, og landet deres står overfor en eksistensiell trussel vi ikke klarer å forstå.

Men brutaliteten på Gaza og de mer strukturelle overgrepene på den okkuperte Vestbredden er en politikk som i tillegg til å være dypt umoralsk også ødelegger for Israel selv.

På den andre siden står et hundset folk uten land og med et inkompetent, reaksjonært og presset lederskap. Hamas bruker livsnødvendige materialer og begrensede økonomiske midler på å bygge sinnrike tunnel-labyrinter for å ramme fienden, forfølger og dreper sine indre fiender og ensretter befolkningen, og mottar enorme mengder våpen og komponenter fra regimer som helst hadde sett at jødene forlot regionen en gang for alle, sammen med de kristne. Hamas' krigere er bedre forberedt enn noen gang og møter IDF-soldatene mer på likefot nå. Dødstallene stiger, også på israelsk side.

Frykt og okkupasjon

Det handler kun om okkupasjonen, sies det, mens andre understreker Israels rett til å forsvare seg med alle midler. Begge begår feilen som den israelske journalisten og forfatteren Ari Shavit påpeker i boken «My Promised Land»: «De på venstresiden snakker om okkupasjonen, og overser frykten, mens de på høyresiden snakker om frykten, men avfeier okkupasjonen. Men sannheten er at om en ikke innarbeider begge elementene i det samme verdensbildet, så kan en ikke forstå Israel eller den israelsk-palestinske konflikten.»

Det er nyansen sin, det, og uten den kan man ikke ha en noenlunde forståelig samtale om temaet. Dette har jeg lyst til å diskutere med deg over et glass Yarden Chardonnay, Asgeir, når den tid kommer, forhåpentligvis om ikke altfor lenge. Med avslåtte smarttelefoner.

hans.petter.sjoli@vg.no

--

ENDRING: Karakteristikken «kristen-konservativ» om organisasjonen Med Israel for fred er upresis og fjernes derfor fra artikkelen. Om MIFF heter det, ifølge organisasjonens hjemmeside: «MIFF er en organisasjon som samler alle norske Israel-venner, uavhengig av tro og politisk overbevisning.»