Sverige trenger en ny konsensus

MENINGER

Hvem skulle tro at «lov og orden» skulle bli en av de viktigste sakene i et svensk valg. Men det er ikke Jimmie Åkesson som kan rydde opp i dette.

debatt
Publisert:

SYLO TARAKU, statsviter, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda

Sverigedemokraternas valgkampvideo tegner et dystert bilde av Sverige. Svart-hvitt-bildene står i stil med den populistiske retorikken, og bilder av bilbranner og gjengdrap i gatene står i stil med fortellingen om et Sverige i forfall. 

Hvordan kan det ha seg at et slikt bekmørkt budskap får en så stor appell i et av verdens mest vellykkede samfunn? Hvordan er det mulig at et parti med høyreekstreme røtter blir valgvinnere i et av Europas mest utviklede og siviliserte land? Og hvordan bør de ansvarlige partiene respondere på utfordringen?

Svensk økonomi går så det suser. De har hatt en BNP-vekst, en reallønnsvekst og en sysselsettingsvekst. Sverige har både budsjettoverskudd og overskudd i bytteforholdet med andre land. Men til tross for den positive økonomiske utviklingen, opplever mange svensker at landet går i feil retning. Det er bekymringer for fremtiden som forklarer den pessimistiske stemningen i Europa. Høyrepopulistiske partier vokser i velstående vest-europeiske land som Sverige. Bekymringene er knyttet både til økonomiske framtidsutsikter og til forvitring av samfunnets sammenhengskraft og stabilitet. 

Sverige opplever økt sosial ulikhet og en voksende gjengkriminalitet. Mange av landets to millioner pensjonister har fått problemer med å få endene til å møtes etter et langt yrkesliv og endt opp som «nyfattige». Flere skyteepisoder – og drap – på åpen gate, og stygge voldtektssaker har preget nyhetsbildet og har satt sitt preg på valgkampen. Økonomiske bekymringer og bekymringer for kriminalitet forsterker hverandre.

Mange opplever at nasjonalstaten har mistet grepet om samfunnsutviklingen i møte med globalisering og overnasjonalitet. Integreringsproblemer og den manglende evnen til å få kontroll over innvandringen er de tydeligste tegnene på det. 

De nordiske velferdsstatene ble bygd opp på en tid innvandring knapt eksisterte. Med en historisk brå utvikling av progressive menneskerettigheter ble åpne grenser et naturlig svar på den materielle utviklingen.

Den universelle menneskerettserklæringen fra 1948 hadde som utgangspunkt en ansvarliggjøring av de nasjonale statlige myndighetene for å ivareta enkeltindividets rettigheter. Med Flyktningkonvensjonen og andre konvensjoner som har kommet til etterpå er det blitt mulig å realisere sine rettigheter også utenfor nasjonalstaten. 

Kombinasjonen sjenerøs velferdsstat og en sjenerøs innvandringspolitikk er ikke bærekraftig på sikt, men denne kombinasjonen har gjort Sverige til et av de mest attraktive landene for asylsøkere. Sverige har også hatt en liberal integreringspolitikk med vekt på rettigheter og toleranse, og for lite fokus på krav og forventninger. På denne måten har de skilt seg ut i både nordisk og europeisk sammenheng. 

Det har vært en bred konsensus i det politiske Sverige om en slik liberal linje. Men denne konsensusen har ikke vært forankret i befolkningen. Mens de etablerte partiene har prøvd å oppdra folket og disiplinere debatten gjennom å knytte innvandringsspørsmålet til rasisme, har høyrepopulistene i SD påtatt seg oppgaven med å representere «folket». Nærmere bestemt den delen av folket som vil ha en streng innvandringspolitikk og som ikke har følt seg hørt og anerkjent i den svenske debatten. Slik har det oppstått en polarisering, og slik kunne en i utgangspunktet marginal høyreekstremistisk bevegelse bli landets nest største parti.
Nå må det sies at SD har moderert seg underveis og blitt et mer spiselig parti, men fortsatt ikke spiselig nok for regjeringssamarbeid. På denne måten er de med å destabilisere det politiske systemet i Sverige, som nå er fragmentert som aldri før. 

Uansett hvilken regjeringskonstellasjon svenskene velger etter valget, trenger de ansvarlige partiene en ny konsensus. En konsensus om at innvandringspolitikken skal ha en sterk demokratisk forankring i befolkningen.

Internasjonale konvensjoner gir ikke-vestlige innvandrere rettigheter i Sverige, men velferdsstatens generøsitet er nasjonal betinget. Den forutsetter at svenskene betaler skatt. Viljen til å betale kan settes på prøve hvis innvandringspolitikken ikke har tilstrekkelig legitimitet i befolkningen. Politiske partier må få lov til å være uenige om hvor mange ikke-vestlige innvandrere Sverige skal ta imot, men innvandringsnivået må kunne bestemmes på samme måte som for eksempel skattenivået, nemlig gjennom demokratiske prosesser. For at dette skal være mulig er Sverige avhengig av at EU klarer å stoppe menneskesmuglingen og tilrettelegge for et trygt og forutsigbart kvotesystem basert på frivillighet. Det er med andre ord mer, og ikke mindre, internasjonalt samarbeid som er løsningen her. Høyrepopulismen kan sette et slikt nødvendig samarbeid på prøve.

Det må tas i betraktning at høyrepopulismen har implikasjoner også for sikkerhetspolitikken. Det er ingen tvil om at Putins Russland har interesse av å destabilisere vestlige lands allianser og driver en aktiv påvirkningspolitikk. Både åpent gjennom å invitere høyrepopulistiske ledere til Moskva og gjennom skjulte etterretningsoperasjoner. Det er symptomatisk når Jimmie Åkesson på spørsmål om han foretrekker Frankrikes president Macron eller Putin, svarer «ingen av dem.» 

I den nevnte valgkampvideoen sier Åkesson at han skal ordne opp i det kaoset som sosialdemokrater og Moderaterne har skapt. Ordet «kaos» er ikke tilfeldig valgt. Den sosiale uroen i de mange innvandringsgettoene skaper et inntrykk av et samfunn i krise. Hvem skulle tro at «lov og orden» skulle bli en av de viktigste sakene i et svensk valg. Men det er ikke Åkesson som kan rydde opp i dette. 

EU og de etablerte styringspartiene som i lang tid har neglisjert denne saken, er de eneste som har forutsetninger til å rydde opp. Vi trenger en migrasjonspolitikk som kombinerer Europas idealer om solidaritet og menneskerettigheter med hensynet til kontroll og forutsigbarhet. En politikk som igjen kan samle europeere, og som evner å gjenskape tro på fremtiden, og demmer opp for høyrepopulisme, økt splittelse og mistillit. Det krever at de ansvarlige partiene tar tilbake ansvaret for de sakene og bekymringene som opptar mannen og kvinnen i gaten. 

Her kan du lese mer om