NORSK NOK: – Jeg reiser mye. Ofte. Langt ut over Norges grenser. Jeg har til den dag i dag, aldri måttet gjøre rede for min «norskhet» noe annet sted, enn som jeg gjør her «hjemme» i Norge, skriver kronikkforfatteren.
NORSK NOK: – Jeg reiser mye. Ofte. Langt ut over Norges grenser. Jeg har til den dag i dag, aldri måttet gjøre rede for min «norskhet» noe annet sted, enn som jeg gjør her «hjemme» i Norge, skriver kronikkforfatteren. Foto: PRIVAT.

Skriver om hverdagsrasismen: – Vi er mennesker vi også. Akkurat som du. Vi har drømmer, ambisjoner, stolthet, og mål.

MENINGER

De norske vennene mine er for øvrig brune, gule og svarte. Akkurat som meg, er vi alle vokst opp på Holmlia. Vi hadde den beste typisk norske barndommen. Det er først i voksen alder vi skjønner at vi egentlig ikke hadde rett på den. Vi er jo ikke nordmenn. Vi er flyktninger og innvandrere.

debatt
Publisert: Oppdatert: 13.12.18 10:41

HADDY JAMMEH

Jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg snakker flytende norsk, jeg har gått på norsk skole og jeg har norske venner! Jeg er oppvokst på kjøttkaker, ertestuing, brunsaus og taco.

Barndommen gikk i epleslang, hoppe strikk, hoppe paradis, boksen går, eller fiske krabber på Hudøy!

Til jul spiste vi grøt og pinnekjøtt, og passet alltid på at det var plass til mammas riskrem til slutt! På nyttårsaften satt familien alltid samlet og lyttet til Kongens tale, akkurat som vi gjorde til «Grevinnen og Hovmesteren».

Jeg husker dagen Kong Olav døde. Det var tidlig om morgenen, mørkt og kaldt. Jeg husker det godt for mamma gråt. Mamma gråter aldri, men hun gråt som om hun kjente han. Jeg husker at jeg var med barnehagen for å legge ned blomster og tenne lys på slottsplassen.

Da kronprins Haakon og Mette-Marit giftet seg, sto jeg på Egertorget og vinket da det nygifte paret kjørte forbi. Dog bak kassen på Burger King, for jeg måtte jobbe. Etter skiftet mitt dro jeg og min norske venninne opp til slottet for å se på fyrverkeriet sammen med det nygifte paret. Dette var også vår feiring for det var vår fremtidige konge og dronning som sto der på slottsplassen.

De norske vennene mine er for øvrig brune, gule og svarte. Akkurat som meg, er vi alle vokst opp på Holmlia. Vi hadde den beste typisk norske barndommen.

Det er først i voksen alder vi skjønner at vi egentlig ikke hadde rett på den. Vi er jo ikke nordmenn. Vi er flyktninger og innvandrere. Hvilke landegrenser vi vandret over da mødrene våre lå på Aker Sykehus og fødte oss, er vi egentlig ikke sikre på, men «innvandrere» – det har vi blitt kalt hele livet. I beste fall «innvandrerbarn».

Og selv om vi støtt og stadig forsøkte å forstå hvor dette kom fra opp igjennom årene, var det ikke før vi møtte «ekte nordmenn» at vi forsto at det var fargen. Jeg, kanskje litt tidligere enn de andre da det ganske tidlig av har vært klart at fargen min er «feil».

Det at vi var født og oppvokst i Norge, solte oss på berget om sommeren, spiste is til vi ble grønne på 17.mai, sto på ski og gikk turer i marka om vinteren, var ikke norsk nok. Det norske passet var heller ikke norsk nok.

Jeg kan ikke begynne å fortelle hvor mange ganger vi har blitt stoppet opp og måttet gjøre rede for hvorfor vi bærer det røde passet. Mistenkeliggjøringen og følelsen av å ikke være verdig de 30+ sidene, som på verdensbasis verifiserer hvor du kommer ifra, er like påtrengende hver gang du står på Gardermoen og hører: 
«Hello, where are you coming from?»

Skal man være kjapp i replikken og si, «Hello, I come from London», på kav Norwenglish, eller skal jeg spare meg selv og de andre passasjerene bryet ved å bare ta opp passet allerede i flydøra?

Jeg reiser mye. Ofte. Langt ut over Norges grenser. Jeg har til den dag i dag, aldri måttet gjøre rede for min «norskhet» noe annet sted, enn som jeg gjør her «hjemme» i Norge. Norge er mitt hjem. Det er her jeg er født og det er her jeg bor. Det er her jeg er oppvokst. Det er her jeg jobber og det er her jeg betaler skatt. Det er her jeg skal føle en tilhørighet. Likevel, er det her jeg blir behandlet og føler meg mest som en fremmed!

«Nå må du slutte å være så hårsår, Haddy! Det er ikke så ille nå.»

Hvorfor er det ikke så ille nå? Er det fordi svart plutselig er synonymt med kult? Er det fordi folk flest har skjønt at ord som «mulatt» og «neger» høres ignorant ut?
Kan det være fordi vi har noen fargede mennesker på TV og på plakater rundt om i byen? Kanskje. 

Men fortell meg hvor langt vi egentlig har kommet, når folk fortsatt bytter sete på bussen når jeg kommer for å sette meg ved siden av dem? Fortell meg hvorfor eldre hvite menn har et sterkt behov for å lage dyrelyder når jeg går forbi? Fortell meg hvorfor de tilsynelatende stopper meg for å spørre om veien, men helt upåvirket sier: «Jeg har aldri prøvd en negresse før. Hvor mye tar du?»

Fortell meg hvorfor det er greit at en fullstappet buss sitter musestille og hører på, når en hvit nordmann slenger ut om hvor mye han hater negre og hvordan han og Sylvi Listhaug skal utrydde alle negre?! 

Det er ikke så ille nå? – Nei, si meg når det er ille nok? Når Norge får et rasistisk-motivert drap? – Vent litt, det har allerede skjedd! 17 år siden. Har vi allerede glemt?

Vi har ikke glemt. Vi får ikke lov til å glemme. Dag inn, dag ut blir vi minnet på at vi egentlig ikke hører hjemme her. Nå kan det høres ut som om jeg skjærer alle over én kam, men det er jeg nesten nødt til å gjøre for jeg har fortsatt å oppleve at noen tar til mitt forsvar når jeg, eller noen som ser ut som meg blir trakassert i all offentlighet.

Er det ikke pussig at det forventes at jeg, som en utlending og innvandrer, skal ta avstand fra all terror som skjer på verdensbasis på bakgrunn av at vi enten deler samme hudfarge eller religion, mens det ikke forventes så mye som et pip fra noen når jeg blir terrorisert? I en slik setting får den som trakasserer meg faktisk frie tøyler til å ytre hat, og verbalt angripe til hun/han sier seg mett. Uten avbrytelser.

Det faller faktisk ingen inn å heve stemmen sin for å si noe som helst. Det folk glemmer eller velger å glemme, er at i en slik setting står man faktisk helt alene. Uavhengig om man sitter i en fullstappet buss, står man faktisk helt alene når ingen andre taler imot. Det er faktisk deg mot alle andre, for den som tier, samtykker!

Foreldrene våre ga oss alt da de kom til Norge! De ga oss alt de hadde. De ga oss håp. De ga oss drømmer. De ga oss en sjanse! De ga oss til og med for mye. De ga oss en farge, og det var kanskje der foreldrene våre feilet! De ga oss for mye farge.

Lite visste de da de forlot sitt hjemland. Sine røtter. Sin familie. Sin trygghet og komfortsone; i håp om å gi oss en bedre fremtid. I håp om å gi oss en bedre sjanse på «livet». Lite visste de at de på forhånd allerede hadde tapt. I stedet for å gi oss en sjanse, ga de oss den største utfordringen de kunne gitt sine barn: Farge!

Til deg som har så mye å si om innvandrere, flyktninger og utlendinger: Vi er mennesker vi også! Jeg skjønner at det er vanskelig å ha det i bakhodet ut fra hvordan vi blir fremstilt på tv og i aviser hver bidige dag.

Jeg skjønner det, men her har du en påminnelse: Vi er mennesker vi også. Akkurat som du. Vi har drømmer, ambisjoner, stolthet, og vi har mål.

Det er ikke sånn at vi bare tar til takke med å være her. Å få oppholdstillatelse eller det å eie et norsk pass er ikke vårt aller høyeste mål her i livet. På lik linje med andre nordmenn har vi også drømmer. Langt utover Norges grenser. Var det ikke også derfor deres forfedre flyktet over Atlanteren en tid tilbake? Jo, nettopp fordi at også de hadde andre drømmer og ambisjoner. Langt utover Norges grenser.

Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side, og gjengitt her med tillatelse. Synes du flere burde lese den? Del den på Facebook her!

Her kan du lese mer om