UREGULERT? – Vil endringene i støtten til tannregulering forsterke sosiale forskjeller i tannhelse og at det i framtida vil kunne vises på barns smil hvilken sosial bakgrunn de har, spør kronikkforfatteren. Foto: Keilen, Berit

Debatt

Å fylle velferdssamfunnets hull

Politikere vil vel ikke føre en tannløs politikk?

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord universitet

Nylig ble den politiske samtalen fylt av skjeve tenner og smale smil, etter at regjeringa i august varslet at den vurderte å fjerne deler av den offentlige støtten til tannregulering. Det førte til en debatt om tannhelse og sosiale forskjeller.

I forslaget til statsbudsjett var saken droppet, men diskusjonen om tannhelse har delvis fortsatt. Det er et politisk tema der også historikere kan åpne munnen.

les også

– Høie og Skavlan forledet av Helsedirektoratet

I etterkrigstida ble tannpleie for barn utbygd, blant annet med skoletannleger, tannpussekonkurranser og besøk av tannpleier på skolene. Den økonomiske utviklinga hadde økt sukkerforbruket og gitt familier råd til å kjøpe mer godteri til barn og unge.

Dermed skjedde det en sosial spredning av karies, og tannsykdom ble etter hvert en ny folkesykdom. «Tannråten er uhyggelig utbredt», meldte en tannlege i 1955, og forklarte det med utbredt «slikkerispising». Det var bakgrunnen for at tannhelsetjenesten ble bygd opp som et offentlig velferdstilbud.

Hilde Gunn Slottemo. Foto: Nord universitet.

Det moderne velferdssamfunnet utviklet seg sterkt i etterkrigstida. Tannpleien var en del av et stort apparat av stadig mer varierte og differensierte velferdsordninger, med trygd, sosiale ytelser og ulike hjelpetiltak. Det offentlige skulle ikke lenger bare hjelpe folk i nød, men ta vare på hele folkets trygghet. Gradvis utviklet samfunnet seg bort fra et nedverdigende system med behovsprøving, der døra var smal og dørstokken høy. Fram vokste det ei ordning der innbyggerne hadde universelle rettigheter: økonomiske og sosiale goder uavhengig av status og posisjon.

Tannhelse var altså et eksempel på hvordan stat og kommune utvidet sitt ansvarsområde til stadig nye områder. Gjennom den offentlige tannpleien skulle politikerne fylle velferdssamfunnets hull. Det skulle ikke være mørke flekker eller ubehandlete områder i det samfunnet som skulle bygges opp.

les også

Vi må satse mer på tannhelse, ikke mindre

Eksemplet med tannpleie synliggjør et viktig poeng hos historikeren Tore Grønlie, nemlig at velferdssamfunnet må forstås som en prosess, der stadig nye ting defineres inn – og ut. For mens tannpleie ble bygd opp, ble samtidig andre ting bygd ned. Noen ting ble faset ut av åpenbare grunner:

Tuberkulose-heimene forsvant med etterkrigstidas vaksine og antibiotika, moderne vannklosett gjorde kommunale dotømmere overflødige. Andre ting ble nedlagt på grunn av ny kunnskap, fordi teknologiske endringer gjorde dem irrelevante eller av andre årsaker. Husmorvikarer finnes ikke lenger, unger tar ikke ‘sunnhetsbringende’ høyfjellssol i skoletida og privatbilismen har gjort omreisende jordmødre og hjemmebesøk fra doktoren til en sjeldenhet.

Noen ganger har det vært bred enighet om de valgene som er blitt tatt, andre ganger har ting opphørt etter lang politisk strid. Nedleggelse av fødestuer og lokalsykehus er eksempler på det siste.

les også

Ina Libak (Ap): – Vi var litt for dårlig til å være harde nok

Pluss content

Sosiale og kulturelle forhold påvirker hva som oppfattes som viktig og uviktig. Skolefrokostene er et godt eksempel. I 1920-årene komponerte overlege Carl Schiøtz et sunt morgenmåltid som blant annet ble tilbudt på skoler i bykommunene. Denne «Oslo-frokosten» ble begrunnet med barns behov for sunn og riktig mat, men også med at den kunne gi gode spisevaner og mulighet for å lære riktig levesett, bordskikk og god oppførsel. I etterkrigstida ble skolefrokosten med melk, brød, pålegg, frukt og grønnsaker imidlertid avviklet. Tilbake sto den private matpakken og det individuelle ansvaret.

Avviklinga av skolefrokosten skjedde samtidig som tannhelsetjenesten for barn og unge ble bygd opp. En forklaring er endringene i kosthold og ernæring. På veien mot velferdssamfunnet hadde de fleste familier fått en økonomi som gjorde underernæring til et minimalt problem. I stedet utviklet kostholdet seg fra matmangel til overflod. Skolematordninga ble politisk vanskelig å fronte i et samfunn hvor underernæring ikke lenger var et problem.

les også

Tannlegenes dom: Er el-tannbørste bedre enn vanlig?

Pluss content

En annen forklaring er at dette handlet om grensene mellom det offentlige og det private. Temaet «skolemat» beveget seg inn på et privat område, knyttet til kvinnelighet og moderlig omsorg. Tannpleien ble derimot flyttet fra de private baderom og over til offentlige tannlegekontorer. Nært forbundet med det, var forskjellen i ekspertavhengighet. I tannhelsetjenesten var en avhengig av eksperter og profesjonelle, folk med lang utdannelse og spesialisert kompetanse. Hvem som helst kunne ikke reparere tenner. En matpakke, derimot, det kunne alle smøre.

Disse forholdene smeltet sammen: skoletannpleien ble knyttet til ekspertise i det offentlige rom, mens barnas skolemåltider ble flyttet over til hus, hjem og moderlig omsorg – midt i husmorsamfunnets glanstid.

Begge deler underbygger Tore Grønlies påstand. Hva som skulle inkluderes i og ekskluderes fra det offentlige velferdssamfunnet, var ikke gitt, men avhang av politiske valg basert på tolkninger av hva som var viktig og riktig i et samfunn.

les også

82.000 krever tannbehandling inn i folkehelsen

Politisk uenighet preget også høstens debatt om tannregulering. Mye av den tannbehandlinga som skjer i dag, er ikke medisinsk, men kosmetisk begrunnet, argumenterte helseminister Bent Høie. Forventningene om tannregulering legger dessuten et urimelig stort press på mange foreldre, fordi egenandelen er høy, hevdet han. Med det som begrunnelse, vurderte Høie altså å fjerne deler av den offentlige støtten.

Fra opposisjonens side ble det derimot fryktet at slike endringer vil forsterke sosiale forskjeller i tannhelse og at det i framtida vil kunne vises på barns smil hvilken sosial bakgrunn de har. Familier med dårlig råd vil ikke ha mulighet for å betale ei dyr tannregulering uten offentlig støtte, het det her.

Slike motstridende meninger viser betydningen av politikk: av ideologiske poenger, saklige argumenter, verdibaserte standpunkter og overbevisningskraft.

Og det demonstrerer også hvordan fortida er relevant for å forstå samtida. For politikere vil vel ikke føre en tannløs politikk?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder