Foto: Roar hagen

Bompengeopprøret: Politiske hestekrefter

MENINGER

Bompengeopprøret i Rogaland beviser at syttitallets politiske kamp om bilen er gjenopplivet. Nå mangler bare Stutum.

kommentar
Publisert:

« Vi kan ikke la bilene bestemme vet du Stutum.»

«Du! Dette her i stikk i strid med den menneskelige natur vet du. (...) Jeg ser det på guttungen, det blir ikke liv i øya på’n før vi er oppe i hundreogtjue»

(Traffic Medley fra albumet Stutums verste)

Ikke noe sted i verden er bedre egnet for aggressiv foruretthetet enn det stadig tryggere førermiljøet i en bil. Omgitt av airbags, kondisjonert luft og den særegne hakkingen fra en DAB-radio som faller ut og inn av dekningsområdet, kan norske menn i prostatasjekkalderen få utløp for det indre raseriet som samfunnet ellers ikke tilbyr egnede ventileringsområder for. Selv opplever jeg en helt egen form harmoni når jeg kan ligge på bilhornet og pukke på min forkjørsrett.

Bil er personlige greier for mange. Man skal omtale en del menns kjøretøy med den samme aktsomhet som man omtaler andres barn eller ektefellers nære familie. Bilen og mannen er knyttet sammen med et eget bånd. Det består selv om dagens undermotoriserte fornuftsvogner med sikkerhetsbelter til handleposene er noe annet enn gårsdagens Ford Granadaer.

Noen vil kanskje le overbærende av det her. Flire over en surøl av denne patetiske nybilismen som koker i kommentarfeltene på Nettavisen og Facebook og i innboksen til miljøbyråd Lan Marie Berg. Finnes det en mere tapt sak enn bilen lissom? I urbane strøk er det slik at selv de som kjører en del bil for å rekke over den gigantiske logistikkabalen som kalles et moderne familieliv gjør det med en viss beskjemmethet. Med mindre de praler rundt i en Tesla selvfølgelig.

På syttitallet løp synet på bil så å si helt parallelt med politisk innstilling. Det var reaksjonært å like motorvei og flest mulig sylindre, mens det var progressivt å være mot bilen. Begrepet «bilismen» dukket opp, som en slags mild brunskvetting. Siden har det blitt der. I takt med at Norge har blitt rikere og rikere kjører vi selvfølgelig også mye mer bil. Men vi gjør det stort sett på en litt kuet måte.

Bilen er blitt en skatteobjekt som savner sidestykke. Bilister må nå betale for langt mer enn veien de kjører på. Avgifter og bompenger og ekstremt dyr bensin er i praksis en betydelig ekstrabeskatning for mange familier i urbane strøk. I Oslo har man nå også innført en ekstra skatt på tre tusen kroner i året for å få lov til å parkere i gatene rundt der man bor. Skatten er kamuflert med det fantasifulle navnet «beboerparkering».

De fleste bilister bare bøyer nakken og betaler. Man vil ikke være Stutum heller. Men noen gir seg ikke. De protesterer mot de opplever som en urett og en krenkelse. Et angrep på frihet og rettferdighet. I Rogaland er engasjementet rundt de planlagte bomstasjonene svært høyt. Det er sjelden politiske saker skaper slik temperatur. Jeg tror det er fordi bil og bilpolitikk er en arena der det private og det offentlige noen ganger frontkolliderer. Og fordi det ligger en ganske klam moralsk undertone i bunn og forstyrrer debatten.

At de som kjører bil betaler noe av det det koster å bygge veiene er jo egentlig en god idé. Ikke minst fordi det sikrer at veiene blir bygget der det faktisk finnes trafikkgrunnlag for dem. Skatter og avgifter er ingen straff, det er bare en praktisk måte å innrette samfunnet på. Det er ingen grunn til å ta seg nær av dem.

Men under det hele ligger flere år med en særnorsk samferdselspuritanisme som jeg forstår at noen protesterer mot. Om ikke annet bare fordi de er lei av folk som lever helt andre liv enn dem selv skal fortelle dem hvordan de bør leve.

Frp er det partiet som har skjønt denne impulsen best. De er i dag bilistpartiet fremfor noen. Det fikk jeg selv et anekdotisk bevis for da en munnrapp bilmekaniker, etter å ha lagt ut om «sugehester på benk», fikk vite at jeg skrev om politikk. Dette var rett før et valg.

Han oppsummerte sine politiske preferanser slik: «Nå er det hemmelig valg og sånn, men du kan si at jeg kommer til å stemme på det eneste partiet som vil at det skal være lov å ha det litt moro i detta landet».

Her kan du lese mer om