Verdifulle glimt

MENINGER

Det er definitivt ingen sommerkrim for de mange, men tidligere finansråd Eivind Erichsens «Glimt fra et langt liv i Finansdepartementet» er ikke noe dårlig alternativ

kommentar
Publisert: Oppdatert: 25.02.03 13:17

Akkurat nå
Av Arve Øverby


For dem som måtte ønske å ta en titt bak kulissene i det mektige Finansdepartementet, er Erichsens «minnebok» svært interessant lesning. Det er historie. Det handler om de kanskje 40 viktigste årene i norsk historie.

For ingen kan ha mer solid bakgrunn for egne meninger om livet bak kulissene i Finansdepartementet enn nettopp Eivind Erichsen. I hele 40 år har han hatt en hånd på rattet i dette departementet. I 30 av disse årene var han departementets høyeste embetsmann som finansråd. 14 finansministere kom og gikk mens Erichsen styrte departementets embetsverk. Det vil trolig være en uslåelig rekord.

De fire store

Den som måtte vente å finne de store avsløringer og antydninger til skandaler i Erichsens «arbeidsnotater», blir nok skuffet. Til det er hans lojalitet til sin gamle arbeidsplass fortsatt altfor sterk. Vi må lese ganske nøye mellom linjene for å finne ut hvilke finansministere Erichsen ikke var helt fornøyd med. Det lengste han strekker seg i å gi uttrykk for sin begeistring for en del av finansministrene, er hans rankingliste over de fire beste: Erik Brofoss, Trygve Bratteli, Per Kleppe og Rolf Presthus. Som den mest humørfylte finansministeren utroper han Rolf Presthus. Han får dessuten den attest at han sannsynligvis er den eneste finansminister som både ble populær i regjeringen, Stortinget og ute i folket samtidig.

At det nettopp ble Brofoss på topp, er ikke overraskende. Erik Brofoss fikk den uhyre vanskelige jobben med å bygge opp igjen en rasert norsk økonomi etter krigens slutt i 1945. Hans veivalg var helt avgjørende. Dessuten ble også Brofoss nasjonalbudsjettets «far». Ingen andre land hadde det før Norge.

Trygve Brattelis plass blant de fire store er det neppe heller mange som vil protestere mot. Gjennom hans politiske ledelse fra 1951 ble det moderne Finansdepartementet bygd opp samtidig som det fortsatt var krevende oppgaver med gjenoppbyggingen av landet etter krigen. Seks og et halvt år regjerte Bratteli Finansdepartementet.

Per Kleppe satt også som finansminister i seks sentrale år. Erichsen rangerer Kleppe i toppen fordi han både nasjonalt og internasjonalt hadde store utfordringer, samtidig som han skulle tilpasse oljealderen til norsk økonomi. Erichsen mener han også fortjener pluss for sin motkonjunkturpolitikk.

Rolf Presthus hadde også en høy stjerne hos Erichsen. Både fordi han gjennomførte en betydelig nedbygging av de kredittpolitiske reguleringer og for sin håndtering av de mange valutakursendringer under hans fire og et halvt år som finansminister. Men ikke minst synes det som om Presthus' popularitet også hadde med det å gjøre at Kåre Willoch var statsminister og at Willoch var nesten like engasjert i det som foregikk i Finansdepartementet som Presthus. Statsministerens oppmerksomhet var slikt man satte pris på i departementet.

Lojal stab

Ellers preges Erichsens mange glimt av en utrolig lojalitet overfor departementet. Ikke bare fra Erichsen selv, men hele staben. Og vi forstår at finansråden kunne ha en utrolig makt. Som for eksempel da finansråd Erichsen innkalte finansminister Trygve Bratteli til møte påskeaften. Og historien om vår gamle tennismester Thorvald Moe, som ble bedt om å assistere finansministeren under en stortingsdebatt. Moe svarte ja uten å mukke. Det han ikke sa, var at han dermed måtte sløyfe semifinalen i tennis-NM.

En finansminister som får betydelig omtale på godt og vondt, er Petter Jacob Bjerve, som var finansminister fra 1960 til 1963. Ifølge Erichsen var Bjerve nærmest en mester i å trette ut sine regjeringskolleger med mange håpløse innlegg. Og han ga seg heller aldri i en debatt, selv om han sto alene. Han kjempet den tapte kamp til siste slutt. Det han i ettertid mest blir husket for, er at han tok sin doktorgrad mens han var finansminister. Det har ingen andre gjort. Og takk for det, vil vel mange si.

Et av de virkelig muntre innslagene i Erichsens «glimt» er hans omtale av sin egen iver da han begynte i departementet som konsulent rett etter krigen. Akkurat da var lange kjoler på moten. Det syntes Erichsen var sløsing med tøy i en tid preget av knapphet. Ivrig og opprørt tok han opp spørsmålet under et møte med Erik Brofoss og den svenske finansminister Wigfors og mente at noe måtte gjøres. De smilte litt av Erichsens iver og lot det bli med det. «Og bra var nok det,» konstaterer Erichsen i dag, 52 år senere.

Vi kan konstatere at det var bra at Erichsen ikke lot det bli med at arbeidsnotatene lå i en skuff, men lot det bli bok.