«25 under 25»: – Aksepterer vi homonegativitet?

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan livet mitt ville vært om jeg var heterofil.

MARCEL-PIERRE TRAEET (21), student.

Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at jeg er skeiv, men tanken slår meg.
Det er ikke det at det å være skeiv er så forferdelig, det gjør meg absolutt ingenting, men jeg blir misunnelig på alle fordelene heterofile sitter igjen med.

Heterofile trenger ikke lenger å kjempe for retten til å gifte seg eller å få barn. Ei heller trenger de å se seg rundt for å se om det er greit å holde hender med den de elsker.

De trenger heller ikke å be om rettigheter, eller være bekymret for at rettighetene og beskyttelsen de har fått kan bli tatt ifra dem. Ingen hater noen kun fordi de er heterofile. Alt dette er privilegier man tar for gitt.

Joda, i Norge så er vi veldig heldige. Vi har en ekteskapslov som gir oss retten til å gifte oss med hvem vi vil. Vi har en likestilling- og diskrimineringslov som gjør det ulovlig å diskriminere på bakgrunn av legning. Vi skeive har det generelt ganske bra her i Norge, men allikevel blir jeg bekymret fra tid til annen.

Vil du lese flere kronikker i serien «25 under 25»? Trykk her!

Jeg blir bekymret når representanter fra KrF i Rogaland mener at endringer i ekteskapsloven skulle vært en prioritet dersom man skulle drive regjeringsforhandlinger.

For ikke snakke om vår egen familieminister, som er nødt til å få fritak fra å delta i stolthetsparaden. Jeg blir bekymret når legningen min blir omtalt som «støy». Jeg blir bekymret når jeg leser om at ansatte på skoler og kommuner nekter å heise regnbueflagget under skeive sørlandsdager.

Jeg blir bekymret når jeg leser rapporter som sier at 10 % av befolkningen grøsser ved tanken av homofile, enda verre er det på stedet jeg kaller hjem, det glade Sørlandet, hvor det er 19%.

Men mest av alt blir jeg bekymret når besvarelsen i Skeives levekår på Agder antyder at skeive har slått seg til ro med at det ikke er en selvfølge at skeive skal likestilles med heterofile, og at det har blitt et aksept for homonegativitet.

Jeg er ikke så veldig bekymret for at det skal skje noen radikale endringer i ekteskapsloven, og jeg tåler å bli kalt støy. Jeg skal nok også klare meg uten familieministeren i Pride-paraden. Men hvilke signaler er det vi sender til våre barn?

Når jeg tenker på fremtiden så ser jeg for meg at jeg har fått meg hus, en trivelig kar og kanskje et par barn. Jeg vil i fremtiden bekymre meg for om barna har gjort leksene istedenfor at jeg bekymrer meg for om de blir mobbet fordi de kommer fra en familie med to fedre.

For det er det som kommer til å skje, hvis landets familieminister for lov til være minister for bare en type familier. «Jævla homo» kommer til å være det mest brukte skjellsordet i skolegården hvis vi tillater at skeive blir kalt for støy i riksmedia.

Det har flere ganger hendt at når jeg har snakket om disse problemene med venner og bekjente, har jeg fått høre at jeg skal vært glad jeg ikke bodde i Saudi-Arabia, og jeg er enig med de.

Men det blir å stikke våre egne problemer under en stol fordi noen andre har det verre. Norge skal være et forbilde. En stat de andre ser opp til, og da er vi nødt til å vaske vår egen do, for den begynner å bli full av dritt.

For å avslutte det som ellers har vært et ganske negativt innlegg skal jeg sitere min lillesøster på 5 år, et forbilde for meg, og kanskje for deg.

«Kjærlighet er når en gutter elsker gutter, og jenter eller elsker jenter. Eller når gutter elsker jenter, og jenter elsker gutter».

For fremtiden håper jeg vi lærer å ta bedre vare på hverandre, at vi voksne er bedre forbilder for våre barn og at tanken om at homofili er feil, er noe som tilhører fortiden.