SKJEVT? – Det er etter min oppfatning ganske ubehagelig å se hvordan «Uppdrag granskning» feiler i å balansere mellom Fredrik Virtanen (bildet) og Cissi Wallin, skriver Heidi Helene Sveen.
SKJEVT? – Det er etter min oppfatning ganske ubehagelig å se hvordan «Uppdrag granskning» feiler i å balansere mellom Fredrik Virtanen (bildet) og Cissi Wallin, skriver Heidi Helene Sveen. Foto: ANDERS WIKLUND / TT / TT NYHETSBYRÅN

«Innrømmer du at du har løyet?»

MENINGER

Hva er egentlig sant og hva er egentlig løgn i saken om den svenske mediepersonligheten Fredrik Virtanen?

debatt
Publisert:

HEIDI HELENE SVEEN, forfatter og samfunnsviter

Dette kan ingen av oss slå fast med sikkerhet, selvsagt, selv ikke etter å ha sett SVTs graveprogram «Uppdrag gransknings» mye omtalte og debatterte gjennomgang av saken, som har rystet den svenske offentligheten. Men vi kan velge hvordan vi forholder oss til de ulike aktørene og det de forteller.

Utgangspunktet for saken er #Metoo-kampanjen høsten 2017, der TV-profilen og skuespilleren Cissi Wallin gikk ut i sosiale medier og anklaget den kjente spaltisten og medieprofilen Fredrik Virtanen for voldtekt. Wallins utspill førte til at flere stod frem, og ytterligere anklager ble fremmet. Det dreier seg blant annet om overgrep og voldtektsforsøk.

Det er etter min oppfatning ganske ubehagelig å se hvordan «Uppdrag granskning» feiler i å balansere mellom de to partene, Virtanen og Wallin. Man sitter igjen med et inntrykk av at programlederen ikke tar Wallins fortelling på alvor, og at målet ikke er å finne ut hva som var sannheten, men å diskreditere Wallin. Voldtekten skal ha skjedd i 2006. I 2011 politianmeldte hun hendelsen. Saken ble henlagt på bevisets stilling.

Programlederens kritiske spørsmål er som hentet rett ut av leksikonet om voldtektsmyter: Et ekte offer skjønner med en gang at det hun nettopp har opplevd er voldtekt, et ekte offer løper direkte til voldtektsmottaket for å bli undersøkt, et ekte offer anmelder sporenstreks, et ekte offer flørter ikke med sin gjerningsmann først, ler ikke til en venninne dagen etterpå, og utveksler i hvert fall ikke vennskapelige sms-er med ham i etterkant.
Det er under enhver kritikk at «Uppdrag granskning» later som om Wallins oppførsel under og etter hendelsen er suspekt. For den er ikke suspekt, den er som tatt rett ut av håndboka om offerpsykologi.
Jeg mener ikke at Wallin skal beskyttes mot granskende spørsmål, men spørsmålene må bidra til innsikt, og ikke mistenkeliggjøring. Jeg satt igjen med en følelse av at like under overflaten stod det egentlige spørsmålet og dirret: «Innrømmer du at du har løyet?»

Virtanen, som har en rekke alvorlige og noen mindre alvorlige anklager rettet mot seg, slipper sånn sett lettere unna i programmet. Perioden der han skal ha oppført seg upassende ovenfor en rekke yngre kvinner, beskriver han i generelle vendingen som «utsvevende» med mye sprit og narkotika og sex og partys, et slags «rockestjerne-liv». Seerne skal forstå at det var grenseløse tilstander, og at han bare var en av mange aktører på denne kaotiske scenen.

Når programlederen konfronterer Virtanen med hvordan han svarer en 14-årig beundrerinnes hyllest med «så mye at du vil ligge med meg?», slipper han unna med å hevde at det var en spøk.

«Du anklages for å ha sendt en sexvideo til en kvinne du har hatt sex med, hun visste ikke om at du filmet, er det sant», spør programlederen. Virtanen gir et tvetydig svar. Han innrømmer at han filmet henne mens hun danset naken på et bord, men det var ifølge ham frivillig. Deretter spør han retorisk hvordan det å sende noen en slik video kan være et overgrep eller en trussel. Spørsmålet blir hengende i luften, før det svitsjes til neste tema.

Det er påtagelig hvordan «Uppdrag Granskning» lar en gyllen sjanse til å stille gode, kritiske spørsmål passere når Virtanen sitter i stolen, mens de retter det ene tendensiøse spørsmålet etter det andre til Wallin.

Det er ikke vanskelig å erkjenne at også Virtanen er utsatt for utilbørlig press i denne saken. Å få en udokumentert voldtektsanklage rettet mot seg i offentligheten setter ham selvsagt i en umulig posisjon, uavhengig om man tror på Wallin eller ikke.

På den annen side vet vi at beviskravet i rettssaker om voldtekt er så høyt, at de aller fleste voldtektsanmeldelser blir henlagt, til tross for at politiet tror på offeret. Beviskravet er satt høyt med vilje, ut ifra prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Den anklagedes rettssikkerhet står dermed over den fornærmedes.

Bruken av sosiale medier som arena for å varsle overgrep bør ses i lys av dette. Ikke fordi vi alltid skal tro blindt på offeret, men fordi vi vet at rettssystemet bare fanger opp en brøkdel av antallet overgrep. Identifisering i sosiale medier kan oppleves som den eneste måten å varsle om at en overgriper går fri blant oss, slik vi var vitne til i Hemsedalsaken her hjemme. Det kan også være den eneste muligheten et offer har til å oppnå rettferdighet på egne vegne.

Det er altså fullt mulig å kritisere #metoo og sosiale medier som varslingsarena med identifisering av påståtte gjerningsmenn, samt medienes håndtering av saken, uten å insinuere eller rent ut hevde at Wallins eller andre varsleres overgrepsanklager er løgn og fanteri.

For falske overgrepsanklager er i virkeligheten uhyre sjeldne, i motsetning til hva myten om den hevngjerrige kvinnen sier.

Her kan du lese mer om