ELSKER ELEKTRIKERJOBBEN: - Jeg planla ikke å bli elektriker. For meg bare ble bare slik. Jeg har aldri angret, skriver Sandra Åberg Kristiansen. Foto: Privat

Debatt

«Bare» en lærling, «bare» en elektriker?!

Jeg tok meg selv i å si at jeg «bare er lærling» og at jeg «bare skulle bli elektriker.» Enn at jeg, som alltid har vært ekstremt stolt over veien jeg tok, snakka meg selv ned på den måten!

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

SANDRA ÅBERG KRISTIANSEN (21), elektriker og hovedtillitsvalgt

Kjære ungdom, du som er litt stressa, usikker og nervøs og forvirra. Hva skal du bli når du blir «stor»? Når er man egentlig voksen? Det er lett å miste motet i møtet med voksenverdenen, men jeg skal gi deg mitt beste stalltips!

Så var det dette valget da, så innmari enkelt, men samtidig så innmari vanskelig. For litt over seks år siden bar jeg på en yrkesdrøm, som skulle vise seg å være ganske ulik dagens realitet. Jeg skulle jo bli vernepleier eller sykepleier og helst jobbe innenfor rusomsorg. Det var både jeg og de rundt meg ganske sikre på. Jeg fikk jo så ofte høre at jeg som var så snill måtte jo ha en jobb hvor jeg kunne hjelpe folk, utgjøre «en forskjell i hverdagen.» Men nå står jeg her, med fagbrev som elektriker- og jeg elsker det! Og vet du hva? Jeg utgjør en forskjell. Hver eneste dag.

les også

Disse studieretningene gir «jobbgaranti» etter videregående

Jeg bygger næringsbygg hvor fremtidens ideer skapes, leiligheter som blir rammene for nye familier, og skoler til generasjonene som kommer etter meg. Det er søren meg innmari stas å få lov til å være med på. Å kunne dra rundt i Trondheim å vite at i det huset har jeg koblet sikringsskapet, der har jeg lagt varmekabel, og på det sykehjemmet har jeg montert et ekstra lys, til den dama som var så mørkeredd.

les også

Viktig satsing på yrkesfag

Likevel tar jeg meg i å rakke ned på meg selv, og min karriere. Jeg husker en gang jeg var på fest sammen med et par venner fra ungdomsskolen. De går nå på universitetet, og jeg var invitert på fest med deres halvstuderte røvere av noen venner. Naturlig nok - da vi ikke hadde så mye til felles - begynte vi å smalltalke om hva vi gjorde, og hva vi skulle bli. Den ene etter den andre kunne briljere med hva de skulle oppnå, den ene mer enn den andre. Så kom det til meg, og plutselig tar jeg meg selv i å si at jeg «bare er lærling» og at jeg «bare skulle bli elektriker.» Enn at jeg, som på alle mulige måter alltid har vært ekstremt stolt over veien jeg tok, satt og snakka meg selv ned på den måten! «Bare» en lærling, «bare» en elektriker?!

les også

Flaut å være norsk i Syden!

Kanskje har du en forelder, kontaktlærer eller rådgiver av den typen som på død og liv vil at du skal bli noe «mer»? Vel, her kommer en «funfact» som ga iallfall meg bakoversveis: vi er den første generasjonen i Norge som ikke nødvendigvis gjør det «bedre» enn våre foreldre. Se for deg Norge for hundre år siden, det var kjipe greier. Men så kom olja, og pengene, og gratis utdanning. Generasjon på generasjon fikk flere og bedre muligheter enn foreldrene deres hadde. Nå kan vi alle bli hva vi vil, men ikke alle vil overgå foreldrene våre. Og det er helt i orden. Men det er så innmari synd, at normen om at vi skal bli så «mye» stikker så dypt i oss. Så dypt at vi alle får tunnelsyn, og tror at det er bedre å ta studiespesialiserende og strøpoeng på universitet «bare i tilfelle», men at yrkesfag og fagbrev er dårlige valg og «bortkasta tid.»

Jeg planla ikke å bli elektriker. For meg bare ble bare slik. Uhyre spent starta jeg på elektrofag, uten å kjenne noen i klassen min, på ei linje hvor jeg i stor grad stilte med blanke ark. Det første noen medelev sa til meg var: «hva i alle dager gjør du her? Kjøkkenet er ned på restaurant- og matfag, i første etasjen.» Det var da jeg bestemte meg. Dette skulle jeg få til, selv om jeg ikke helt enda visste hva «dette» egentlig var, eller hva det innebar. For det var ukjent og ganske skummelt. Men jeg har aldri angret. Og ville heller aldri bytta det ut.

Etter videregående kom læretiden. Plutselig skulle jeg bli en del av noe større. Et arbeidslag, et akkordlag, en klubb og et kollegium. Samtidig som jeg skulle gjøre ferdig den siste halvdelen av min fagutdanning, både praktisk og teoretisk. Lærekurven ble både bratt og stor. Jeg fikk nye oppgaver, nye utfordringer og nytt ansvar. Det ga meg så innmari mye, å være en del av noe større enn meg selv. Å være et tannhjul i et velsmurt maskineri, som får Norge til å gå rundt. Og det kuleste av alt? Jeg fikk betalt for det. Nå er jeg utdanna elektriker, og jeg ser meg sjeldent tilbake. Fagbrevet mitt har jeg hengt opp i gangen, slik at det er det første jeg ser når man kommer inn døra, i min helt egen leilighet.

Avslutningsvis har jeg ett siste gulltips til deg som fortsatt er usikker:

Slapp av, senk skuldrene og nyt ungdomsskolen. Du kommer til å savne det. Husk også at du alltid har mer albuerom enn det føles ut som, bruk det! Hvis foreldrene dine eller rådgiveren er av den kjipe typen, snakk med noen andre om det. Du kan alltid ombestemme deg, eller omskolere deg. Og hvis du fortsatt er litt usikker på om yrkesfag og fagbrev er noe for deg, test det om ikke annet, - jeg tror ikke du vil angre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder