Foto: Tegning av Roar Hagen.

Tredve år med sataniske vers

MENINGER

LONDON (VG) Jeg spurte en gang en iransk toppdiplomat hvordan det kunne ha seg at den mange tusen år gamle persiske høykulturen kunne bli så opprørt over en enkelt bok at en forfatter kan bli dømt til døden i et annet land. Med et lite smil forklarte han at politiske myndigheter ikke kunne omgjøre en fatwa utstedt av den religiøse ledelsen.

kommentar
  • Roar Hagen
Publisert:

Det er i år tredve år siden boken som rystet verden utkom på Viking Press. Ahmed Salman Rushdie, født i India i 1947, sjokkerte den muslimske verden med «Sataniske vers». En indisk filmstjerne gjennomlever i en drøm øyeblikk i profeten Muhammeds liv. Boken ble raskt forbudt i India, og Storbritannia brøt de diplomatiske forbindelsen med Iran etter dødsdommen mot Rushdie. Flere forleggere blir skadet eller drept, deriblant vår egen William Nygaard som ble skutt og hardt skadd utenfor sitt eget hjem. Saken er aldri oppklart, men antas å ha forbindelse med utgivelsen.

Hvorfor ble boken forbudt i India, men ikke i Storbritannia? For å fundere over svaret drar jeg til The Enlightenment Gallery i British Museum. I rommet som før var den sinnslidende velgjører George IIIs kongelige bibliotek, er det nå opplysningstiden som vektlegges.

Det var mest i England ideen om en fri offentlighet oppstod, ikke i India. Bill of Rights i 1689, og opphevelsen av The Royal Licence Act i 1695 var sentralt for det vi i dag oppfatter som universelle rettigheter. John Milton (1608–1674, John Locke (1632–1704) og senere John Stuart Mill (1806–1873) er viktige for å forstå vår eget demokrati. Dette er forøvrig ypperlig forklart i Kjetil Jacobsens bok: Etter Charlie Hebdo.

Den engelske ytringsfriheten var ikke perfekt, og Locke, forfatteren bak «A letter conserning toleration» mente at ateister ikke hadde krav på noen rettigheter. Oscar Wilde fikk smake samfunnets intoleranse. I dag ville han trolig vært like populær og sjarmerende som Stephen Fry kan være når han bare glemmer sitt sinne mot Gud.

Storbritannia har en enestående tradisjon for karikaturer. De gamle mestrene William Hogarth (1697–1764) James Gilray (1756–1815) rettet flengende kritikk mot myndigheter og samfunnets forfall. Sir David Low (1891–1963) ble en frontfigur under andre verdenskrig, med en krystallklar front mot nazismen og det totalitære. I krigsårene var Storbritannia kanskje det eneste stedet i Europa som hadde en fri offentlighet. Bortsett fra at du kunne få en tysk V2-rakett i hodet var fienden på den andre siden av fronten. Sverige reddet sin ære takket være Gøteborgs Handels & Sjøfartstidnings Torgny Segerstedt og hans tegner Ragnvald Blix.

I dag er det ingen klar front, og du skal lete lenge etter tegninger med brodd mot islamismen, selv i England. Etter Sataniske Vers, Karikaturstriden i 2005 og terroren i Charlie Hebdo i 2015 er dette temaet ikke noe å hige etter. - Islam trenger en reformasjon, sier tegneren Peter Rowson til VG. Han hisset på seg Rushdie med en karikatur av ham før Sataniske Vers. Det er morsomt å tenke på at også Rushdie kan være hårsår.

Hva har disse tre hendelsene gjort med den offentlige samtalen? Forfatteren Kenan Malik sier at Rushdie-saken innebar et skifte i muslimsk identitet. Fra å være ganske sekulær og avslappet, ble det skapt en forestilling om at for å være en skikkelig muslim må du være konservativ. Ifølge Malik er ytringsfrihet og religionsfrihet det samme, og det er i minoritetenes interesse å forsvare dette prinsippet.

Det er vanskelig å måle hva disse tre sakene har betydd for den offentlige samtalen. Skal vi tro Rushdie, ville neppe «Sataniske vers» blitt utgitt i Storbritannia i dag, det er heller ikke sannsynlig at vi vil se Muhammed-karikaturer igjen. London er berømt for sitt Speakers Corner. Det reelle speakers corner finnes i dag på nettet, hvor ingen redaktør eller forlagssjef kan stilles til ansvar. Der er ingen begrensning i beskrivelsen av muslimer, jøder eller hva det skal være. Offentligheten har gått under jorda og gjenoppstått i en ny, og mye verre form.

– Rushdie-saken ble på flere måter et paradigmeskifte, sier William Nygaard.
- Vi må heller ikke glemme ofrene i de påfølgende sakene, Karikaturstriden og spesielt Charlie Hebdo. Men tross alt kan det ha kommet noe positivt ut av det hele, vi fikk en bred oppslutning om umistelige verdier. Karikaturstriden ble en påminnelse om den nødvendige og gjensidige respekt mellom trosretninger.

Her jeg står er det et paradoks at Rushdie har bosatt seg i USA. Det var George III som mistet kolonien.

Her kan du lese mer om