Utvandringstilskudd som integreringstiltak

For å integrere innvandrere er det nødvendig å la de som absolutt ikke vil leve sammen med oss andre å få slippe.

EIRIK VINJE, advokat

Saken i Likestillingsnemnda der en lærerassistent ikke fikk forlenget vikariatet etter at han nektet å håndhilse på kvinner har vekket oppsikt. Flertallet i nemnda aksepterte riktignok at kommunen ikke forlenget engasjementet, men de konkluderte med at mannen var diskriminert av NAV som kuttet sosialstønad fordi han ved sin adferd nektet å ta arbeid. Flertallet fant også at mannen ble krenket ved at saksbehandleren hos NAV poengterte at stønaden han ønsket var finansiert av skatt på blant annet salg av alkohol og svin.

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm har gitt sin støtte til den fromme mannen som nekter å hilse på kvinner for «å verne seg mot fristelser». Bjurstrøm viser til at det er andre måter å hilse på.

Saken belyser dysfunksjonaliteten i norsk innvandringspolitikk. Likestillingsetatenes prosjekt er tydeligvis hverken likestilling eller toleranse, men en slags masochisme på flertallets vegne. Majoriteten har vikeplikt i møte med minoriteters intoleranse. Det er en åpenbar blindvei. Et stort flertall, både av nordmenn og innvandrere, ønsker å opprettholde friheten til å spise svin, drikke alkohol, ha sex utenfor ekteskap, og med personer av samme kjønn. Og ikke minst ønsker flertallet at kvinner skal behandles som folk, og ikke retarderte fristerinner.

Dersom majoritetens livsutfoldelse begrenses av hensynet til en voksende og mer krevende minoritet, vil det skape et sinne som paradoksalt nok kan resultere i den rasismen Bjurstrøm & Co tror de bekjemper.

Denne selvutslettende toleransen gjør det mulig for ultrareligiøse innvandrere å avvise det norske samfunnet - utover den nødvendige kontakt for å ta i mot velferdsytelser. Utenforskapet fortsetter ofte i neste generasjon. Etablissementets fortelling er det majoritetens skyld at minoriteten bokstavelig talt nekter å ta i dem. Derfor skal flertallet bekoste selvvalgt isolasjon gjennom trygd og et mylder av uvirksomme «integreringstiltak».

Muslimske innvandrere kommer fra kulturer der sosial status primært avhenger av kjønn, familie og klan. Dette står i skarp kontrast til vestlige idealer om likestilt meritokrati der status skal følge prestasjon, ikke identitet. Det er udiskutabelt at moderne, sekulær kultur er overlegen som produsent av teknologi, trygghet og velferd for borgerne. Derfor kommer innvandrerne hit. Men paradoksalt nok ser det ut som islamismen styrker seg i møte med vestlig kultur. Noen oppnår tydeligvis status gjennom å ta avstand fra landet de lever i og av. De krever brød, men forakter bakerovnen. Og noen henfaller til ekstrem religiøsitet for å beskytte sin egen posisjon mot likestilling og meritokrati. Det bisarre er at slike reaksjonære patriarker støttes av instanser som skal kjempe for likestilling og meritokrati.

Disse underlige sosiale mekanismene burde samfunnsforskere ha undersøkt. Dessverre er forskerne opptatt med prosjekter som skal vise at innvandringen går kjempebra. Og når det viser seg at den kanskje ikke går så kjempebra, er svaret deres at det skyldes en skjult, strukturell, statlig rasisme. Derfor hyrer politikerne pliktskyldig inn en stadig større flokk av statsansatte som skal bekjempe statsrasismen. Bjurstrøm & Co driver en form for sekulær selveksorsisme. Tydeligvis uten å se ironien. I stedet blir enhver kritikk av selvpiskingen avvist som utslag av den rasismen og høyreekstremisme de bekjemper.

Denne eksorsismen er i seg selv kostbar uten at utbyttet er målbart. Enda dyrere er det å forsørge stadig flere ultrareligiøse som ikke kan eller vil jobbe i et sekulært miljø. Vi snakker om titusenvis, og noen tusen til hvert år.

Brochmannutvalget har i to rapporter dokumentert at religiøsitet blant innvandrere i grove trekk er omvendt proposjonal med arbeidsdeltagelse. Innvandrere fra muslimske land ligger i snitt langt under normalen. Men det er store variasjoner mellom muslimer. Relativt sekulære bosniere og iranere har mye høyere arbeidsdeltagelse enn innvandrere fra tradisjonelle klanssamfunn i Afghanistan, Irak og Somalia.

Utgiftene ved manglende arbeidsdeltagelse er enorme. Tall basert på moderate anslag fra  SSB viser offentlige utgifter på over 4 millioner for hver ikke-vestlig innvandrer gjennom livet. For innvandrere fra Somalia er det gjennomsnittlige anslaget over 9 millioner per person. De som er helt utenfor arbeidslivet koster enda mer.

Religion er ikke medfødt. I Norge velger den enkelte hva man tror på og på hvilken måte. Men religionsfrihet betyr ikke frihet fra konsekvensene av egen religiøs praksis. Voksne, arbeidsføre mennesker har et ansvar for å klare seg selv. Dessverre havner mange mer eller mindre selvvalgt på trygd. Man får likevel sympati med det som må være et monotont liv uten retning. Særlig for kvinner som knapt kommer seg utendørs. Og det føles sikkert fornedrende å leve på almisser og medlidenhet fra hedninger og hedonister. Familiefedre som er vant til å nyte respekt og være overordnet kvinner, underlegges i stedet formaninger fra damen på NAV-kontoret. Fullt fortjent, men også trist.

De som selv nekter integrering mangler også evne og vilje til å integrere sine barn. Ungene ender i ofte i et kriminelt ingenmannsland mellom majoritetssamfunnet og foreldrekulturen. For å beskytte barna mot den norske styggedommen blir noen sendt på lange opphold i opprinnelseslandet der de tuktes av slekta og i koranskoler. Disse barna utsettes altså for målrettet anti-integrering. Uten at integreringsmyndighetene bryr seg noe særlig. Å bry seg er rasistisk.

Dette retningsløse utenforskapet må imidlertid tære på selvbildet og den mentale helsen. Det beste ville jo selvfølgelig være om de uintegrerte tok til fornuft og trer inn i det økonomiske og sosiale fellesskapet. Men erfaringsmessig er det uaktuelt for mange. Og det blir neppe lettere med et stadig mer kompetansekrevende arbeidsliv.

Denne livsstilen er en blytung belastning for statskassen. Bare for én familie som ikke kommer i arbeid vil de offentlige utgiftene neddiskontert over et livsløp utgjøre flere titalls millioner kroner. Antagelig ville svært mange returnert til opprinnelseslandet for en brøkdel av det beløpet.  Spørsmålet er hvorfor de ikke får tilbudet.

Dersom staten tilbyr passende emigrasjonstilskudd til uintegrerbare innvandrere vinner alle parter. Emigrantene får mulighet til leve godt blant rettroende i sin egen kultur uten å plages og passiviseres av en sekulær majoritet. Indirekte kan det fungere som en form for uhjelp, samtidig som sparer staten massevis. Den kulturelle friksjonen reduseres. Og de innvandrerne som ønsker å forbli i Norge vil fungere bedre når de slipper å ha moraliserende mørkemenn fra opprinnelseskulturen hengende over seg.

Farene ved en tilskuddsordning er imidlertid at det kan tiltrekke enda flere uintegrerbare innvandrere. Og noen av de som allerede er her kan tenkes å gjøre seg vanskelige for å bli betalt for å dra. En ordning må derfor utredes og tilpasses slik at denne typen incitamenter unngås.  Og forutsetningen for emigrasjonstilskudd må selvsagt være at statsborgerskap og alle rettigheter i Norge oppgis permanent.

Og før de innvandringsliberale fyrer seg opp i kommentarfeltet: Vi snakker altså om en frivillig avtale, ikke deportasjon. Det er altså tenkt som et tilleggstilbud til innvandrere. Det er forøvrig prinsipielt sett ingenting i veien for at slike ordninger kunne tilbys etniske nordmenn som finner seg et nytt hjemland.

Før eller siden vil slike løsninger tvinge seg frem fordi velferdsstaten ikke har et bærekraftig forhold mellom økende kostnader og synkende inntekter. Selv i en selvgod oljenasjon er det grenser for hvor mange som kan leve på, men utenfor fellesskapet. En eller annen gang vil vi innse det.