ELDRES PSYKE: - Det sentrale er at den enkeltes ressurser og restfunksjoner kan opprettholdes lengst mulig til glede for fellesskapet. Slik kan eldrebølgen bli en alternativ energikilde framfor den «dommedagsprofetien» den av og til blir fremstilt som, skriver kronikkforfatteren. Foto: Javad M. Parsa VG

På tide å bryte tausheten om eldres psykiske helse

Det er ikke eldres psykiske helse som er tema i NRK-serier som «Jegmotmeg» eller når psykisk helse diskuteres i valgkampen. Det er på tide å bryte tausheten.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

TOR LEVIN HOFGAARD, president i Norsk psykologforening.

La det være klart: «Eldre» er en grov sekkebetegnelse som i upresis dagligtale omfatter alt fra friske, nyslåtte pensjonister som opplever å ha det bedre enn noensinne, til mennesker som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv og derfor har store hjelpebehov, for eksempel på et sykehjem.

Men la det også være klart: Risikoen for ensomhet, angst og depresjon øker med alderen.

TOR LEVIN HOFGAARD, Norsk psykologforening. Foto: NORSK PSYKOLOGFORENING

Vi lever lenger enn før, og vi har relativt sett flere år med god fysiske helse før vi blir innhentet av livskvelden. Men vi lever også lenger med sykdom og funksjonstap. Før eller siden blir den fysiske helsen svekket og vi får ikke til å gjøre det som har gitt livet mening. Vi mister ektefelle, venner, status; livsomveltninger som hver for seg kan innebære betydelige psykiske utfordringer. Det må vi snakke om. Det gjør ikke alltid de eldre selv. Vi kan tilskrive den gamles taushet om hvordan de har det den dårlige hørselen, eller snuble i stereotypier om at eldre liker fred og ro, mens tilbaketrukkenheten i bunn og grunn kan skyldes en depresjon. Det er høy risiko for at psykiske lidelser hos eldre ikke blir tatt alvorlig nok.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Å være gammel er ingen sykdom, men funksjonstap kan være en forløper for sosial tilbaketrekning. Ikke bare fordi en blir mindre mobil enn før, men også fordi en ikke føler at en har noe å bidra med, eller opplever skam rundt eget funksjonstap.

For eldre på sykehjem er «samsykelighet» et stikkord: Gamle mennesker kan sitte midt i «en spagetti» der fysiske helseutfordringer griper inn i psykiske tilstander og å gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Psykiske symptomer kan fremstå som fysiske – og vice versa. Legemidler kan virke annerledes fordi at flere tilstander opptrer samtidig og påvirker hverandre. I møte med dette komplekset har svaret ofte vært enda mer medisinering. Det er grunn til å rope varsku. Det samme gjorde lederen i Nasjonalt prioriteringsråd for helse- og omsorgstjenesten, Bjørn Guldvog da han i april i år uttrykte bekymring for høy medisinbruk hos eldre. Dette må vi gjøre:

1) Tilby samtaler fremfor medisiner

Forskning viser at eldre har like stor nytte av samtaleterapi som yngre. De eldre selv er klokkeklare: De sier rungende nei til medisiner. I valget mellom samtaleterapi og medikamenter vil 68 prosent ha behandling i form av samtaler. For dem over 75, er tallet som ønsker samtalebehandling hele 75 prosent. Her knuses altså en seiglivet myte om at eldre ikke vil ha psykoterapi. Eldres behov for psykoterapi må vær lett tilgjengelig og en del av tverrfaglige tjenester i kommunen der de bor.

2) Reformere sykehjemstjenesten

Også på sykehjemmene er det store muligheter for å redusere medisinbruken. Det har skjedd med hell på danske demenshjemmet Dagmarsminde der antipsykotika og beroligende medisiner er erstattet med mer struktur, berøring og fellesskap. Mange eldre på sykehjem er i en spesielt sårbar situasjon fordi de ikke er i stand til å oppfatte og formilde hvordan medisinen påvirker dem.

Kvaliteten på sykehjem varierer, men sykehjemmene fremstår i mange tilfeller som lukkede systemer som bidrar til dehumanisering av de gamle. Det er ikke lett å se på seg selv som en verdig person når man er så svekket at en ikke lenger kan presentere seg slik man ønsker. Når vi ikke klarer å sitte lenge nok til å få tatt permanent, og håret ser tørt og ustelt ut, og klærne blir flekket fordi vi ikke ser godt og skjelver på hånden.

Mennesker på sykehjem har like stor rett på hjelp til psykiske helseplager som andre mennesker. En del kan gjøres for å forebygge: Det er utfordrende og slitsomt å daglig arbeide med denne sterkt hjelpetrengende gruppa. Sykehjemmene trenger hjelp til å utvikle systemer som gjør det faglig utviklende og tilfredsstillende å arbeide der, og dermed også gjør denne siste tiden lettere for den gamle.

Mange sykehjem har for lite tilbud om aktivitet. Fraværet av aktivitet fremmer forfallet både fysisk og mentalt. En hjerne som ikke utfordres, svekkes raskt. Ensomhet og passivitet er både psykisk og fysisk skadelig. Dette må helsetjenestene ta tak i, slippe til nye faggrupper. Men også frivillige vil ha noe å tilby, både på sykehjem og i hjemmebasert omsorg.

3) Skape et eldreinkluderende samfunn

... som fremmer eldres deltagelse i alt fra arbeidslivet til sosiale aktiviteter når arbeidsdagen er over. Og som forebygger ensomhet, en av de store risikofaktorene for psykisk uhelse hos eldre.

Vi trenger et mangfoldsperspektiv i møte med eldre. Et ensidig forfallsperspektiv, vil gå utover eldres livsutfoldelse.

Satser vi på gode psykiske helsetjenester til eldre vil spin off-effektene være formidable: Bedre fysiske helse, mer selvhjulpenhet og livsutfoldelse, lengre periode som hjemmeboende før man må på institusjon.

Det sentrale er at den enkeltes ressurser og restfunksjoner kan opprettholdes lengst mulig til glede for fellesskapet. Slik kan eldrebølgen bli en alternativ energikilde framfor den «dommedagsprofetien» den av og til blir fremstilt som.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder