Kommentar

Politikernes asylpopulisme

Når regjeringspartiene har vedtatt en tøff politikk, bør de stå for den også når de får kritikk.

Det er lett å se at det meste gikk feil under utsendelsen av Abbasi-familien. En kan spørre seg hvor mange traumatiske situasjoner en familie skal være nødt til å oppleve.

At det til slutt endte med at de tre barna i familien ble «reddet» av afghanske myndigheter, som nektet å ta dem i mot, må kunne karakteriseres som en fiasko for norske myndigheter. Familien skulle ikke vært sendt i til Afghanistan for å snu.

Risikoen må myndighetene ha kjent til. Tvangsretur er innenrikspolitisk kontroversielt, omkostningene kan bli store. Mye taler for at andre i køen burde vært prioritert.

Når det er sagt er familiens sak er en vanlig avslagssak. De skulle dratt for mange år siden. Så høy er terskelen. Og vi må ha en terskel.

les også

Støttegruppen: Abbasi-søsknene flys til Oslo i løpet av tirsdagen

Regjeringspartiene KrF og Venstre tar nå til orde for å endre lovverket.

Dette er en klassiker i norsk asylpolitikk. Gang på gang angrer politikerne når politikken de har vært med på å vedta, får den konsekvensen de har vedtatt at den skal få.

KrF og Venstre sier ikke hva de vil ha i stedet for sin egen politikk. Spørsmålet er om politikerne klarer å stå ved en «Lex Abbasi» om det kommer over 30.000 asylsøkere til Norge over få måneder.

Det skjedde for vel tre år siden, da KrF og Venstre var med på å vedta regjeringens asylinnstramminger. Da var det viktigste å få en slutt på tilstrømmingen. Blant de familiene som syklet over grensen ved Storskog, var det tvilløst mange med like vonde historier som Abbasi-familien.

les også

Asylbarnadvokat om Abbasi-saken: – Det er dårlig jus

Returavtalen med Afghanistan er sårbar og de som vil skrote den, har fått fornyet kraft med Abbasi-saken.

Om dette ender med at de får stoppet returer til Afghanistan, som Redd Barna vil, er det et uheldig og ikke bærekraftig utfall.

Det Norge i så fall gjør, er å garantere at alle som kommer alene fra Afghanistan har rett til å bosette seg her.

Det har vi prøvd før. Antallet og kostnadene ble så store at den rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg i spissen måtte stramme inn.

Det samme vil skje igjen. Og da vil Venstre og KrF være med på ny innstramming.

les også

Kallmyr om Abbasi-saken: Kan ikke gi instruksjoner i saken

I Abbasi-saken sier justisminister Jøran Kallmyr at han ikke har mulighet til å gripe direkte inn.

Selvsagt kan han det. Den rødgrønne tok tilbake den utsendte Marie Amelie med en egen instruks til utlendingsmyndighetene.

«Lex Amelie» hjalp imidlertid ikke de 47 som ble tvangsutsendt med samme fly. Selv om ingen hadde hørt om dem, er det nok trygt å anta at flere av dem var i vanskelige situasjoner.

Men Kallmyr gjør rett i å holde seg unna. Politikerne skal ikke gripe inn i enkeltsaker - selv om de av og til gjør det.

Sist KrF satt i regjering gikk justisminister Aud-Inger Aure personlig inn og behandlet enkeltsaker.

Slik har politikerne uthulet sin egen politikk. For med et slikt opplegg er det ikke folk med beskyttelsesbehov som får opphold, men de med størst pressedekning og støttegruppe.

les også

Legeforeningen vil vurdere Abbasi-saken

At asylsøkere lyver for å få opphold i Norge, som også familien Abbasi har gjort, er ikke så mye å bli opprørt over. De fleste av oss ville gjort det samme. Systemet oppfordrer til løgn og trenering.

At støttegrupper engasjerer seg i slike saker, er det også noe grunnleggende godt over. Det er fint noen bryr seg også om ukjente.

Så er spørsmålet likevel om man på et tidspunkt bør sette strek, fordi ankesaker på ankesaker mest sannsynlig bidrar til en uavklart situasjon for unger og familier i svært lang tid. Det er ikke sikkert det beste er å jobbe kun for det ene utfallet. Neda-saken er et vondt eksempel, med skuffelse og håp over år.

Kanskje bør man innse at saken er endelig avslått, og heller hjelpe med det man kan, som bosted, skolebøker, besøk og utdanning i hjemlandet.

les også

Tvangsutsendingen av Abbasi-familien: Mor var bevisstløs fra Røros til Istanbul

Utlendingsbyråkratiet gjør tøffe vedtak på vegne av politikerne. Som gang på gang ikke vil stå for det de har bestemt.

Forrige gang var det de såkalte «oktoberbarna», som myndighetene blant annet hentet hjem fra europeiske storbyer for å få sakene behandlet på nytt. 255 fikk nye avslag.

Før det igjen vaklet Solberg-regjeringen når det gjaldt lengeværende barn, hvor de kom med en «engangsløsning», som om det finnes.

Om KrF og Venstre nå vil justere regelen om lengeværende barn, vil flere forsøke å trenere sakene sine. Enda flere blir sittende i limbo i Norge i år etter år.

les også

Uttransporteringen av Abbasi-søsknene stanset av Afghanistan

At asyltilstrømmingen er lav i Norge nå, er ikke et godt, prinsipielt argument. Myker vi opp, må vi snart stramme til. Å ha hjertelag ett år og hard i klypa det neste, det er dårlig forvaltning.

Vilkårligheten gjør at politikken ikke er streng og rettferdig. Den er urettferdig. Av og til for streng. Andre ganger for liberal.

Det som er målet, er å gi opphold til den som er forfulgt. Den som ikke er forfulgt, skal ikke ha opphold og må nødvendigvis returneres.

Og reglene må være slik at de står seg også ved neste asylbølge.

For vi vet at den vil komme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder