SVARER: – Jeg er mildt sagt forskrekket over at Farahmand presterer å beskrive rasisme i Norge som «subjektive historier om opplevd rasisme», skriver Uman Ilyas. Foto: Privat.

Debatt

Rasismedebatten må starte med en udiskutabel erkjennelse

I mine øyne er Norge verdens beste land, men det er rom for forbedring. Og hvis vi har lært noe som helst av «Black Lives Matter»-bevegelsen, så er det at det ikke lenger er nok å ikke være rasist, du må være antirasist, skriver Uman Ilyas i dette innlegget.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

UMAN ILYAS, siviløkonom

Rasisme finnes i Norge. Hvordan vi definerer den er langt mer avgjørende for fremgangen vi ønsker, enn nyansene i hvem som rammes og ikke. Samtidig vil en feilaktig fremstilling virke mer polariserende enn nyttig.

Høyre-politiker Mahmoud Farahmand er overrasket over at han ikke så noen isbjørner i ørkenen, og jeg er overrasket over at han faktisk lette etter isbjørner i ørkenen. Det finnes hverken isbjørn eller ørken i Fastlands-Norge, og jeg stiller meg undrende til hvordan bagasjen hans kan ha passert uhindret gjennom grensekontrollen med begrepene «white privilege» og «systemic racism».

Når jeg nå graver i bagasjen er håpet at han kaster henda i været, bedyrer sin uskyld og sier «det va’kke meg, det var Mæhmed som pakka baggen». I beste fall er hans innlegg en uheldig skivebom og i verste fall en billig, politisk motivert kommentar. 

les også

Rasisme-debatten: – Jeg kjenner meg ikke igjen

I forrige uke skrev Farahmand følgende: «Fortellingen om at Norge er et strukturelt rasistisk samfunn og hvor hvite bare i kraft av sin hvithet er privilegerte må utfordres og nyanseres». Dette er en «fortelling» i ordets eneste forstand for Norges vedkommende, og har ingen rot i virkeligheten.

Den eneste nyanseringen Farahmand gjør, er å skape et fiktivt monster som ikke finnes, for deretter å beseire det. Hvis man først skal avkrefte rasisme i Norge, bør man se på rasisme i Norge, og ikke låne lidelser fra USA for så å prøve dem i norsk rasisme-domstol.

«White privilege» og «systemic racism» er ord som ofte blir brukt i amerikansk politikk. Ordene har sitt opphav i en kamp mot slaveri som startet i 1619. Slaveriet ble offisielt avskaffet i 1865, men systematisk rasisme og undertrykkelse fortsatte gjennom «Jim Crow»-lovene. I et nøtteskall var dette lover som begrenset afro-amerikaneres frihet til arbeid, økonomisk fremgang, stemmerett og eiendomsrett i så stor grad at det i praksis var en forlengelse av slaveriet.

Det tok ytterligere 100 år før segregering ble forbudt og minoriteter fikk tilstrekkelig beskyttelse i stemmeretten. Dette kalles «strukturell rasisme», og vi har ikke engang inkludert KKK, lynsjing eller brenning av skoler og kirker.

les også

Geelmuydens modige erkjennelse

Residualeffekten av undertrykkelsen og akkumuleringen av denne gjennom USAs historie har gjort at afro-amerikanere på enkelte områder opplever en mye større byrde enn hvite amerikanere. Det pekes blant annet mot en uproporsjonal overvekt av afro-amerikanere i fengselssystemet, «stop and frisk»-tilfeller og ustraffede politivoldsaker.

Denne skjevheten knyttes ofte til begrepet «hvite privilegier», og muliggjøres blant annet gjennom et diskriminerende sentiment i samfunnet, og som videre opprettholdes av strukturelle svakheter i rettssystemet. Hvis det er disse forholdene Farahmand ikke kjenner igjen i Norge, så leter han etter isbjørner i ørkenen. 

Jeg er mildt sagt forskrekket over at Farahmand presterer å beskrive rasisme i Norge som «subjektive historier om opplevd rasisme», og nedskriver den til en psykologisk vridning hos mennesker som kan føre til misforståelser av realiteter i verden.

Hvis vi skal komme videre i rasismedebatten så må det være en udiskutabel og betingelsesløs overgivelse over det faktum at det finnes rasisme også i Norge.

I skrivende stund går en antirasistisk kampanje hvor flere profilerte nordmenn innen politikk, idrett, komedie, skuespill og teater deler sine historier om rasisme i Norge. Dette er faktiske mennesker som snakker ut om faktisk rasisme. Om man selv ikke har følt den på kroppen, så gjør det ikke rasismen noe mindre ekte og i hvert fall ikke til en medieskapt konspirasjon – det kan kanskje oppleves sånn hvis man balanserer på ytterkantene av det politiske spekteret. 

les også

Hans Geelmuyden erkjenner rasistiske kommentarer – Umar Ashraf roser beklagelsen

Jeg er likevel enig i behovet for nyansering. Men ikke i nyanseringen om rasisme er forbeholdt noen eller mange, ingen eller alle, men i hovedsak hvordan vi definerer rasisme. Dersom vi skal definere rasisme i binære termer, enten så er du rasist eller så er du ikke, eller definere begrepet rasisme i tradisjonell «Hitler-esque» forstand, så leter vi igjen etter isbjørner i ørkenen.

Stort sett er rasismen i Norge mye mer subtil enn rasismen beskrevet tidligere i innlegget. Vi snakker ofte om intolerante holdninger, fremmedgjørende ytringer, stereotypier, generaliseringer og fremmedfrykt – noen oppsummerer denne cocktailen i begrepet «hverdagsrasisme».

Den ikke så hemmelige ingrediensen i rasisme er selvfølgelig uvitenhet, og dersom vi skal lykkes, må det skje gjennom rett dialog og økt kunnskap. I tillegg mener jeg at hvis vi skal nå noe lengre enn vi har gjort frem til i dag, så bør vi begrense retoriske atombomber hvor vi opplever samtalene som såpass ubehagelige at vi heller detonerer enten «du er rasist» eller «du drar rasekortet».

Farahmands innlegg inneholder mange nok helgarderinger til at jeg er sikker på at han vil støtte meg i avslutningen av dette innlegget:

I mine øyne er Norge verdens beste land, men det er rom for forbedring. Og hvis vi har lært noe som helst av «Black Lives Matter»-bevegelsen, så er det at det ikke lenger er nok å ikke være rasist, du må være antirasist.

Les også

  1. Mena og Williamson anmelder rasisme: – Gråt i hele går

    Maria Mena (34) og Tinashe Williamson (35) er blitt oppfordret av politiet til å anmelde hatefulle ytringer.
  2. Maria Mena (34) utsatt for rasisme: – Veldig lei meg

    Artisten ble utsatt for rasisme etter at hun delte et bilde av seg selv og kjæresten på Instagram.

Mer om

  1. Rasisme

Flere artikler

  1. Rasisme-opprøret: Her er bøkene du kan lese nå!

  2. Den amerikanske rasismen

  3. Amerikansk historieprofessor: Derfor faller de omstridte statuene

  4. Rasisme-sak i Elverum vekker oppsikt: Dette sier familiene

  5. – Etnisk profilering skjer i Norge

Fra andre aviser

  1. Antirasister - hvem er det?

    Fædrelandsvennen
  2. Jeg er hvit og privilegert og bruker feil ord. Er jeg da rasist?

    Bergens Tidende
  3. Debatt: – Norge er ikke et rasistisk land

    Bergens Tidende
  4. En bølge av fortellinger om rasisme preger Norge. Hva vil det føre til?

    Aftenposten
  5. Start-profilen la ut dette bildet med en tydelig beskjed

    Fædrelandsvennen
  6. Rasisme er mer enn mange tror, men hvor mye mer?

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no