SOSIALE MEDIER: – Små krusninger i den lokale andedammen blir fort like alvorlige som en storm i Atlanteren, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dado Ruvic / X02714

Debatt

Vår nærsynte tidsalder

Vi stirrer ned i skjermene våre og mister det store bildet. Alt blir like viktig.

ERLE MARIE SØRHEIM, skribent

Har du irritert deg over noe du leste på nettet i dag? Sjansen er stor. Hver dag blir vi presentert for en endeløs rull med kvalifiserte, og totalt ukvalifiserte, meninger om alt fra babymat til aksjekjøp. Alt kan selvfølgelig ikke falle i smak, noe vil vi nesten brekke oss av. Men hvordan forvalter vi denne irritasjonen? Jeg er redd vår daglige irritasjon over ting vi leser gjør at vi mister fokus, det viktig blir uviktig og vice versa.

Siste uke viste dette til fulle. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik hadde skrevet en kommentar om demokratenes nye wunderkind, Alexandria Ocasio-Cortez, populært kalt AOC. Overskriften var «Alexandria Ocasio-Cortez kan bli litt mye». Mange reagerte negativt på overskriften, meg selv inkludert. Jeg syntes det var en typisk ting en mann skriver om en kvinne som han aldri ville skrevet om en mann.

Erle Marie Sørheim. Foto: Sturlason/Kagge forlag

Jeg trykket «like» på flere kritiske kommentarer til overskriften (selve kommentaren hadde jeg ikke fått tid til å lese, som så mange andre.)
Rett før Rossaviks kommentar ble publisert hadde USAs president, Donald Trump, bedt amerikanske politikere med flerkulturell bakgrunn reise hjem til land de ikke kommer fra, og på et rally han holdt ropte tilhengerne «Go home!» om de samme, som en mobb fra, det vi trodde, var svunne tider. Da kvelden kom scrollet jeg meg igjennom Twitter-feeden min oppdaget at kritikken av Rossaviks overskrift nesten var like hyppig som kritikken av Donald Trumps åpenbare rasisme.

Det er greit nok at man kan reagere på begge deler, men mens det ene er hatprat var det andre en litt ustilig overskrift. I sosiale medier kunne det derimot se ut til at Aftenpostens kommentator hadde fått like mye makt i sine hender som USAs president.

At Rossavik til og med hadde vært raskt ute og tatt selvkritikk på overskriften, var ikke synlig. Endelig fikk jeg lest kommentaren og kunne fastslå at Rossavik både var Trump-kritisk og langt fra en sexistisk rasist, slik reaksjonene på innlegget hadde kunnet få en til å tro. Men en litt uheldig overskrift hadde fått hele debatten den dagen til å vippes over i et for eller imot Rossavik, og veldig langt fra sakens egentlige, rasistiske kjerne.

les også

På innsiden med Facebooks moderatorer

Pluss content

Rett før dette opplevde en annen kommentator, presseveteranen Sven Egil Omdal, en liten internettstorm etter en uheldig vits om justisminister Jøran Kallmyr: «Hvis valget sto mellom å redde en druknende Jøran Kallmyr og å gå på kino, hvilken film ville du sett?»

Tweeten henspilte på Kallmyrs uttalelser om at han var bekymret for at det å hjelpe flyktninger i Middelhavet ville føre til at flere flyktninger tok veien til Europa. Reaksjonene på Omdals sorte humor lot ikke vente på seg, tweeten ble torpedert og sank til bunns i løpet av minutter.

En så erfaren pressemann som Omdal burde ha innsett både at sort humor ikke funker i sosiale medier og at det ville avspore debatten, men noen ganger er man jo fristet til å tweete en frekkis. Reaksjonene kom som bestilt: I stedet for å diskutere Kallmyrs syn på flyktninger, ble samtalen vridd til å diskutere om Omdal faktisk ville at Kallmyr skulle drukne, og for øvrig hadde man alltid mislikt Omdal.

les også

Scroll smart – unngå søvntrøbbel

Pluss content

Slik snur samtalene i sosiale medier seg fra å handle om sak til person på sekunder. Én uheldig overskrift og man må forvente seg en dag full av saklig, og totalt usaklig, kritikk. Det er utrolig å se hva voksne mennesker lire av seg. Siden det er lettere å komme til orde i vår lille offentlighet enn i den store, reagerer nok folk mye fortere mot mennesker man kan forvente svar og reaksjoner fra.

Men dermed virker fort små krusninger i den lokale andedammen like alvorlig som en storm i Atlanteren. Vi stirrer ned i skjermene våre og mister helt det store bildet. Og der avisene før kunne vise hvor viktig de mente en sak var ved å gjøre den stor eller liten på avissiden virker alt i dagens digitale nyhetsbilde like viktig.
Som skribent merker jeg dette godt selv også, én uklar/uheldig formulering og du er stemplet som det ene eller det andre. På svensk kaller de det «åsiktskorridor», men jeg føler det mer som at vi går på en stram meningsline og kommer man litt ut av balanse dyttes man ned fra den første og beste i salen, mens alle ler.

les også

Må de som tar ordet tåle alt?

Da vi var små var det gøy å feste lapper på ryggen til uvitende kamerater hvor det sto «jeg er en idiot, spark meg». Nå klistrer vi derimot sånne lapper midt i panna på folk mens vi peker og roper.

Det er svært viktig å slå ned på hatprat og rasisme og det er bra at mange vil debattere saker. Men sosiale medier legger så godt opp til å tolke alle i verste mening, og så harselere alt man kan en dag om det. Og mens man, i det godes navn, har vært opptatt av å påpeke flisen i en annens øye har de virkelige bjelkebærerne listet seg sakte og takknemlig ut av det nærsynte blikkfeltet vårt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder