Kommentar

Et forsvar for godheten

Godhet som moralsk og politisk rettesnor har vært på defensiven de siste årene. Det er nok på tide med et comeback.

Av de politiske nyordene de siste årene skiller «godhetstyrann» seg ut blant de minst tiltalende. En eller annen gang under migrasjonskrisen i 2015, festet dette begrepet seg i den politiske lingoen, som et nidord rettet mot politikere og aktivister som tilsynelatende satte godhet over sunn fornuft. «Godhetstyranniet rir det norske samfunnet som en mare», lød Sylvi Listhaugs diagnose, og Frp-politikeren følte seg satt i skammekroken av en i hennes øyne godhetshorde som stemplet alt avvik som den rene ondskap.

Det er ikke gøy å få de moralsk høyverdige på nakken, og det var lenge altfor lett å bruke vendinger som «dårlig menneskesyn» om politiske motstandere, i første rekke Frp, som gjerne sto alene i betente politiske saker som innvandring og bistand. For moralen sto gjerne i veien for politikken, og skapte grunnlag for uoverveide beslutninger der mål var viktigere enn måloppnåelse.

les også

Demokratenes presidentkandidater kobler Trumps retorikk til angrepene

Men «godhetstyrann» – først lansert av historikeren Terje Tvedt – er likevel et språklig misfoster. Når god blir til ond, mister språket mening. Ikke minst fordi vi lever i en tid der verdens mektigste stadig slenger rundt seg med ord og karakteristikker som forgifter samfunnsdebatten. Nei, vi er ikke der i Norge ennå, for vi er velsignet med en jevnt over anstendig politikerklasse som snakker sak, ikke person. Det er definitivt flere unntak fra den godværsmeldingen, men den uverdige, splittende og undertiden rasistiske retorikken vi ser fra særlig ett kontor og én Twitter-konto er vi heldigvis spart for. Da nevnte Listhaug gikk i baret med sin famøse Facebook-post, skjønte de voksne på post etterhvert at den slags måtte tas ved hornene før det utartet i, skal vi si, oransje retning.

Politikk er makt og maktkamp. Det handler om fordeling av byrder og knappe goder, og det skal gå hardt for seg. Det er ikke et spill for de skyggeredde. Men samtidig er politikk også en kamp om det man noe høystemt kan kalle «nasjonens sjel»; om hvilken atmosfære som bør råde i samfunnet – og hvilket språk vi bruker om hverandre.

les også

Trump etter massakrer: Vil ha raske henrettelser av massedrapsmenn

Deri ligger politikkens moralske dimensjon: Å gå i bresjen for et samfunn tuftet på respekt for hverandres likheter og ulikheter, og for det vi skal overlate til neste generasjon, og dem etter det. Det som nå utspiller seg i Washington, med en president som nesten daglig slenger om seg med nedrige karakteristikker av folk og fenomener som byr ham imot, er dypt deprimerende, og et frapperende brudd med spillereglene i det liberale demokratiet. Ja da, demokratiet er et imperfekt system med atskillige mothaker, men uten en politisk debatt der sannhet og rasjonalitet er uomtvistelige verdier, så åpnes feltet for ren demagogi og således for autoritære personer og bevegelser.

Det spørs om det allerede har gått for langt for vår store allierte i Vest. For presidentens motstandere er det så å si umulig å møte ham med rasjonelle argumenter, konkret politikk og normal saklighet. Polariseringen har kommet så langt at politikken er i ferd med å bli en slagmark mellom identitetsbaserte grupper uten et felles språk. Trump er, som den konservative kommentatoren David Brooks understreker, en kulturrevolusjonær. Det handler ikke så mye om politikk lenger, men om hvilke personlighetsstyper som tar ledelsen i samfunnet. Trumps primitiv-maskuline lederstil blir det nye idealet – «den sterke mann». Som Brooks skriver: «Så lenge denne fyren er vår leder, korrumperes vi alle sammen, på umerkelig vis.»

les også

TV-anmeldelse «Gösta»: En altfor naiv mann

En kulturell og moralsk kamp, altså, og svaret på dette ligger, banalt nok, i den latterliggjorte godheten. Det er ikke tilfeldig at den viktigste enkeltpolitikeren for å sette Sylvi Listhaug ordentlig på plass etter hennes «trumpianske» Facebook-post, var daværende KrF-leder Knut Arild Hareide. Om Hareide er det mye å si, og en effektiv maktpolitiker ble han jommen aldri. Men fjorårets KrF-batalje viste en særdeles rakrygget politiker som fulgte sitt indre politiske og moralske kompass vel vitende om at det kunne koste ham makten. Da forfatteren Tore Renberg, som i år stiller til valg for Ap i Stavanger, nylig ble spurt om hvem han ser mest opp til, pekte han på Hareide. «Han er mitt politiske ideal», erklærte ateisten Renberg, og slik det politiske klimaet er nå er det lett å gi ham poeng for det. Vi trenger, mer enn noensinne, politikere med moralsk integritet, selv om skjellsordene hagler.

Tidligere i sommer slapp TV-selskapet HBO den svenske serien «Gösta», skrevet og regissert av Lukas Moodysson. Det er en slags komedie om Det Gode Mennesket Gösta, som lar seg utnytte av såvel trengende som absolutt ikke-trengende medmennesker. I sin omseggripende godhet makter ikke Gösta å si nei til noen eller noe, og ender opp som en biperson i eget liv, helt uten egenvilje. «Du later som du er bedre enn alle andre», sier moren hans anklagende, før hun selv også tar seg til rette på sønnens bekostning.

Til slutt, og uten å røpe for mye, innser hovedpersonen at godhet ikke er det samme som føyelighet. I det som er en nøkkelscene sier Gösta til moren og de andre som kapitaliserer på ham: «Jeg later ikke som at jeg er bedre – jeg er bedre enn andre.» Gösta fortsetter: «Og det er ikke jeg som skal bli verre, det er dere som skal bli bedre.»

Det er idealet sitt, det, og la det stå som en oppfordring før valgkampen tar til på alvor. Når noen går lavt, sikt høyt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder