PÅ TRAPPENE: – Å finne nye politiske fellesskap, det nye vi, har vært Støres kongstanke som politiker gjennom hele karrieren. Det blir hans viktigste og vanskeligste jobb som statsminister, skriver forfatter Aslak Nore.

Debatt

«Klasseforræderen» som skal samle Norge

Jonas Gahr Støre er en mann som aldri helt fant seg til rette som opposisjonsleder, men som virker skapt for statsministerstolen. Nå er det på tide å finne fram visjonene igjen.

Publisert:

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ASLAK NORE, forfatter

Vår påtroppende statsminister er en motsetningsfylt og fascinerende type. Etter et katastrofevalg i 2017, der det meste handlet om politisk «vingling» og den personlige formuen hans, vant Ap regjeringsmakten i år med å føre en folkelig og disiplinert valgkamp. Slagordet er hentet fra den danske statsministeren Mette Frederiksens suksessoppskrift: Nu er det Arnes tur. Visjonært kan ingen beskylde det for å være, men plattformen er mer økonomisk progressiv enn på lenge.

Selv om de siste årene har gjort sitt beste for å skjule det, er det ikke til å komme fra at Støre er den mest intellektuelle og veltalende toppolitikeren i moderne norgeshistorie.

Olof Palme er jo den åpenbare sammenlikningen. Støre er oppvokst i velstand på Oslos vestside. Han er fransktalende, om enn ikke takket være guvernanten, men studier på Sciences Po i Paris. Som svensken er han mest kjent for veltalende og kontroversiell utenrikspolitikk. Støre har kanskje ikke fått gater i den tredje verden oppkalt etter seg, men som Palme er han en «klasseforræder» som vekker raseri blant blåruss. Han ser ut som dem, snakker som dem, og valgte en politisk vei som utfordrer klasseinteressene.

Alt dette er gjentatt så ofte at det er klisjeer. For hvem er du egentlig, Jonas Gahr Støre, og hva er det norske vi-et du leter etter?

La oss begynne med mannen selv. Med årene har det kommet noe lett masochistisk til syne i det gråsprengte politikeransiktet hans. Noe som går langt utover den norske nikkersadelens tendens til selvplaging i form av nøysomhet og lange skiturer. Nei, Støres politiske karriere, som så lenge var preget av bratt karriereframgang og berusende popularitet, har møtt enorm motstand siden han ble partileder. Partiet har vært martret av indre strid; mannen selv har blitt avfeid og latterliggjort.

At han blir statsminister er en påminnelse på at de beste bokserne ikke er dem som slår hardest, men som kan ta imot mest juling uten å gå ned. Overraskende kanskje, men Støre er en Jake LaMotta og Rocky Balboa. Han har the granite chin.

En måte å tolke Jonas Gahr Støres ideer, er gjennom to essays han skrev for mer enn ti år siden, om to av landets fremste forfattere, Dag Solstad og Karl Ove Knausgård. Det kan virke merkelig å trekke dem fram, for er ikke litteraturen en relativ smal nisje? Men skjønnlitteraturen kan også være stedet der tidens tanker formuleres tydeligst.

I «Resignasjonen» fra 2006, tar daværende utenriksminister Støre et oppgjør med Solstad og sekstiåtterne i Morgenbladet. I romanen «Armand V.: fotnoter til en uutgravd roman» følger forfatteren den ryggesløse diplomaten Armand V. gjennom en karriere i tjeneste for Norge og dermed NATO, inntil sønnen, en spesialsoldat, blindes i Afghanistan-krigen. Først da trer sannheten fram for ham, som under en mottakelse i London oppdager at den amerikanske ambassadøren har grisehode.

«Jeg godtar ikke analysen,» skriver Støre, på den tiden både populær for sin kunnskap og kontroversiell for å gå i dialog med Hamas og karikaturmotstandere, «og jeg mener [a]t vårt diplomati skal brukes [...] til å skape motmakt mot troen på militær maktbruk.» Solstads generasjon representerer resignasjonen, kynismen som vil avslutte verden. De vil ikke bidra til å lage et nytt vi. Støre vil videre, ikke i fundamentalismens «oss» og «dem», men i fellesskapets «du» og «vi.»

Dette kunne vært politikerplattheter, hadde det ikke vært for at Støre skriver bedre enn de fleste og virker genuint opptatt av de eksistensielle spørsmål litteraturen stiller. Hvilke private og politiske betingelser former våre liv? Hvilke handlingsmuligheter finnes? Hva er et meningsfylt liv?

Støre er inderlig, søkende og åndelig på en måte som iblant kaller fram kynikeres latter. På fransk maner kombinerer han fornuft og spiritualitet. Ikke bare fastholder han sin kristne tro; han taler varmt om sin kones gestaltterapi og er ofte å se i Oslos Bikram Yoga-studioer.

Likevel tror jeg det er noe dypere politisk på spill i Støres dialog med forfatterne, som blir enda tydeligere når man leser hans kritikk av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» i 2011. Det er Knausgårds motstand mot et «vi» som er Støres ankepunkt. For Knausgård leder vi-et inn i fascismens totalitære fristelser. «Min kamp» er et radikalt selvsentrert verk. Som alle store forfattere fornemmer han tidsånden intuitivt, og finnes det noe mer 2000-ish enn utleveringen av selvskading, familietraumer og følsom selvgranskning? Jeg føler at det er sånn, altså er det slik, er vår tids motto.

Dette stiller selvsagt en politiker som Støre i en umulig posisjon. Ikke bare er sosialdemokratiet avhengig av å mobilisere et bredt vi for å få gjennomslag for sin politikk. Nei, hele Støres politiske karriere har handlet om å skape nye fellesskap, «det nye vi».

Da jeg snakket med Støre og andre sosialdemokrater for 10-15 år siden, hørtes det samme kraftsosialistiske argumentet: Vi løftet arbeiderklassen inn som fullverdige samfunnsborgere. Så gjorde vi det mulig for kvinner å kombinere unger og yrkesliv. Mot et bakteppe av norsk høyrepopulisme og global terrorkrig, skulle man brukes 2000-tallet til å integrere etniske minoriteter i samfunnet.

For «det nye vi» ble Støre ofte karikert, ikke minst i VG, som en mann med flosshatt og rødt skjerf som ropte «dialogue» (på fransk), som en elitistisk kosmopolitt helt ute av stand til å forstå integreringsproblemene på bakken. Ikke sjelden dukket det opp bilder av skjeggete jihadister og kvinner i niqab fra Norge på nettet: «Støres NYE VI, Ha-ha-ha!»

Egentlig handlet dette om noe annet og dypere. De nordiske landenes viktigste kapital er ikke Volvo, olje eller Spotify: Det er tillit. Vi stoler på myndighetene, og fordi vi gjør det, kan staten kreve høye skatter og drive storstilt omfordeling. Vi deltar i idrett, kor og skytterlag, og det sivile samfunn forsterker tilliten. Men hva da, hvis en voksende underklasse av folk primært med innvandrerbakgrunn faller ned i permanent fattigdom, arbeidsløshet og utenforskap, med alt det innebærer av gangsterkultur, kvinneundertrykking og radikalisering? Jo, da svekkes selvfølgelig vårt felles vi.

Støre og sosialdemokrater i Norge har vært besatt av dette temaet. Men politiske vinder skifter like umerkelig som sommer blir til høst. De siste årene har det tvunget seg fram en følelse av at økonomisk ulikhet, og ikke integrering, er tillitens største trussel. At man i iveren etter å integrere «nye landsmenn» glemte de gamle sliterne, de trygda, de lavtlønte i utkant-Norge. Som Mette Frederiksen innrømmet: Dere forlot ikke oss. Vi forlot dere.

Og dermed er vi naturligvis tilbake til Støres dilemmaer ved det forestående valget. Alliansen mellom by og bygd er noe av det mest påfallende i norsk politikk. I arbeiderbevegelsens språk heter det «by og land – hand i hand», og på den radikale venstresiden dannet alliansen mellom bønder, fiskere og småkårsfolk på den ene siden, og byradikalere på den andre, ryggraden i norsk EU-motstand i 1972 og 1994.

Denne aksen i norsk politisk historie er vanskelig å skjønne for både utlendinger og en voksende andel hipstere og kommentatorer i hovedstaden. Men saken er at to forhold i norsk historie muliggjorde den: At vi har et godt utdannet folk, og en dårlig utdannet elite. Sammenliknet med våre naboland manglet de norske byene et sofistikert bankvesen, storindustri og et selvbevisst urbant borgerskap. Også byfolkene likte seg best i skauen.

Samtidig spiret og grodde det på norske bygder. Alfabetiseringen kom tidlig, og utover 1800-tallet formet en stolt motkultur seg rundt landsgymnas og folkehøgskoler. Motkulturens fremste skald, Arne Garborg, var «jærbu og europear». Direktelinjen gikk mellom hjemplassen Jæren og Europa. Til denne dag har nynorsk, som på mange måter definerer motkulturen, vært toneangivende i norsk litteratur.

les også

Nå er det Jonas Gahr Støres tur

I dag, som under EU-stridene, er det Sp, som egentlig har røtter blant reaksjonære storbønder, og SV, med sterke bånd til tidlige øko-populistiske strømninger i Nord-Norge, som best målbærer den politiske motkulturen. Jeg har selv røtter i Sauda, en liten industrikommune på Vestlandet. De siste årene har motstand mot sentralisering blitt det altoverskyggende temaet der. Folk merker at legevakten flyttes, at politistasjonen ikke lenger utsteder pass, at fergeavgangene blir færre.

Sp er et parti med «jordledning», ifølge samfunnsforskeren Rune Slagstad, en av dem som har skrevet mest innsiktsfullt om utkantideologiene som formet norsk historie. Ved kommunevalget 2019 fikk Sp over 50 prosent i Sauda, mens Ap klarte å stoppe lekkasjen i år, takket være en resept av folkelig dansk sosialdemokrati og norsk motkultur.

Men motsetningene i det norske samfunnet er ikke opphevet av den grunn. Som i andre land ser man konturene av en dyp rift mellom by og land. I Oslo fikk firkløveret Rødt, MDG, SV og Venstre rundt 40 prosent av stemmene, i resten av landet (minus hovedstaden) om lag 15 prosent. Dette truer det særnorske kompromisset mellom by og land. For er det egentlig åpenbart at liberale byvelgere som vil avkriminalisere narkotika og krever overnasjonal handling mot klimakrisen har særlig mye til felles med verdikonservative folk på mindre steder? Motsetningene finnes både i den mulige rødgrønne koalisjonen og innad i Støres eget parti. Fra Storbritannia, Frankrike og USA har vi sett hvordan denne konflikten spilles ut, som en uforsonlig verdikamp.

Valgkamp er poesi, og styring er prosa, heter det i USA. For Jonas Gahr Støre er det motsatt. Han er en mann som aldri helt fant seg til rette som opposisjonsleder, men som virker skapt for statsministerstolen. Nå er det på tide å finne fram visjonene igjen.

Støre må våge å ta debatten. Hvordan kan vi hindre at vi ender i en polariserende virkelighet som truer det norske fellesskapet og på sikt demokratiet selv? Hvordan finne svar i klimaspørsmålet på en måte som tar hensyn til både by og land? Hvem er vi? Å finne nye politiske fellesskap, det nye vi, har vært Støres kongstanke som politiker gjennom hele karrieren. Det blir hans viktigste og vanskeligste jobb som statsminister.

Dette er en omarbeidet versjon av en artikkel som først sto i svenske Aftonbladet 12.september.

Publisert:

Mer om

Stortingsvalget 2021

Jonas Gahr Støre

Olof Palme

Karl Ove Knausgård

Dag Solstad

Aslak Nore

Flere artikler

  1. En lang dags ferd mot Rødt

  2. Takk, Erna – og lykke til, Jonas

  3. Vårt tøffe valg

  4. Hva pokker betyr «vanlige folk»?

  5. Erna Solberg i angrepsposisjon

Fra andre aviser

  1. Snart har Norden fire sosialdemokratiske statsministre. Og det kan bli flere.

    Aftenposten
  2. Støre og Solberg røper sine verste øyeblikk fra årets valgkamp.

    Aftenposten
  3. Han blir statsminister og leder landets største parti. Det betyr ikke at han får det lett.

    Bergens Tidende
  4. Solberg i valgkampens første statsministerduell: Formuesskatten er urettferdig

    Aftenposten
  5. Arbeiderpartiet signaliserer støtte til ny oljeskatt

    Bergens Tidende
  6. Samlet venstreside: Ønsker ikke å rekruttere fra PR-byråer

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no