Kommentar

500 år siden Martin Luther: Er reformasjonen noe å feire, da?

WITTENBERG (VG) Kan vi virkelig takke en reaksjonær, illiberal og rabiat antisemitt for dagens demokratiske samfunnsorden?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Den moderne velferdsstaten har mange vugger. En av dem ble føyd sammen til historiske hammerslag mot en kirkedør i Tyskland. I dag er det nøyaktig 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser – på en eller annen måte.

Vi er der det skjedde. Håndtegner Hagen og undertegnede har trasket rundt i den historiske universitetsbyen Wittenberg noen dager. I de samme gater hvor teologiprofessoren, reformatoren og salmedikteren nødvendigvis må ha beveget sitt butte legeme for å nå frem til slottskirkens portal. Her skal han – eller mer trolig hans assistent – ha festet de skjellsettende læresetningene som kritiserte tidens innbringende avlatshandel.

Forsøket på å innlede en disputas med pavens biskoper fikk imidlertid uante følger. Ikke minst for Luther selv, som ingenlunde var alene om å ransake Vestkirken på denne tiden. Men ønsket om å problematisere praksisen med kjøp og salg av himmelsk tilgivelse for jordisk skillemynt, utløste ingen invitt til dialog. Det ga i stedet støtet til de kulturelle og sosiale omveltninger i Europa på 1500-tallet som vi i dag kaller reformasjonen. At en tidvis forstokket middelaldermunk var premissleverandør for denne revolten er kompliserende.

Det er knapt noen hemmelighet at mange katolikker ikke synes denne 500-årsdagen for kirkesplittelse og individuell bibeltolkning er noe å feire. Jesu Kristi vikar i St. Peters stol er likevel positiv. For nøyaktig ett år siden i dag hørte jeg pave Frans i Lund Domkyrka snakke om gjensidige misforståelser og at man heller enn å avvise Luther må lære å takke for de gaver som reformasjonen har gitt kirken.

PAVEBESØK: Pave Frans i Lund Domkyrka, 31.10.2016 Foto: Yngve Kvistad VG

VG mener: «Historisk viktig pavebesøk i Sverige»

Også i akademiske kretser er oppfattelsen av Luther delt. Reformasjonen var en ulykke, mener noen. I Danmark-Norge tok den form som et politisk kupp. Et flertall holder likevel fast ved den etablerte forståelsen om at Luther, nok uten å skjønne det selv, var en utløsende faktor for de demokratiske tendensene som startet på 1500-tallet. Tendenser som i Norge fikk en videreføring i den radikale haugianerbevegelsen. Flere av bøndene i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var haugianere.

Det handler om Luther som «symbolet på en individualist som protesterer mot et autoritært system» , at «økt leseferdighet og bibelkunnskap starter en utdannelsesrevolusjon», og om hvordan Luther inspirerer menneskene «til å stille spørsmål ved andre etablerte tradisjoner», slik professor Frank Aarebrot skrev i sin aller siste bok (Aarebrot / Evjen: Reformasjonen - den store historien, Vigmostad & Bjørke) som gikk i trykken dagen før han døde 9. september i år.

«Reformasjonen blir da forløperen til det moderne kritiske mennesket, vitenskapsrevolusjonen og til liberale ideer som demokrati, likestilling og den sekulære verden», oppsummerer Aarebrot. Den tyske sosiologen Max Weber mente sågar det var en sammenheng mellom protestantismen og fremveksten av moderne kapitalisme.

Samtidig påpeker Aarebrot det opplagt motstridende i at reformasjonen også kan ses på som en katastrofe for Europa; opprørene og krigene som ødela kulturskatter og drepte millioner av mennesker. At individet som ble frigjort fra den katolske kirkes tradisjonelle strukturer også ble et ensomt individ, svekket overfor fyrstene som brukte de nye statskirkene som verktøy for å innføre enevelde.

I vårt naboland Danmark har idéhistorikeren Frederik Stjernfelt ført an i kritikken mot hyllesten av Luther som en frihetens apostel. I sin nye bok, Syv myter om Martin Luther, en oppjaget pamflett på 176 sider, har professor Stjernfelt samlet nok autentiske Luther-sitater og passasjer fra reformatorens produksjon til å få ham avskrevet som en forrykt fundamentalist med dubiøs agenda.

Han støttes av landsmannen Jens-André Herbener, religionshistoriker som også har skrevet bok om antidemokraten Luther. I en VG-kronikk senest nå i helgen påpeker han påfallende inkonsekvens mellom usjarmerende holdninger teologen uttrykte i sin levetid og den idolstatus han nyter som avdød reformator.

Kritikerne av Martin Luthers rasende og uforsonlige retorikk har helt rett i at deler av den kunne være både grumsete og ekkel. Kritikken av den katolske kirken fikk etter hvert mer preg av angrep enn diskurs. På tampen av livet ble han antisemitt, i den forstand at han gikk løs på jødisk tro. Ikke jødene som folk, ifølge Luthers mursteinsbiograf, Heinz Schilling, men deres religion. Han var rasende for at de ikke ville la seg omvende.

Men kritikerne av Luthers kritikere har også et poeng når de påpeker at det bærer galt av sted å dømme en middelaldermunk og teolog fra 1500-tallet ut fra dagens moral og etikk. Det var følgene av hans skrifter som er det interessante. Og de pøste han ut i et tempo verden før ikke hadde sett maken til, ikke minst takket være ny teknologi: boktrykkerkunsten. Mellom år 1460 og 1500 ble det ifølge Joel Halldorf ved Teologiska Högskolan i Stockholm (Vårt Land) trykket flerer bøker i Europa enn det som til da hadde vært produsert av skrivere i løpet av hele middelalderen.

Les også VG-kommentaren: «Misforstått Luther-jubileum»

Som skribent var Luther ufattelig dreven og produktiv, og siden han skrev på et språk som folk forsto ble hans skrifter hyppig lest og distribuert. I løpet av tre år forfattet han mer enn 30 pamfletter som ble publisert av et tyvetalls trykkerier og solgt i mer enn 300 000 eksemplarer over stort sett hele kontinentet. I hjembyen Wittenberg alene var det ikke mindre enn syv trykkpresser i sving.

Den lutherske reformasjonen er «åpenbart et av de største autoritetsbruddene i hele den europeiske historien», skriver forlagsredaktør og Hans Nielsen Hauge-kjenner Trygve Riiser Gundersen i Klassekampen om denne dobbeltheten i Luthers politiske ettermæle.

Luther peker frem mot moderniteten, men han er ikke en moderne skikkelse, sett med våre øyne. Han var et barn av sin tid, påvirket av tidens strømninger og må vurderes deretter. At Martin Luther, som hyllet den eneveldige fyrsten, ikke øynet at han en dag selv skulle bli hyllet som demokrat, er helt opplagt. For hvordan kunne han vite det? Hva visste Luther om demokrati, slik vi forstår dette i dag.

VG-kommentar: «I Luthers by er folk flest ateister»

Ved å seriekoble Luthers hatske utfall mot hekser, ekteskapsbrytere, blasfemikere, paven og andre potentater som ikke trodde som ham selv, er det knapt noen bragd å fremkalle et urovekkende bilde av en iverstyrt koleriker drevet av blind fanatisme.

Men det forutsetter at man da også mener Luthers oversettelse av Bibelen fra latin til forståelig folkemål ikke har noen betydning. At opplysningsideen var uviktig. At sentrale teser hos Luther, som at «et kristent menneske er en helt og holdent fri herre over alle ting, og ikke underlagt noen», bare var babbel. At Luthers introduksjon av «toregimentslæren», en statsteori som søker å trekke en grense mellom religiøs og politisk bruk av makt, er uinteressant. At tanken om Guds nærvær uten en kirke likevel ikke var viktig for tyske pietister og at Luthers traktat heller ikke hadde noe å si for nybyggerne som kom til USA på 1600-tallet og som var med på å bygge opp det demokratiske samfunnet der.

Hvis man også trekker inn Luthers teoretiske syn på heksebrenning, og utelater motreformasjonens praksis med ikke bare å brenne Luthers bøker, men også protestantiske forfattere som John Frith og Thomas Cranmer, erkebiskop av Cantebury, lar det seg absolutt gjøre å minimere Martin Luther til en reaksjoner tulling vi ikke bør befattes oss mer med.

Eller så kan vi se på den store sammenhengen, inklusive de rabiate elementene, og tenke at det er virkningshistorien som gjør Martin Luther relevant. Da blir det vanskeligere å avvise hans oppspill til dagens demokratiske samfunnsorden.

Det er den sterke indirekte påvirkning på samfunnsutviklingen også Frank Aarebrot viser til. I sin bok skriver han at reformasjonen går fra å være en aktiv ingrediens til en katalysator: Det er reformasjonens interaksjon med andre trekk i saimfunnsutviklingen som blir interessant, og ikke et direkte årsakforhold.

***

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder