Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Trump har erklært sin første krig

NATOS HOVEDKVARTER, BRUSSEL (VG) USAs nye president og hans hemmelige tjenester er i åpen konflikt. Det kan være begynnelsen på et sikkerhetspolitisk jordskjelv.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

«Informasjon blir gitt ulovlig til mislykkede New York Times og Washington Post av etterretningsmiljøet (NSA og FBI?). Akkurat som i Russland».

Dette var president Donald Trumps morgenhilsen på Twitter til sine etterretningstjenester og det amerikanske publikum. Etterretningstjenestene skal ha avslørt at den nylig avgåtte sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn hadde hatt kritikkverdig, kanskje ulovlig, kontakt med Russlands USA-ambassadør under valgkampen i fjor.

Noen minutter senere la Trump til på Twitter:

«Den virkelige skandalen her er at gradert informasjon blir delt ut ulovlig av "etterretningen" som godteri. Veldig uamerikansk!»

Den offentlige bredsiden fra presidenten mot USAs egne hemmelige tjenester er oppsiktsvekkende, og sender sjokkbølger inn i verdens sikkerhetspolitiske miljø. Inntrykket folk har fra Washington er at det er null tillit mellom presidenten og etterretningstjenestene. Utviklingen de siste dagene kan tyde på at de nærmest er i krig med hverandre.

Les også: Trump truer NATO

Trumps indre kjerne av rådgivere under valgkampen skal ha hatt utstrakt kontakt med russiske myndigheter, rapporterer amerikanske medier. Det var akkurat denne typen kontakt som felte Michael Flynn. Hvis flere russiske lik dukker opp i lasten i rådgivermiljøet rundt Trump, kan presidenten risikere å miste flere nøkkelpersoner.

Måten Flynn ble felt på var også oppsiktsvekkende. At avlyttede samtaler mellom USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver og Russlands ambassadør lekkes til pressen for å fjerne ham fra jobben, er ikke dagligdags. For å si det forsiktig.

Vi kan jo bare tenke oss en situasjon i Norge der PST eller Etterretningstjenesten jobber målrettet mot presse og offentlighet for å fjerne en statsråd de mener ikke bør sitte i jobben. Norske statsråder blir for eksempel ikke sikkerhetsklarert, nettopp fordi man ikke ønsker å gi sikkerhetsmyndighetene mulighet til å legge ned slike politiske veto.

Les også: Trumps hender en snakkis - igjen

Jeg kommer bare på en lignende hendelse i norsk politisk historie, avsløringen av at tidligere SV-leder Berge Furre var under overvåkning av POT (dagens PST) mens han satt i Lundkommisjonen for de hemmelige tjenestene. Da det ble kjent måtte både sjefen for POT og justisminister Grete Faremo gå av.

I USA måtte Flynn rydde kontoret. I ukene før det hadde flere av de han ønsket å ha med seg som rådgivere blitt nektet sikkerhetsklareringer. Amerikansk presse har dessuten skrevet flere historier om hvordan sensitiv etterretningsinformasjon blir holdt borte fra Trump og Det hvite hus, i frykt for at den skal bringes videre til Russland.

For hver nye avsløring svekkes troverdigheten til Trump og hans krets. Bildet av en president og administrasjon som har usunne, kanskje ulovlige, forbindelser til Russland, ser ut til å bli malt opp. Det er forståelig at Trump klikker hvis han opplever at etterretningstjenestene ikke har lojalitet til ham, men i praksis forsøker med alle midler å underminere hans autoritet som president og hans politiske handlingsrom.

LES OGSÅ: Spekulasjoner om flere rådgivere som må gå

Amerikanske kommentatorer skriver om «den dype staten». Store og til dels anonyme strukturer med enorme fullmakter og like enorme budsjetter som ønsker å holde amerikansk sikkerhetspolitikk på stø kurs, uansett hvilke politiske ledere som sitter i Det hvite hus.

En parallell, selv om den kan virke noe søkt er det norske Finansdepartementet. Flere politiske biografier beskriver det departementets innflytelse og makt i norsk politikk som noe som ligner en «dyp stat». Man kan få inntrykk av at samfunnsøkonom-miljøet i dette departementet ser det som en livsoppgave, nærmest et kall, å verne Norge mot politiske eksperimenter som truer den økonomiske stabiliteten. Den britiske tv-klassikeren «Javel, statsråd» gir det beste blikket inn i denne dynamikken mellom embetsverk og politikere i moderne vestlige demokratier.

Men, den hemmelige borgerkrigen mellom Trump og etterretningstjenestene er likevel i en helt annen klasse enn sukkene over de sosialøkonomiske gledesdreperne som vokter budsjettkonferansene til norske regjeringer eller langt kammerdramaet i Javel, statsråd. Det som nå skjer i Washington minner mer om filmen «Hunger Games». Eller en stor bråkete opera der blod og tårer flyter, for de av VGs lesere som foretrekker mer høykulturelle referanser.

Med dagens twitter-tirade har Trump tatt krigen til offentligheten. Spørsmålet er da om han har råd til å tape den? Kan en amerikansk president leve med etterretnings- og sikkerhetstjenester som han mener driver med ulovlige lekkasjer for å ramme ham og embetet?

Gjør han det vil han fremstå som en pappfigur. En vingestekket og svak president som i praksis bare kan gjøre det andre vil, og som bli truet til politisk taushet av hemmelige tjenester som har skaffet seg en mengde politisk møkk som de etter eget forgodtbefinnende kan kaste på presidentens lange slips når han ikke oppfører seg. At verdens mektigste nasjon skal ha en president med så lite makt er nesten utenkelig.

Tar Trump opp kampen kan de hemmelige tjenestene bli svekket og tilsidesatt. Da vil andre miljøer være premissleverandørene for USAs sikkerhetspolitikk. Det er en skummel tanke for NATO og USAs allierte.

I verste fall lammes USA i månedsvis av en destruktiv feide mellom aktører som er nødt til å arbeide sammen. Det kommer til å redusere USAs makt internasjonalt. Og vi kan jo tenke på hvilke land i verden som synes det ville vært helt greit.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder