FREKK? – Internasjonalt partisamarbeid kan aldri bygges på krav om enighet i alle vesentlige spørsmål. Ikke minst Arbeiderpartiet vet dette, og viser det i praksis, selv om Trond Giske later som det motsatte, skriver kronikkforfatterne. Foto: Harald Henden VG

Debatt

Giskes frekkis

Arbeiderpartiets Trond Giske og Wegard Harsvik besitter sannelig frekkhetens nådegave.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

EIRIK MOEN, nylig avgått general­sekretær i International Democrat Union (IDU)

JOHN-RAGNAR AARSET, generalsekretær i Høyre

Ifølge Trond Giske og våpendrager Wegard Harsvik bør Høyre bryte sine forbindelser til USAs republikanere via International Democrat Union (IDU), hvor jeg har vært generalsekretær fra 2005 frem til nå.

Les også: – Høyre bør bryte samarbeidet med Trumps parti

De mener at Arbeiderpartiets forhold til internasjonalt partisamarbeid er modellen Høyre bør følge, ettersom Ap angivelig meldte seg ut av Sosialistinternasjonalen da de ikke lenger fant sine internasjonale partikamerater politisk stuerene.

Giske og Harsvik besitter sannelig frekkhetens nådegave.

Eirik Moen. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB scanpix

I flere tiår fant Arbeiderpartiet det åpenbart uproblematisk å delta i samme politiske klubb som partiene til diktatorene i Tunisia, Egypt og Elfenbenskysten; det var først da diktatorene falt som følge av den arabiske våren at Sosialistinternasjonalen fant det nødvendig erklære Mubarak og Ben Alis partier uønsket, ikke et minutt før.

For flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

John-Ragnar Aarset. Foto: Samferdselsdepartementet

Og da Arbeiderpartiet til slutt meldte seg ut for vel tre år siden, sammen med de fleste andre europeiske sosialdemokratiske partier, var det ikke på grunn av de partier Sosialistinternasjonalen til slutt måtte kvitte seg med (og som allerede var ute av samarbeidet), men fordi Arbeiderpartiets kandidat til ny generalsekretær, svenske Mona Sahlin, i 2012 ble vraket til fordel for en chilensk sosialist som Arbeiderpartiet til da hadde jobbet nært med de foregående 23 år.

Det var altså ikke en kamp mot antidemokratiske internasjonale partikamerater som ledet til Arbeiderpartiets utmeldelse, men en klassisk intern maktkamp.

I motsetning til det internasjonale partisamarbeid som Arbeiderpartiet inntil svært nylig tydeligvis følte seg hjemme i, har IDU med aktiv og konsekvent støtte av Høyre alltid stilt som grunnleggende krav at medlemmene stiller opp for frie og demokratiske valg. Partier som ikke tilfredsstiller slike krav har ikke blitt sluppet inn.

Giske og Harsvik krever at Høyre bør bryte med republikanerne etter nominasjonen av Donald Trump og etter vedtak av en partiplattform som på mange punkter skiller seg fra Høyres, som for eksempel klimapolitikk, holdningen til abort og til rettigheter for homofile. De vet utmerket godt at denne plattform er en ganske annen enn Høyres (og formodentlig de fleste av IDUs medlemspartier).

Internasjonalt partisamarbeid kan aldri bygges på krav om enighet i alle vesentlige spørsmål. Ikke minst Arbeiderpartiet vet dette, og viser det i praksis, selv om Giske og Harsvik later som det motsatte. Vil for eksempel Arbeiderpartiet underskrive programmene til Fatah eller Polisario? Jeg tviler på det?

Høyre har i alle år hatt kontakt med begge de store partier i amerikansk politikk, og har (med få unntak) regelmessig vært på gjestebenken både på Demokratene og Republikanernes landsmøter. Denne uken deltar således både en av Høyres statsråder og partiets generalsekretær på Demokratenes konvent i Philadelphia, og var også til stede på Republikanernes tilsvarende møte i Cleveland i forrige uke.

Det er en del av den naturlige kontakten som bør være til begge de partier som etter høstens valg kan befinne seg i posisjon i Washington, det være seg enten man foretrekker Trump eller Clinton (og en meningsmåling blant Høyres velgere ville antagelig vise det samme som for befolkningen forøvrig: et nokså klart flertall for Hillary Clinton).

Duoen Giske/Harsvik har rett i at Høyre alltid har deltatt aktivt i internasjonalt partisamarbeid gjennom IDU, og spilt en toneangivende rolle helt fra starten i 1983. Høyre var blant de opprinnelige initiativtakere og ved stiftelsen i London, med Margaret Thatcher som vertskap, deltok statsminister Kåre Willoch og Høyres daværende leder Jo Benkow (som på Høyres vegne undertegnet stiftelsesdokumentet, the London Declaration). Willoch var forøvrig IDUs andre leder (fra 1987 til 1989).

Når det gjelder de to store amerikanske partier, var forøvrig både republikanerne og demokratene i IDU med ved starten, men demokratene ønsket i motsetning til republikanerne kun en observatørstatus. Det var deres valg, men har ikke forhindret god kontakt til begge.

Forhåpentlig vil både Høyre og Arbeiderpartiet fortsette sitt aktive engasjement i det internasjonale partisamarbeidet, hver på sin kant. Det er også viktig i arbeidet for norske interesser at våre to største partier har nær kontakt med sentrale miljøer i Washington, uansett om man måtte foretrekke den ene eller den andre kandidaten.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder