ENERGI: – Synet på norsk olje­politikk er i ferd med å vokse fram som en ny, stor politisk ­skillelinje, skriver Beate Nossum.
ENERGI: – Synet på norsk olje­politikk er i ferd med å vokse fram som en ny, stor politisk ­skillelinje, skriver Beate Nossum. Foto: Footprint

Oljepolitikken mobiliserer protestvelgerne

MENINGER

Klimapolitikken er det i all hovedsak bred politisk enighet om, det er om oljepolitikken slaget ­kommer til å stå.

Publisert:

BEATE NOSSUM, byråleder i Footprint og tidligere politisk redaktør

Vi går mot et valg der stadig flere velgere ser ut til å stemme taktisk på blokk, fremfor strategisk på de store styringspartene. VGs politiske redaktør Hanne Skartveit kaller dette en populistisk protestbølge og skriver i sin analyse sist lørdag at «det er de ytterliggående og virkelighetsfjerne partiene som vinner». Beskrivelsen får stå for hennes regning, men forklaringen på velgernes vandring kan ikke stå uimotsagt.

Les: Hanne Skartviet – Den norske protestbølgen

Det er ingen uenighet om at opplevelsen av sentralisering og maktesløshet i distriktene er en av forklaringene på protestvelgernes bevegelser. Men ingen kommentatorer har for alvor tatt tak i en annen protestbølge som i stillhet får prege meningsmålingene:

Synet på norsk oljepolitikk er i ferd med å vokse fram som en ny, stor politisk skillelinje. Skartveit og hennes kolleger må forstå dette, for ikke å bomme på analysene om velgernes atferd inn mot dette valget. Klimapolitikken er det i all hovedsak bred politisk enighet om, det er om oljepolitikken slaget kommer til å stå. Aps prøveballong om utredning av leterefusjonsordningen viste dette til fulle. Det er ikke bare klimaforpliktelsene, men det økende fokuset på oljenæringens særegne rammevilkår som øker konfliktnivået rundt oljepolitikken.

Lofoten handler ikke lengre hverken bare om klima eller vern av et område med ekstreme naturkvaliteter. Lofoten er i ferd med å bli et symbol på en politisk grådighetskultur som i all enkelhet går ut på at Norge skal ta opp så mye olje og gass som mulig mens det fortsatt er et marked. Dette er hovedlinjen i norsk oljepolitikk, og det er på høy tid å innse at den voksende protestbølgen, som Skartveit riktig beskriver, også er et resultat av en økende skepsis mot dette. Den rådende oljepolitikken bekymrer ikke lengre bare de som tradisjonelt stemmer på «ytterliggående og virkelighetsfjerne» partier. Selv tunge finansaktører rynker på nesa. Ikke nødvendigvis bare fordi de er opptatt av klima, men fordi de er opptatt av risikoen knyttet til fremtidige fossile investeringer.

Les: Astrid Meland – Endelig har miljølobbyen et poeng

Skal man forstå de grønne protestvelgerne er det interessant å se hvem Miljøpartiet De Grønne stjeler velgere fra når de vokser fra å være marginale, til å passere sekstallet på meningsmålingene. Mange av dem som nå sier de ville stemt MDG kommer fra Ap, slik de også gjorde under kommunevalget for to år siden. Og, interessant nok, etter at Venstre bestemte seg for å snakke mer om gründere og mindre om klima, har også lekkasjen fra Venstre til MDG økt.

Jeg tror ikke dette er klimafanatikere som trekkes mot «ytterliggående og uforsvarlige partier». Hvis jeg var Hanne Skartveit ville jeg vurdert tanken på at dette er velgere som ser mellom fingrene på SV-lederens marxistiske fortid og MDGs krav om mindre juleribbe, og stemmer på partier som tydeligst ønsker en annen oljepolitikk.

Man skal ikke lengre enn til næringslivet for å se hvor tett mange følger den raskt eskalerende teknologiutviklingen som ved hjelp av politiske virkemidler snur opp ned på marked etter marked.

Hanne Skartveit har gjennom lang tid demonstrert at hun ikke egentlig følger med på dette feltet. Men om hun leste sin egen avis samme lørdag som kommentaren sto på trykk, ville hun sett eksempler på tegn i tiden som det i sum er farlig å overse, skal man kunne servere leserne gode analyser.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Bare noen sider bak kommentaren hennes kunne man for eksempel lese at hele 37.5 prosent av rogalendingene tror at fornybar energi vil være viktigere enn «oljå» om 15 år. Lenger bak i lørdags avisa hadde utenriks-seksjonen en stor sak om at det er full brems i salget av brukte dieselbiler i Tyskland fordi forbrukerne tror det kommer forbud mot dieselbiler i byene.

De samme forbudene diskuteres også her hjemme, hvor Stortinget har vedtatt at det ikke skal selges nye fossile biler om åtte år. Spørsmålet man kan stille seg er hvorvidt det produseres biler med fossile motorer overhodet om 15 år, med de enorme konsekvensene dette vil få for etterspørselen etter olje. For dem som følger med oppfattes det derfor ikke som helt virkelighetsfjernt når MDG sier at de ikke vil ha nye konsesjonsrunder om 15 år. Da vil fortsatt de funnene som gjøres i denne konsesjons- og leterunden være i full produksjon.

Det mange spør seg nå, er hvorfor styringspartiene ikke gjør like mye for å sikre at Norge tar del i fremveksten av det enorme nye globale energimarkedet, som de gjør for å opprettholde tempoet i det gamle. Kanskje er det slik at protestbølgen vi ser konturene av kommer fordi styringspartienes oljepolitikk oppfattes som virkelighetsfjern og – sammenlignet med landene rundt oss – stadig mer ytterliggående, for å bruke Skartveits uttrykk.

Hele forklaringen på bevegelsene vi ser tydeligst blant sentrum/venstre-velgere er dette selvsagt ikke, men det er en tydelig trend som også VGs kommentaravdeling bør ta innover seg.

Man trenger ikke lengre være opptatt av klima, for å være skeptisk til hovedlinjene i norsk oljepolitikk.

Her kan du lese mer om