I MAKTENS SENTRUM: – Da Stephen Bannon fra det høyrevridde Breitbart.com proklamerte at Breitbart skulle være talerør for Alt-Right, fikk alternativhøyre sin største sjanse. Da Bannon tok over styringen av Donald Trumps presidentkampanje var det knapt til å tro, skriver kronikkforfatteren. Foto: Carlo Allegri Reuters

Debatt

Ungdomsopprøret fra høyre

Jeg var der da fenomenet kjent som «alt-right» ble skapt. Det vil si, jeg var der i den forstand man «er der» når idéstrømninger oppstår i dag: Jeg fulgte det på nettet. Nå er alt-right i sentrum av den amerikanske statsmakten gjennom Trump.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

DIDRIK SØDERLIND, redaktør i Humanist og rådgiver i Human-Etisk Forbund

Året var 2010, og jeg lå influensasjuk på sofaen. I Facebook-flimmeret dukket det opp en lenke til en helt nylansert nettside. Alternative Right het den, og nettsiden var unektelig spennende.

Didrik Søderlind. Foto: ARNFINN PETTERSEN

Redaktøren Richard Spencer, en til da ukjent størrelse, forsøkte å bringe sammen bloggere og skribenter som så langt hadde sittet på hver sin tue. Prosjektet var ambisiøst og smart. Amerikansk ytre høyre har alltid vært flinke til å ta i bruk ny teknologi, det være seg radio, videokassetter og internett.

Redaktør Spencer ville ha bredde og takhøyde, så lenge man beveget seg hinsides den sidrumpa og utdaterte republikanismen.

Sett fra Spencers synspunkt er vanlig konservatisme dømt til å tape, fordi den alltid er på defensiven og dermed dilter etter venstresidens agenda. Ikke minst mangler mainstream-høyre mot til å ta tak i rasespørsmålet (hvori opptatt jødespørsmålet).

Subkultur

Alternative Right var «relevant to my interests» som det heter i nettspråk. Jeg hadde vært interessert i ytterliggående amerikansk politikk i et par tiår, og det var spennende å se gamle strømninger blandes med internettets anarki og mutere til noe helt nytt.

Tonen i artiklene (mye sinne og snakk om sammensvergelser) passet også perfekt til en febril hjerne. Jeg leste praktisk talt alt som ble publisert der en ukes tid. Etter at influensaen slapp taket fortsatte jeg å følge sånn noenlunde med.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

En del beskriver nettsiden og kulturen den skapte som nynazistisk. Det er ikke helt feil, det var og er en god del brune impulser som dukket opp på det «alternative høyre». Samtidig er nazistempelet egnet til å forvirre europeiske lesere.

Ytre høyre i Europa har gjerne vært statsvennlig. Tenk Mussolini-regimets ideal om en stat som omfatter alle sider ved samfunnet. I USA ser mange på ytre høyre derimot på den sentrale statsmakten som selve erkefienden. Alternative Right sto i denne tradisjonen. Ytre høyre får et antiautoritært preg når tilhengerne flytter på landet for å slippe unna Systemet.

Det er også lett å misforstå alt-right dersom man forsøker å få øye på en politisk bevegelse i tradisjonell forstand. Alt-right er snarere et miljø (eller samling av miljøer), en strømning, en sub- eller motkultur.

Konspirasjonsteorier florerer

Det var i alle fall vanskelig å finne noe samlende politisk program på Alternativeright.com. Her var «nasjonalanarkister» og folk som drømte om å skaffe den amerikanske republikken en konge. Her var øko-primitivister som ville avfolke jorda og futurister som ville kolonisere andre planeter. Noen var tilhengere av (pseudo)vitenskapelig rasebiologi mens andre leste tradisjonalistiske filosofer Julius Evola og mente at rase handler om ånd og mentalitet. Her var undergrunnsmusikk og ungdommelig stil. Konspirasjonsteoriene florerte.

Alternative Right var en regnbuekoalisjon av brune skjorter, svarte faner, mørkeblå konservatisme, grønn dypøkologi og sølvpapirhatter. Sammen gikk de til kamp mot feminister, innvandrere, minoriteter. Og bakom spøkte jødene, slik de alltid gjør i dette landskapet.

Mangfoldet av stemmer og ideologier var mye av Alternative Rights styrke. Nettsidens besøkende kunne tømre sammen sitt eget verdensbilde, uhindret av reglementer eller partilinjer. Men som ytre høyre så gjerne minner oss på: Mangfold byr også på utfordringer.

Les også: Hagens trompet gjaller igjen

Selv redaktør Spencer innrømmet at mange av de som samlet seg under hans tak ikke var spesielt «clubbable». En ting er psykologien hos mennesker som gjør opprør til livsform, en annen ting er ideologien. Et synlig tegn på de interne spenningene var utvalget av t-skjorter. I Alternative Rights nettbutikk kunne man kjøpe t-skjorter med henholdsvis «Crusader» og «Wotan mit uns» på brystet. Det måtte bli kjekling. Spencer la ned nettsiden i 2013 og grunnla i stedet tidsskriftet Radix. (Alternative Right-nettsiden fins nå i en annen variant).

Men Spencer hadde skapt noe som var større enn en nettside. Alt-right fortsatte å vokse og mutere. De trengte ikke lenger en nettside når de hadde hele nettet å boltre seg på. Da Stephen Bannon fra det høyrevridde Breitbart.com proklamerte at Breitbart skulle være talerør for Alt-Right, fikk alternativhøyre sin største sjanse. Da Bannon tok over styringen av Donald Trumps presidentkampanje var det knapt til å tro.

Seks år tok det fra Alt-Right-begrepet ble skapt til det var i sentrum av den amerikanske statsmakten og president Trump.

«Det er bare humor»

Tusenkronersspørsmålet er som alltid hvordan en opprørsbevegelsen takler makt.

Jeg har sett folk klage over at Alt-Right får bruke «alternativt», i klagernes øyne et pluss-ord. Hva er «alternativt» med denne reaksjonære høyreekstremismen, da? Alternativer skal jo helst komme fra venstre, insinuerer de.

Men alt-righterne er en alternativ måte å snakke på, å gjøre politikk på. Med sin sjargong og estetikk er de mer en jippo enn et sett med realistiske politiske svar.

Slik minner alt-righterne om ungkommunister som steller i stand spektakulære aksjoner men blir veldig vage når du spør dem om hva som skal komme etter revolusjonen.

Noe annet som alt-righterne vinner på er den fandenivoldske humoren, perfekt timet. Amerikanske universiteter har de siste årene fått en prippenhet som gjør at for eksempel komikeren Jerry Seinfeld (ikke akkurat kjent for den mest støtende humoren) unngår å opptre på universitetene.

Inn i tomrommet tramper Alt-Right stjernen Milo Yiannopoulos, som jobber for Stephen Bannons Breitbart.com. Med sine skandaløse og stuntpregede opptredener på universitetene, blir han en moderne Bill Hicks eller Lenny Bruce (selv om Hicks og Bruce formodentlig roterer i graven av sammenligningen).

Humor er også et taktisk virkemiddel. Du kan si de forferdeligste ting, og når folk reagerer kan du hevde at de bare er humørløse.

Når det venstresida, feministene og antirasistene som er moraltantene som forsvarer status quo, er det høyresida som byr på det nye ungdomsopprøret.

Det har gått inflasjon i å kalle ting «den nye pønken», så det skal jeg unngå. I stedet er det kanskje riktigere å kalle Alt-Right den nye svartmetallen: En ekstrem identitetsskaper for unge menn (det er ikke mange høner i kurven). Slik en kvisete unggutt på nittitallet kunne få forsiden i lokalavisen ved å tilslutte seg Satan, kan han i dag kaste seg inn i «memekriger» på nettet og bli en av Alt-Rights frontsoldater.

Mye tyder på at dette er et fenomen vi får se mye mer til framover.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder