KRISTNE VERDIER? – Hareide hevder i likhet med en rekke andre kristne at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den, skriver Hans-Petter Halvorsen. Foto: Helge Mikalsen , VG

Debatt

Hareides «kristne» verdier

KrF-lederen nærmer seg ikke paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

HANS-PETTER HALVORSEN, samfunnsdebattant

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag , men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet.

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Hans-Petter Halvorsen. Foto: ,

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den. Det kommer jeg tilbake til. Hareide skriver i sitt svar til meg:

«For meg som politikar er ikkje trua irrelevant. Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt.»

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

En av mine venner på facebook, Kjell Roll Elgsaas, skriver følgende som kommentar:

«Hvis han ikke var kristen, ser han med andre ord ikke for seg å ha vært engasjert for flyktninger, fattige eller klima. DET er skremmende.»

Nå har nok både Elgsaas og jeg langt høyere tanker om Hareide enn som så; han ville nok fortsatt ha sine idealer i behold om han skulle våkne en morgen til overbevisningen om at Gud ikke finnes. Men Elgsaas poeng er likevel godt. For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!)

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Misjonssambandets Espen Ottosen er åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…».

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Freidig frekkhet

Men altså, til Hareides påstand er at våre verdier og vår moral er «kristne»; nestekjærlighet, tilgivelse, omsorgsfølelse, omtanke for de syke og fattige, alt dette er ifølge Hareide kristne oppfinnelser. En freidig frekkhet; det ville nemlig måtte bety at alt dette – verdier som forøvrig mildt sagt ikke er ensidig tilstede i Kristendommens lange og brutale historie – er genuint og unikt for kulturer der Kristendommeen har vært dominerende og ikke tilstede i samfunn med andre tradisjoner. Hvilket selvsagt er det rene sludder, og noe ikke engang Hareide og Ottosen ville finne på å påstå dersom de på et tidspunkt skulle være så uheldige å bli konfrontert med implikasjonene av sine egne utsagn. Men det blir de jo som sagt aldri.

Hareide hamrer inn denne forestillingen om at våre verdier er «kristne» hver eneste gang han får en mulighet; i et kort intervju med Vårt Land den 29. desember presterer han å gjøre det hele seksten ganger. Han er tydelig vant med å aldri få motbør på den; la oss derfor se på påstanden her.

Bibelen – en moralsk guide?

Kristne har sitt trosfundament i Bibelen. Den er deres peker mot Gud, og det er her de henter overbevisningen om at Gud er all objektiv morals opphav. Bibelen er følgelig kristnes moralske forankringspunkt. Tror de. Men slik eg det åpenbart ikke - heldigvis – og det er faktisk ganske enkelt å vise at det ikke er Bibelen som gir mennesker som Hareide gode moralske verdier.

For hvis det var slik de påstår, at Gud er den øverste og eneste mulige eksisterende moralske autoritet, og Bibelen hans formulerte manifest for et moralsk liv, så ville det vel naturlig måtte følge at dette gjelder hele Bibelen og ikke bare deler av den. Slik er det definitivt ikke; de aller fleste kristne – og absolutt alle såkalt moderate kristne – bedriver en utstrakt redigering og så kalt «cherry picking», de plukker ut de gode partiene fra Bibelen og forkaster det regelrett avskyelige som også finnes der, det de derfor heller ikke liker.

For å si det litt tabloid og enkelt: Hvis kristne ønsket å leve i et samfunn der kvinner blir steinet for utroskap og homofile for sin legning og folk generelt blir utsatt for de forferdeligste overgrep for de mest trivielle forhold og handlinger, slik Bibelen, og dermed Gud, rent faktisk gir pålegg om, så kunne de for eksempel bare flytte til Saudi-Arabia. Men slik er det heldigvis ikke; de aller fleste kristne tar i likhet med andre avstand fra slik brutalitet.

Så hva kan så kilden til denne klare prioriteringen mellom ulike tekster være?

Hva er det så som reelt sett er kristnes moralske guide? Bibelen? Nei, den kan det jo ikke være. Det kan ikke være Bibelen, i og med at den krever å bli akseptert som helhet; Bibelen kommer ikke med noen bruksanvisning, manual eller annen type av rettledning som kan lede den enkelte i retning av hvilke tekster som skal prioriteres, og hvilke som kan lukes vekk. Det finnes kort og greit intet i Bibelen som sier noe som helst om at noe kan forkastes, og hva dette eventuelt er, og dessuten, hvis noe av dette grusomme som Bibelen er proppfull av, ikke skulle aksepteres på lik linje med de gode partiene, så ville det vel aldri vært der i utgangspunktet, eller hva? Vi snakker da tross alt om den Allvitende, Allmektige og Evig Sanne Gud her? Ta som ett lite eksempel denne godbiten fra Guds lover til menneskene, slik de er anført og formulert i 5. Mosebok:

«Om en mann treffer en jente som er jomfru og ikke er lovet bort, og han forgriper seg på henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, da skal mannen som lå med jenta, betale hennes far femti sjekel sølv. Hun skal være hans kone fordi han krenket henne, og han får ikke skille seg fra henne så lenge han lever.» (5. Mosebok 22:28-29)

Av en eller annen grunn har også de aller fleste som har Bibelen som sitt trosgrunnlag forstått at dette ikke er et uttrykk for god moral. Å tvinge ei jente som har blitt utsatt for voldtekt til å gifte seg med sin overgriper er vel omtrent så langt fra moralsk opptreden som det er mulig å komme. Heller ikke virker det å være et særlig sympatisk kvinnesyn å totalt overse jenta som offer gjennom å kompensere hennes far for den ugjerningen datteren ble utsatt for. Dette forstår alle, også religiøse. Heller ikke Jesu' støtte til det å holde slaver – noe europeiske og amerikanske slavehandlere visste å utnytte for hva det var verdt, og det var mye – er lenger noe kristne fremholder som god moral. Men det er selvsagt ikke Bibelen, med sin klare støtte til slaveriet, som gir kristne denne forståelsen.

Sannheten er kort og greit at bøker som Bibelen og Koranen - uten den omfattende redigering som de aller fleste troende, både kristne og muslimer gjør i praktiseringen av sine liv – er rene katastrofeområder som moralske rettledere. Og det er også derfor det ender med så mye elendighet når noen virkelig tar skriften på alvor. Slik vi har sett det, ikke bare med islamistiske terrorister, men også i hundrevis av år i det tidligere Europa, eller fortsatt i land som Saudi-Arabia.

Og legg merke til dette markante trekk ved vurderingen av skriftene i bøker som Bibelen og Koranen: I det øyeblikk man kommer over noe som representerer god moral, så er det alltid noe vi alle kan være enige om, helt uavhengig av livssyn. Hvilket betyr at god moral alltid er analogt med hva vi setter pris på ved verdier som ikke har sitt opphav i påstått guddommelige tekster. De verdier vi setter høyt har følgelig helt nøytrale trekk, de springer ikke ut av primitive tekster. Det er motsatt. De er helt og holdent menneskelige. Det er rett og slett snakk om allmennmenneskelige ikke-religiøse verdier som er bragt inn i de religiøse skriftene. Såkalte moderate religiøse – de som lukker øynene for Bibelens mange dypt problematiske sider – har derfor i stor grad de samme verdiene som sekulære ikke-troende.

Trenger et religiøst rammeverk

Tenk også over alle de holdninger, praksiser og handlinger som er avhengig av en religiøs kontekst for at de skal kunne forsvares, moralsk eller på annen måte. Diskriminering av kvinner og homofile, strenge klespåbud og forbud, redselsfulle historier om fortapelse og helvetes pinsler fortalt til barn og unge, primitive og brutale slaktemetoder og ikke minst det å skjære biter av barns kjønnsorganer av rene religiøse årsaker; dette er bare noen få eksempler på uttrykk for holdninger og handlinger som ville vært ansett som moralsk forkastelige og helt uakseptable, og også tildels strengt straffbare, utenfor en religiøs kontekst. Og når noe er avhengig av et religiøst rammeverk for å kunne forsvares moralsk, så er det selvsagt heller ikke snakk om god moral om det befinner seg innenfor, det er umoral. Uansett ideologisk kontekst.

Her er godt eksempel, fra Hareide selv. I 2013 skrev han følgende på verdidebatt.no som kommentar til at Livssynsutvalget ville hindre organisasjoner i å diskriminere enkelte grupper fra å søke ansettelse:

«Utvalget vil nekte statsstøtte til barne- og ungdomsorganisasjoner som sier nei til kvinnelige eller homofile ledere. Det bryter mot den samvittighetsfriheten som utvalget skulle verne om. KrF mener at staten ikke skal basere støtten på krav om politisk korrekte holdninger, men på arbeidet som utføres.»

Hareide mener altså at det å hindre religiøse organisasjoner i å diskriminere, er diskriminering(!) og uttrykk for «politisk korrekte holdninger». Vel, innimellom er «politisk korrekthet» definitivt det eneste korrekte. Men ta denne uttalelsen ut av en religiøs kontekst. Tenk deg at en leder for en livssynsnøytral ungdomsklubb hadde sagt det samme. Ville det da vært uttrykk for en akseptabel holdning? Selvsagt ikke. Eller utsett kommentaren for den såkalte «jødetesten». Bytt ut «homofile» og «kvinner» med to andre distinkte grupper, f.eks. «afrikanere» og «muslimer» og vurdér hvor mye god moral du sitter igjen med. Det er akkurat så mye det er mulig å kryste ut av Hareides kommentar. Men hans religøse tro skygger åpenbart for all forståelse og innsikt her.

Hitchens' utfordring

Og - hadde det vært slik Hareide påstår, at «kristne verdier» er noe helt unikt og spesielt, ville man kunne forvente at det fantes gode handlinger som var unike for religiøse og derfor ikke kunne begås av ikke-troende. For å fortsette å hevde denne påstanden må Hareide derfor kunne svare på den avdøde religionskritikeren Christopher Hitchens utfordring til alle dem som påstår seg å stå i en helt spesiell moralsk posisjon som religiøs:

«Nevn en moralsk uttalelse gitt, eller en moralsk handling begått, av en troende som ikke også kunne blitt gitt eller begått av en ikke-troende.»

Ingen har noensinne kunne nevne et slikt eksempel. For slike finnes ikke, og det vet alle. Og så kunne man videre være fristet til, slik Hitchens i neste omgang yndet å gjøre, å snu det hele rundt og spørre om noen kan komme med eksempler på umoral som er begått nettopp med begrunnelse i religion og troen på Gud. Og dermed behøver det ikke nevnes eksempler; hodet ditt er allerede fullt av dem.

Banalt enkelt å forbedre

Religiøse bøker som Bibelen og Koranen inneholder definitivt også gode partier, men som et hele er de så dårlige, både moralsk og kunnskapsmessig, at de for det første ville blitt møtt med hoderysting og avsky om de hadde kommet ut i dag. Og da er de selvsagt akkurat så darlige; det at de er gamle gjør dem selvsagt ikke bedre. Enhver grunnskoleelev i dag kunne for det andre ha forbedret dem sterkt på begge områder. Tenk bare hvor annerledes verden hadde vært om Gud bare hadde sørget for å få anført følgende enkle setninger, eventuelt som et appendix i senere utgaver, etterhvert som kunnskapen om hvor ille det utviklet seg drev ham til ny erkjennelse:

«Slapp helt av, folkens; det er helt i orden at folk har andre religioner enn deg.»

«Kvinner er 100 prosent likeverdige menn, og har krav på de samme rettighetene.»

«Ulik seksuell legning er en naturlig variasjon, og så lenge den leves ut mellom frivillige voksne mennesker er det ingenting andre har noe med.»

«Og for all del, hvis noen skulle være i tvil, ikke hold slaver!»

Men hva gjør Gud? Jo, han står ved alt han tidligere har sagt. Han forbanner alle som holder seg med andre guder, gjør mannen overlegen kvinnen, fordømmer homofile og tillater og oppfordrer til slaveri; i tillegg til å legge ned forbud mot å spise sjømat, mot å blande stoffibre og mot tatoveringer. For å ta noen få eksempler på hans absurde prioriteringer.

Demokrati og vitenskap – også en kristen oppfinnelse?

Men det er ikke bare god moral og verdier kristne krever æren for. Demokratiske tradisjoner og den vestlige vitenskapshistorien skal visstnok også være fundert i troen på den jødisk-kristne Gud. Det til tross for at begge deler på mange måter gikk i graven med den romerske antikken og Kristendommens inntreden som statsreligion, og ikke virkelig skjøt fart igjen før Opplysningstiden og med den en sterk og i all tid siden økende svekkelse av religionens hegemoni. Å gi Kristendommen æren for vitenskap og demokratisk utvikling, fordi den var dominerende i folks liv da utviklingen startet, er det samme som å gi kommunismen i Kina æren for den enorme økonomiske veksten i landet. Det til tross for at det første var betinget av religionens svekkelse og det siste av en oppmykning av et rigid politisk system. De begge står altså i motsetning til den utvikling som fulgte.

En utvikling som i dag kan leses direkte ut av alle undersøkelser på området. Sannheten er at det i denne verden ikke finnes ett eneste eksempel på et samfunn, der religiøse forestillinger er gitt anledning til å prege landets politikk, institusjoner og derfor dets utvikling, som samtidig har evnet å skape noe i nærheten av den velferd som preger frie demokratier der sekulær tenkning, med alt hva det betyr for menneskerettigheter, livsutfoldelse, frihet og øvrige verdier, har en tilsvarende plass og hegemoni. Ikke ett. Hvilket jo er et stort paradoks, i og med at de monoteistiske religionene utgir seg for å være selve inkarnasjonen av kjærlighet og fredelig ideologi; det er ikke mye som taler for at det er slik i praksis.

Tvert imot viser alle statistikker at land med en høy andel ikke-religiøse og der religionen har liten plass i offentligheten er de mest frie, mest stabile, best utdannede, mest likestilte og mest sunne land i verden. Når stater rangeres ut fra et kriterium om hvordan deres innbyggere har mulighet til å utvikle seg i henhold til sitt potensiale, hvilket innebærer faktorer som forventet helse og livslengde, opplysthet og grad av utdanning, så viser det seg at de øverste på denne listen – land som Norge, Danmark, Sverige, Australia, Canada og Nederland – alle har en svært høy andel ikke-troende, at samfunnet generelt sett er lite preget av religiøse forestillinger og at kirken har en svak posisjon, nærmeste ene og alene som leverandør av vaneritualer. Disse landene er også identisk med dem som har størst grad av likestilling mellom kjønnene, og ikke overraskende er de også stadig å finne på FNs World Happiness Report over de ti mest lykkelige landene i verden. Her troner land som Sveits, Island, Danmark, Norge, Canada, Finland, Nederland og Sverige på topp. De femti landene som befinner seg i andre enden av slike lister er alle intenst religiøse. De land som har det høyeste antall mord og annen kriminalitet tenderer også til å være svært religiøse. De mest religøse statene i USA preges av det samme. Og så videre. Og så videre.

Så, nei, Hareide, våre verdier – det som kommer til uttrykk når vi mennesker er på vårt beste – kan du ikke kidnappe og gi eksklusivitet som «kristne». Like lite som muslimer kan definere sin omsorgsfølelse og medmenneskelighet som unikt "islamske". Disse verdiene er dypt menneskelige, utviklet gjennom evolusjonen hos en art hvis flokktilhørighet gjør hvert enkelt individ avhengig av andre for å lykkes i sin streben for å overleve. Derfra avfødes gjensidighet; «du klør meg på ryggen, jeg klør deg på din». Og utover at stort sett alle religioner har evnet å ta (i det minste litt av) dem opp i seg, har de fint lite med religion å gjøre. Tvert imot. Dette er menneskets «default position», og hele historien viser oss hvordan religionene har en helt spesiell evne til å forstyrre dette bildet og dermed ellers gode menneskers evne til å forstå hva som er god moral. Som den amerikanske fysikeren Steven Weinberg en gang formulerte det:

«Religion er en fornærmelse mot menneskelig verdighet. Uten religion ville vi hatt gode mennesker som gjør gode handlinger og onde mennesker som gjør onde handlinger. Men for å få gode mennesker til å gjøre onde handlinger trenger man religion.»

Skal man handle til beste for mennesker, må mennesket settes i sentrum. Når dette fokuset istedet rettes mot Gud, og han blir en del av brøken, blir svaret også noe annet. Og siden Guds interesser åpenbart prioriteres på topp av dem som tror på ham, og disse interessene så ofte kommer i konflikt med hva som tjener menneskene, går det galt for menneskene.

Det skal knapt mer til enn en rask titt på verdens beskaffenhet for å bekrefte at dette er helt korrekt.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder