Afghanistan-krigen ga Roya friheten

kommentar
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Krigen i Afghanistan førte mye godt med seg. Unge kvinner
fikk muligheter de ellers aldri ville fått. En av dem er Roya Mahboob.

Mange kritiske stemmer har reist seg om Norges engasjement i Afghanistan. Men Roya Mahboob, Afghanistans første kvinnelige toppleder i et it-selskap, avviser fullstendig at det var bortkastet. Tvert om, mener hun. Men hun peker også på at myndighetene i landet forspilte mulighetene de fikk.

I dag bor Roya i USA. Som høyprofilert kvinne og næringslivsleder måtte hun flykte, etter gjentatte drapstrusler. Hun driver fortsatt selskapet i Afghanistan, men i mindre skala enn da hun bodde i landet.

Vi treffer Roya i lobbyen på Grand Hotel. Hun er en av talerne under Oslo Freedom Forum, som avholdes neste uke. Her samles menneskerettighetsforkjempere fra hele verden.

Penger gir frihet

Roya var bare 23 år da hun ble toppleder. Hun hadde lært seg engelsk gjennom frivillige organisasjoner, og datateknologi gjennom et FN-prosjekt. Et tysk universitet drev gjesteundervisning i hjembyen hennes. Smart og talentfull som hun er, fikk hun plass her.

Roya er ikke i tvil. Uten NATOs invasjon i Afghanistan hadde hun ikke vært der hun er i dag. I likhet med svært mange afghanske jenter og unge kvinner.

Hør podcast med ambassadør Kåre Aas: Det var verdt det

– Amerikanske soldater lærte meg om business, og de bragte inn IBM og andre teknologiselskaper for å trene oss opp i datateknologi. Mitt første oppdrag var for US Army. Før vesten kom, hadde jeg ingen steder å jobbe. Ingen i Afghanistan ville ansette en kvinne, sier hun.

Selskapet hennes leverte digitale løsninger til departementer og organisasjoner. Pengene hun tjente, brukte hun på å utstyre titalls klasserom for jenter med pc'er og internett. Hun leide inn lærere som trente jentene i alt fra koding til design av nettsider. Hun visste at hvis jentene fikk tilgang til en annen virkelighet, kunnskap om en verden der kvinner ikke tilhører noen, så kunne de få styrke til å ta ansvar for sine egne liv. Hvis de lærte å bruke moderne teknologi, ville de lettere få jobb, og forsørge seg selv. Egne penger gir frihet. Det er noe alle kvinner vet.

Truet ut av landet

Roya ansatte flest kvinner i selskapet sitt. Noen av dem fikk ikke lov av familiene sine å jobbe. De kunne jo komme i kontakt med menn, det var uakseptabelt. Roya løste det på et vis; hun lot dem jobbe hjemmefra. De var fortsatt stengt hjemme, men de hadde et vindu ut i verden, og lønn inn på konto.

Men altfor mange menn mislikte det Roya drev med. Truslene kom stadig tettere. Taliban vant tilbake styrke, og tålte fortsatt ikke at kvinner var selvstendige.

– Jeg måtte dra, jeg kunne ikke beskytte meg selv, og jeg kunne ikke lenger beskytte kvinnene som jobbet for meg, forteller hun. Hun flyktet til New York, på et express-visa hun fikk etter å ha møtt USAs utenriksminister John Kerry i Kabul.

Roya driver fortsatt selskapet i Afghanistan, i mindre skala enn før. Samtidig jobber hun med en digital læringsplattform, som skal hjelpe unge mennesker til å bruke kunnskapene sine i arbeidslivet. En bro mellom skole og jobb, kaller hun det selv.

Fortsatt ser hun store oppgaver som må løses i hjemlandet.

– Den forrige regjeringen gjorde ikke en god jobb. Den kunne ha brukt alle mulighetene og alle pengene vesten ga oss, investert i menneskene og bygget landet. Men det gjorde den ikke. Dagens regjering er bra. Men den har ikke like mye penger. Arbeidsledighet og fattigdom gjør at IS og Taliban får større spillerom, sier hun.

- Vi har håp

Likevel - Afghanistan i dag er noe helt annet enn det landet som var styrt av Taliban i 2001.

– Vi har ytringsfrihet. Noen velger å bruke andre navn enn sine egne på nettet. Men vi har en stemme, vi kan diskutere. Vi har jenter på skole og universitet, vi har kvinner i regjeringen og i parlamentet. En stor del av landet har tilgang til internett, de aller fleste har mobiltelefon. Det er bygget sykehus, gater og hus. Spedbarnsdødeligheten har gått ned. Men viktigst av alt: Vi har håp. Dere har endret livet til millioner av mennesker. Jeg ser en bedre fremtid for Afghanistan.

Roya var tilbake i hjemlandet for kort tid siden. Hun var redd før hun dro, men følte seg trygg mens hun var der. Men hun skulle ønske flere soldater hadde blitt lenger i landet.

– Folk drar fra Afghanistan nå, særlig de ressurssterke og velutdannede. Jeg håper Vesten ikke overlater landet til seg selv. Gi oss noen år til, gi den nye regjeringen en sjanse.

Hun er likevel overraskende optimistisk på hjemlandets vegne.

– Nå har folk en jobb. Unge mennesker har kontroll med livene sine. Vi har pass, vi kan reise. I dag er folk stolte av å være afghanere, sier hun.

Verden må se dem

Roya tror på den gradvise forandringen.

– Mitt eget liv er et eksempel på dette. Vi var syv barn i familien - fire gutter. De var konservative. Men etter hvert begynte de å lytte til meg, og de snudde. Når folk snakket stygt om meg, forsvarte de meg. De var stolte av det jeg gjorde. Hvis en jente forandrer seg, så vil familien hennes endres. Så vil ti andre familier endres, deretter hele landsbyen - og enda flere landsbyer. Ekstremistene er redde for oss. De ønsker å stanse oss, fordi de ser hvilken kraft som bor i kunnskap og utdanning. Men det er for sent for dem. Teknologien vokser for raskt, sier hun.

Endringene skjer ikke over natten. Men de skjer dag for dag. Jente for jente, klasserom for klasserom. Roya og mange andre har måttet flykte. Men de har lagt et grunnlag for dem som er igjen.

Mange afghanske jenter ser verden på en annen måte nå. Vi må håpe at verden fortsatt ser dem.

Denne artikkelen handler om