LYKKE-JAKTEN: «Hvordan blir man lykkelig? Jeg har innsett at det finnes det tusenvis av svar på, og det er en god ting. Så jeg banker det inn i egen og andres nøtt: Følg din egen oppskrift!» skriver Else, som denne høsten har laget TV-serien «Else om: barn» på TV Norge. Foto: TV Norge

Debatt

– Det blir ikke barn på meg. Men det betyr ikke at jeg er alene.

Denne teksten er til deg som er redd for at du en dag vil våkne opp alene. Til deg vil jeg si: Du er IKKE alene. Vi har hverandre. Selv om livet ikke ble akkurat som vi hadde tenkt.

ELSE KÅSS FURUSETH, komiker, programleder og forfatter

– Hvor tilbringer du jula i år? spurte en journalist meg i går.

– På en flytemadrass.

– Å, i Syden? svarte han.

– Nei, på gangen. Jeg skal sove på gangen på Jessheim, svarte jeg kjapt.

Denne teksten er til deg som er redd for at du en dag vil våkne opp alene, som en glassmanet som må spas ut av senga. Eller som psykologen min en gang sa det, at spøkelsene skal komme ned fra loftet og hjemsøke meg.

Til deg som har en mørk sky hengende over hodet ditt, som følger etter deg hvor enn du går.  Og som kanskje har tenkt at  å få barn skulle fjerne denne skyen.  Du som later om at alt er greit. Selv når du har lyst til å rope ut at verden er et ordentlig møkkasted (ikke sånn Bridget Jones-dritt) og at ingenting hjelper i det hele tatt og at du er redd.

Redd for at alle skal dø, eller glemme deg fordi du ikke er i hentegruppa eller vennegruppa eller FAU. At du skal dø,  fordi du snubler i en katt.  Og ikke funnet for du er helt alene.  Til deg  vil jeg si: Du er IKKE alene.  Vi har hverandre. Selv om livet ikke ble akkurat som  vi  hadde tenkt.

les også

Else Kåss Furuseth: - Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det

Slapp av, dette er ikke en sutretekst. Det er fint å feire jul på Jessheim. Veldig nærme flyplassen. Det eneste irriterende er at fatters og samboer har fått seg en sånn app der de kan følge med på når flyene lander og tar av fra Gardermoen. Og siden Jessheim er såpass nærme Gardermoen, så er det klart at det er litt ekstra spennende å sjekke flytrafikken siden det er rett ved der det skjer. Problemet er bare at det letter et fly sånn ca. hvert syvende minutt, så samtalen blir fort litt sånn: «Er det noe nytt om når Riga-flyet lander a?» «Når var det Norwegian til Krabi skulle ta av igjen?» Nok om det.

Enslig kvinne 39 drømmer kanskje ikke om å sove på flytemadrass på gangen. Det er trist når livet ikke blir akkurat som man hadde tenkt seg. Samtidig tror jeg vi alle hadde hatt godt av å rulle inn litt på det «jævla babypresset». 

Det er kanskje å dra på litt, og kanskje er jeg ekstra sensitiv når det kommer til mengden baby i monitor. I samtidslitteraturen har vi nylig sett en bølge om det å få barn, samt en bølge om det å ikke få. Bidratt til det selv har  jeg også gjort. Det kan ofte føles som at dette med barn er «enten eller». Fått det til eller ikke fått det til. Babylykke eller babyhat.

les også

Lykkelig singel og frivillig barnløs

Da Erna stilte opp på TV for et år siden og ba oss få flere barn tenkte jeg – det var lovlig sent, Erna. Nå er jeg jo singel og snart førr. Før dette har jeg, helt ærlig,  ikke tenkt særlig over hvor gammel jeg er. Erna sa også at hun ikke trodde at hun måtte forklare hvordan det gjøres, men det er nettopp det jeg har savnet. Forklaringene.

Jeg liker forklaringer og jeg har alltid trodd det jeg har blitt forklart. Jeg har trodd på at hver dag er en Dolmio-dag, at det heter palmesøndag fordi Olof Palme døde den dagen-  og jeg har trodd på bestemor som sa at jeg en dag «kom til å få min egen familie for å videreføre de store hoders felleskap».

Naivt? Nja, det er i hvert fall forklaringer jeg har lett etter, når jeg nå har undersøkt ulike måter å få barn på som enslig, og møtt mennesker som har valgt «utradisjonelle måter» å starte familie på, i dokumentarserien min «Else om: Barn» på TV Norge. Det var heller ikke gitt at jeg var fertil. Jeg vet også at det er mange som får beskjed om at de ikke kan få barn, eller som prøver og prøver i årevis uten hell. Da jeg bestemte meg for å undersøke hvilke alternativer jeg hadde for å få barn uten en kjæreste, trodde jeg egentlig ikke at alternativene var så mange.

les også

Å få barn med en kompis

Men jeg har møtt mennesker som har valgt helt forskjellig. Kvinner som har «dratt til Danmark», venner som har fått barn med hverandre, fosterfamilier som har gitt barn som trenger det en flokk å høre til i, og jeg har møtt kvinner og menn som har valgt vennene og jobben og livet, og aktivt valgt bort barn. Felles for dem alle er at de har valgt kjærligheten.

Det som kom overraskende på meg var at selv om metodene er flere føles det ikke nødvendigvis noe lettere. Kanskje nesten motsatt, om det er lov å si. Det føles rett og slett litt jævlig å gjøre som Johanne i «Hjem til jul»  og rive opp dørene inn til det indre lille barnet og spørre seg sjæl hva man egentlig vil. Hva er det du egentlig alltid har ønsket deg?

Jeg er ikke en type som har så oversikt over hva det er jeg vil. Jeg lar ting falle seg litt som det gjør. Jeg pleier ikke ta valg. Det faller meg ikke naturlig. I hvert fall ikke så store eksistensielle valg som dette.

Det er åpenbart at man ikke MÅ få barn for å være en bra dame, eller mann, for den saks skyld. Og for å være helt ærlig kunne jeg ønske jeg kunne være en bauta for det barnefrie livet, men jeg kan bare være meg selv.

Sannheten min er at jeg alltid har ønsket meg barn. Men, jeg har innsett at det ikke bare er barn jeg ønsker meg. Det største for meg hadde vært å bli valgt av noen jeg elsket, at vi fikk barn og levde lykkelig i alle våre Dolmio-dager, sammen for evig og  alltid.  Sånn jeg så det for meg i barndommen. Men her er det jeg må innse: Den valgmuligheten har jeg ikke lenger nå.

les også

Else Kåss Furuseth: – Ikke den eneste dama på 38 år som våkner opp

Når jeg har møtt alle disse menneskene og sett alle de ulike måtene de har valgt å leve livene sine på har jeg innsett at det ikke finnes noen fasit på den forklaringen jeg har lett mest etter: Hvordan blir  man lykkelig? Jeg har innsett at det finnes det tusenvis av svar på, og det er en god ting. 

Så jeg banker det inn i egen og andres nøtt:  Følg din egen oppskrift!  Det riktige valget for meg blir å ikke velge. Og siden jeg er der jeg er i livet,  vet jeg at valget tas for meg: Det blir ikke barn på meg. (Selv om jeg svarte ja, da en mann spurte meg om jeg var gravid på bussen i forrige uke.)

Det siste halvåret har jeg gått og balet med at ting ikke ble som jeg hadde sett for meg, og prøvd å få meg selv til å ta et valg som om livet var avslutningsseremonien på Paradise. Men nå har jeg innsett at jeg har vært  blind. Jeg behøver ikke å slippe kula! For familie kan være så mange ting. Den kan være både óg, ja takk – begge deler og alt midt i mellom. Man trenger ikke egne barn for å få den. Det er ikke biologien som skaper den, det er kjærligheten mellom oss alle.

Jeg snakket kanskje Jessheim-jula litt ned i toppen her. Det ER ganske stemningsfullt,  selv om jeg, ærlig talt, synes det er litt urettferdig. Hvorfor kan ikke dere ligge på  gangen?,  spurte jeg fattern. Så svarte han: «Det er så dårlig wi-fi-dekning på gangen så da blir det vanskelig å sjekke flyappen». Vanskelig å argumentere med den.

Men, når jeg legger meg stappmett ned, på en flytemadrass, i en gang, på Jessheim, på julaften,  så er jeg ganske sikkert på at jeg vil gjøre det med et smil. Og jeg vet at varmen jeg vil kjenne da, ikke bare kommer fra varmekablene som fattern har skrudd opp til max.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder