NYE TIDER: – Gamle styringspartier krymper, og nye oppstår, skriver Thor Egil Braadland.

NYE TIDER: – Gamle styringspartier krymper, og nye oppstår, skriver Thor Egil Braadland. Foto: Krister Sørbø

Debatt

Styringspartienes fall er ingen katastrofe

Den iboende moralen blant en del kommentatorer er de såkalte styringspartiene Ap og Høyre fortjener å vinne valg, utelukkende fordi de er store.

THOR EGIL BRAADLAND, samfunnsgeograf og SV-medlem

Høyre går kraftig tilbake i dette lokalvalget, og alle de fem storbyene ser ut til å bli rødgrønne. 

Samtidig har Ap mistet rundt en tredel av velgerne. Flertallet i storbyene vinnes ved at Rødt, MDG, Sp og SV går fram. 

Til sammen har Ap og Høyre mistet over femte velger siden forrige valg, og lander på rundt henholdsvis 25 og 20 prosent hver på landsbasis.  

Thor Egil Braadland. Foto: Tekna

Mange er nå bekymret for at de såkalte «styringspartiene» mister så mye oppslutning. 

«Min bekymring er den totale tilbakegangen til Høyre og Arbeiderpartiet. Vi er alle tjent med stabilitet og forutsigbarhet. Fragmentering vil gi mindre stabilitet og være negativt...», skriver Sigbjørn Aanes, tidligere høyre hånd til Høyres Erna Solberg på statsministerens kontor. 

Aanes’ ord speiler nok følelsen som mange – spesielt i Ap og Høyre – sitter med etter dette valget. 

Men hvor fruktbart er egentlig dette begrepet «styringspartier»? At en nedgang hos disse to partiene er redusert styring og stabilitet? 

Det er åpenbart at det ligger en lite skjult normativitet i dette begrepet. Den iboende moralen er at disse to partiene fortjener å vinne valg, utelukkende fordi de er store. Fordi man er den man var, bør man forbli den man er. At det er greit å stemme på andre partier i et demokrati - bare så lenge Ap og Høyre får en høy andel av stemmene. 

les også

Valgforskere om valgresultatet: – En voldsom maktforskyving

Dette er selvsagt håpløst arrogant, all den tid over halvparten av velgerne valgte ikke å stemme på ett av disse to partiene. Det er aldri velgerne som tar feil. 

Begrepet framstår dermed mest som et retorisk trick for at de store partiene skal, må, bør holde på makten, tross alt. Fordi de har styrt, bør de styre også i framtiden. Fordi de har vært store bør de forbli store. 

Begrepet er konserverende, det har en iboende mangel på demokratiforståelse, og ikke minst bærer det med seg en dundrende mangel på raushet overfor folk som har stemt eller kunne tenke seg å stemme på andre partier.

Det understøttes av at det er nesten bare folk i Høyre og Ap som mener at styringspartiene bør forbli store. 

les også

VG MENER: Et nytt politisk landskap

I Oslo har SV styrt i fire år og sikter på fire nye. Senterpartiet er landets tredje største parti og skal styre en rekke kommuner etter valget. I Lindesnes får sannsynligvis Frp ordføreren etter et val gskred. I Stavanger kan Bompengepartiet få varaordføreren. Det er klar disse partiene kan styre. De er like gode styringspartier som noen. Alle partier kan styre. Alle tenker helhet på sin måte. De har bare andre verdier og prioriteringer. Gamle styringspartier krymper – og nye oppstår.

Og her ligger kanskje noe av forklaringen til Ap og Høyres tilbakegang. Ideen om at man er et respektert styringsparti, hvor det nærmest er velgerne som skal være takknemlige for partiene, og ikke omvendt. Kanskje er nettopp dette selve årsaken til at Ap og H gjør det så dårlig? 

Velgere må vinnes hver dag. Det vet alle andre partier. Man kan ikke ta velgere for gitt. 

Det må de store partiene også lære seg.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder