Grådighet er en svakhet i viljen

På kasino i Nice fikk jeg smake noe av grådighetens besnærende og forlokkende følelse. Jeg dro Visa-kortet og lot meg rive med. 

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

I sommer har jeg vært på kasino. Det var en spesiell førstegangsopplevelse. I den franske byen Nice florerer det av slike spillelokaler, og siden jeg hadde bestemt meg for å feriere der noen dager, tenkte jeg at det kunne være verdt et besøk. Jeg avgjorde raskt hvor mye penger jeg skulle bruke, dro frem Visa-kortet og fikk utdelt x-antall sjetonger. Jeg var nå klar for å spille, og valget falt på Black Jack.

Som nybegynner trengte jeg en kort innføring i spillet. Det virket enkelt nok: Du får utdelt to kort og kan be banken om flere dersom du ønsker det. Det viktigste er å stoppe før du passerer 21, for går du over har du definitivt tapt. Lett, tenkte jeg. Her er det bare å gi full gass. To bank i bordet, og croupieren fortsatte å gi meg kort. Jeg forsto raskt at det kunne lønne seg å være litt mer restriktiv med fingerbankingen, men lot meg ikke affisere av den slags feighet. Dette var min dag, lykken var på min side, og siden jeg også tidvis vant med den noe utradisjonelle fingertaktikkmetoden, ble jeg litt høy på meg selv.

Stoltheten meldte seg med full tyngde. Jeg skulle vinne over banken. Hvor vanskelig kunne det være, liksom?

Vel, det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn jeg trodde. Selv om ikke tapet ble veldig stort, skammet jeg meg over mitt hovmod og min grådighet, og ikke minst min misunnelse overfor de andre ved bordet, som tilsynelatende vant mye større pengesummer enn jeg gjorde. Etter å ha tapt (bare) den bestemte summen jeg skulle spille for, gikk jeg slukøret hjem til hotellet mitt. 

Det er ikke vanskelig å forstå at man kan bli hektet av å spille på kasino. Alt ligger til rette for den gode følelsen. Du kan raskt tjene store penger, og gleden og ikke minst rusen av å vinne, gir en følelse av velvære – på samme måte som andre rusmidler gjør. Gambling og alkohol har noen av de samme komponentene i seg, de gir en umiddelbar gnist, og bidrar til at ting ikke er så nøye. De får oss til å senke garden litt, og kan tidvis sette fornuften på vent. Flere psykologer har påpekt at en slik hekt ikke trenger å være en sykdom, men kan mer ses på som en latent mulighet hos alle mennesker som havner i bestemte situasjoner, hvor kortsiktig gevinster kan trumfe den langsiktige.

Men det er ikke bare gambling og rus som kan skape en slik svakhet i viljen hos mennesker. Kirkens lastekatalog vitner om langt flere og mørkere tilbøyeligheter hos oss. I kirkens tradisjon har man derfor advart mot fenomener som skaper et brudd mellom innsikt og handling. Man vet kanskje at overdreven gambling har sine skyggesider, men likevel er det ikke alltid fornuften og forstanden som styrer. Man vet hva som er rett, men likevel velger man å handle annerledes. Dette er et fenomen som er mye tematisert i bibelen. Paulus´ord i romerbrevet illustrerer denne opplevelsen godt: «Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg». En slik svakhet i viljen kan være relasjonsoppløsende. Bruddet mellom fornuft og handling, er en ulykksalig kombinasjon for mange familier.

Den kristne tradisjonen har derfor alltid advart mot såkalte laster, eller denne svakheten i viljen som ofte er deres ødeleggende virkning. Lastene teller syv i antall, og noen av dem kan virke trivielle nok, sånn som vrede, lyst og latskap. Den katolske kirke skjelner mellom det vi kan kalle de lettere lastene, også kalt svakhetssyndene (peccata venialia), og de tyngre lastene, også kalt dødssyndene (peccata mortalia).

Skillet har sitt utgangspunkt i en tenkning om at de tyngre lastene bryter båndet til Gud, blant annet grådighet, mens de andre lastene «bare» representerer en «forstyrrelse» hos mennesket. Slike «forstyrrelser» er ofte knyttet til mindre forseelser som kanskje ikke er så bevisste.

Noe av grunnen til at disse lastene har fått en så sentral plass i kirkens teologihistorie, handler først og fremst om deres ødeleggende virkninger. Mennesker som gir dem stor plass i livet, risikerer å miste syn for de gode relasjonene rundt seg. Lastene er forførende og bidrar til at blikket til den enkelte blir vendt innover. Man mister rett og slett syn for omgivelsene, og de andres behov. 

Grådigheten, denne lysten til å kave til seg mest mulig i livet, og som kanskje er noe av motoren i vår velstandsøkning, har kirken advart mye mot. Kjærlighet til penger er roten til alt ondt, leser vi i bibelen, og den bærer i seg et subtilt opprør mot Gud om at han ikke sørger for sine egne. Derfor har kirken tidvis sett på grådighet, ikke bare som en synd, men som en avgud, en last som fører mennesker bort fra Gud og påfører mennesker mange slags lidelser.

I stedet for å sette sin lit til Gud, klamrer den grådige seg fast til det materielle, i håp om å sikre seg. Den grådige står dermed i fare for å bli innkrøkket i seg selv og kan lett miste syn for det gode, det vakre og det skjønne rundt seg.

En slik vending innover var lett å erfare der jeg satt ved Black-Jack-bordet i Nice. Grådigheten min gjorde seg gjeldene. Jeg skulle vinne over kasinoet, og i min mangel på innsikt der og da så jeg muligheten til å bli rik, i hvert fall en anledning til å få dekket turen til Nice. Men slik gikk det ikke, dessverre, eller kanskje heldigvis. 

Selvsagt trenger man ikke å gå på kasino for å kjenne på denne svakheten i viljen. Følelsen har en tendens til å dukke opp når man minst venter det, og kan komme i mer subtile og farligere innpakninger enn på et nokså uskyldig kasinobesøk i Nice.

Når det skjer kan det være nyttig å ha tenkt litt dypere rundt lastenes besnærende og forlokkende, men alltid ødeleggende virkninger på menneskers liv.