Kommentar

Den store demokratidugnaden

TRONDHEIM (VG) De mange tusen som stiller til valg rundt om i Norge, er ikke pamper. De er vanlige folk som gjør en uvanlig stor jobb for fellesskapet. De fortjener vår takk.

En rusletur langs valgbodene i Trondheim – eller langs en hvilken som helst rekke av valgboder hvor som helst i Norge – er egentlig en rørende opplevelse. Overalt står politikere og lokale partimedlemmer i timevis hver dag. Deler ut løpesedler, snakker med folk. Lytter og argumenterer.

De er uenige om mye, partiene imellom. Men de som står i bodene, hjelper hverandre når det butter imot. Som i Trondheim nylig, da venstrefolk hadde vært uheldige og låst seg ute av sin valgbod. Det var Frp som rykket inn som en reddende engel, med drill og verktøy, forteller Venstres Ann Helen Skaanes.

les også

Det blodrøde utstillingsvinduet

I Frps bod treffer jeg Knut Røe. Han bruker mye tid på valgkamp. I hverdagen går han på lektorstudiet, og jobber som lærer. Han trives godt med sine politiske motstandere i Trondheim sentrum.

– Vi er venner, alle sammen. Er det tomt for kaffe hos oss, går jeg gjerne til Ap eller Rødt for en kopp og en prat, sier Røe.

Fritidspolitikerne

Det er lett å glemme – men norsk politikk er mye mer enn partilederdebatter og statsrådsbesøk. Drøyt 60.000 kandidater kjemper om mer enn 10.000 plasser i kommuner, fylker og bystyrer rundt om i Norge. Det store flertallet har andre jobber ved siden av politikken. Derfor bruker de fritiden til å lese store mengder sakspapirer, for å forberede seg på lange kvelder med møter i kommunestyrer, utvalg og underutvalg.

Alle partiene har sine logoer – og sine valgboder Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Norske lokalpolitikere gjør det ikke for pengene. Litt får de, også de som ikke er heltidspolitikere. Men brutt ned på timebasis, er det ikke stort. Spør du dem som står i en valgbod hva som driver dem, vil du ofte få til svar at de opprinnelig engasjerte seg for å få et fotgjengerfelt ved skolen, bedre eldreomsorg for sine gamle foreldre, eller ny idrettsbane til ungdommene. De nære ting, tett på livet.

Mer ris enn ros

Derfor ser vi også så ulike samarbeidsmønstre rundt om i norske kommuner. Partier som er hovedmotstandere i Stortinget kan godt være partnere lokalt, fordi personkjemien stemmer. Det handler om å få ting gjort, om å finne praktiske løsninger på faktiske problemer. Skal kommunen bygge ny skole eller ruste opp eldreomsorgen? Legge is på skøytebanen om vinteren, eller kjøpe nye apparater til lekeplassen? Stilt overfor slike problemstillinger betyr det mindre hva de ulike politikerne mener om EU eller NATO.

les også

Ungdommens brøl

Politikere får mer ris enn ros. Det er naturlig, all den tid de tar beslutninger som påvirker folks liv direkte. Om sykehjem og barnehageutbygging, om bompengefinansiering av veier og regulering av tomter. Men at det er naturlig, behøver ikke å bety at det er rettferdig.

Eiendomsskatten

De lokale folkevalgte har ofte mindre makt enn innbyggerne tror. Politikere i storting og regjering snakker varmt om det lokale selvstyre. Men rikspolitikerne er ofte så ivrige etter å få gjennom sin politikk for hele Norge at de legger føringer som i virkeligheten hindrer kommunepolitikerne i å ta egne valg.

Som den nye statlige lærernormen, som både er faglig omstridt, og som gjør at mange kommuner blir bundet til å ansette flere lærere, uavhengig av om det er dette de virkelig trenger på sine skoler. Kanskje ønsker de heller å satse på miljøarbeidere eller andre fagfolk for å styrke læringsmiljøet. Eller øke innsatsen i barnehagene. Det blir vanskeligere når staten bestemmer så mye av hva de skal gjøre.

les også

Støre når ikke gjennom

Et annet, og enda bedre eksempel på at rikspolitikerne undergraver lokalpolitikernes makt, er eiendomsskatten. Frp har fått resten av regjeringen med på å snevre inn kommunenes mulighet til å ilegge denne skatten. Mange kommuner har den i dag, også noen der Frp har makten. Nettopp adgangen til å balansere inntekter opp mot utgifter ligger i kjernen av det lokale selvstyre. Det burde være opp til velgerne å avgjøre, i valg, om de ønsker skattelette eller flere velferdstjenester.

Gjensidig respekt

Vi ser ofte at de lokale politikerne, på tvers av partigrensene, står samlet mot sentrale myndigheter. De kan sende politikere fra alle partier i kommunen i samlet gruppe til Stortinget for å argumentere for en lokal sak.

les også

Dramatisk måling for Ap i Trondheim: Mister hvert tredje mandat

Det er bra at det er slik. I motsetning til i mange andre land, har norske politikere respekt for hverandre. De kan være grunnleggende uenige om hva som er bra for landet, og om hvilke virkemidler som er best for å komme dit. Men de stoler på at motstanderne også ønsker å utrette gode ting. Derfor kan de hjelpe hverandre i valgbodene, dele en kaffe, slå av en prat.

De som tar ansvar

En av dem som har stått på stand i generasjoner, er Venstres Odd Einar Dørum, tidligere partileder og statsråd. Jeg traff ham denne uken i Venstres bod på Karl Johan i Oslo. Nå jobber han lokalt, glødende engasjert som alltid. Dørum sier det godt:

– Demokrati er ikke for late mennesker. Men vi løser det ved at demokratiet går på skift. Det er den norske dugnaden.

Gammel traver: Tidligere Venstre-leder og statsråd Odd Einar Dørum har i generasjoner kjempet for det han tror på – både lokalt og i rikspolitikken Foto: Janne Møller-Hansen

Tusenvis av nordmenn stiller til valg denne høsten. De representerer folk flest. Og de er som folk flest. Nesten, men ikke helt. De får makt. Derfor skal vi hele tiden passe på at de gjør jobben sin.

Men av og til kan vi stoppe opp og takke dem. For at de bruker tiden sin og kreftene sine for fellesskapet. At de tar ansvar. At de tar sitt skift i den store demokratidugnaden.

Les flere kommentarer fra Hanne Skartveit:

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder