(U)KULTUR: – I den høyst nødvendige kampen mot rasisme i fotballen, er det en viss fare for at noe av spontaniteten og humoren ved tribunekulturen går tapt, skriver kronikkforfatteren. Den engelske landslagsspilleren Tyrone Mings (bildet) ble nylig utsatt for organisert rasisme i landskampen mot Bulgaria. Foto: STRINGER / X80002

Debatt

Det siste ukorrekte frirommet

Kritikerne av fotballens vulgære tribunekulturer bør ikke bruke generelle normer for dannet tale når de evaluerer supporternes språklige kreativitet.

ARVE HJELSETH, førsteamanuensis i sosiologi, NTNU

Den norske journalisten Jon Hustad beklaget seg nylig i Weekendavisen over hvordan publikumskulturen i fotball er blitt mer tannløs som følge av overdreven politisk korrekthet. Utgangspunktet var den rasistiske hetsen Englands mørkhudede spillere ble utsatt for i bortekampen mot Bulgaria.

Hustad underkommuniserer etter mitt syn grovt hvor organisert hetsen var i den konkrete kampen, men setter likevel fingeren på en del særegenheter som fotballkulturen er nesten alene om, og som det er interessant å diskutere verdien av.

Dagens toppfotball er først og fremst et kommersielt mediesirkus. Men dens popularitet bunner i noe annet: Den er forankret i bestemte forestillinger om hva fotballen en gang var. Disse forestillingene er ikke alltid like presise i historisk forstand, men de leverer likevel råstoffet til dagens tribunekultur.

Arve Hjelseth Foto: NTNU

Fotballsupportere er uregjerlige, uskikkelige og opposisjonelle. Fotballen er et slags frirom hvor hverdagslivets normer for skikk, bruk og god tone suspenderes. På spørsmål fra tegneseriefiguren Jokke om hvorfor han og Pondus alltid går på fotballkamp og ikke for eksempel i teateret, svarer Pondus at på teateret kan du ikke skrike «Kom deg på beina, din geiteskjender!».

I den høyst nødvendige kampen mot rasisme og homofobi i fotballen, er det naturligvis en viss fare for at noe av spontaniteten, humoren, selvironien og det grenseoverskridende ved tribunekulturen går tapt.

Men samtidig bygget kulturen lenge på nokså lite inkluderende former for (manns)fellesskap. Fotballtribunen var en arena for den hvite arbeiderklassens menn, med nokså trange rammer for hvordan maskulinitet kunne uttrykkes. Den engelske landslagsspilleren Graeme Le Saux ble hetset som homofil det meste av sin karriere, til tross for at han var gift og hadde barn. Hvorfor? Fordi han ikke var en ordentlig mann etter den ortodokse maskulinitetens kriterier. Han hadde mer akademiske interesser enn sine medspilleres hang til raske biler, fyll og grisete mannfolkprat i baren.

Le Saux hadde sine beste år på 90-tallet, så det kan virke overraskende at slike holdninger fortsatt var så fremtredende i fotballen, i et samfunn som for øvrig beveget seg raskt i en mer tolerant retning.

les også

King-kompis utsatt for rasisme: – Det går feil vei

Årsaken ligger blant annet i den kulturelle trenden som i Storbritannia ble kjent som New Laddism. Den var en reaksjon på den påståtte marginaliseringen av tradisjonelle maskuline dyder som handlekraft og fysisk styrke, med sterk indre solidaritet og klare grenser mot omverden. David Beckham var et viktig symbol på den nye, mer åpne og motebevisste mannsrollen. Hans popularitet var enorm, men han var også sterkt mislikt fordi hans fremtoning utfordret fotballens ortodokse macho-image.

New Laddism skulle ikke nødvendigvis tas helt på alvor. Stort sett var det middelklasseungdom som lekte med og ironiserte over det de oppfattet som arbeiderklassekultur, akkurat som vårt tids fotballsupportere stort sett er middelklassemenn som leker med arbeiderklasseidentiteter og -praksiser. De opptrådte sexistisk og homofobt, men oftest var det vennligsinnet og humoristisk mer enn direkte hatefullt, slik at kritikk prellet av. Denne kulturen ga rom for å videreføre det de oppfattet som historisk overleverte tribunepraksiser: Spontanitet og uregjerlighet ikledd et enkelt, til dels vulgært språk. Vi puler og pisser og raper, synger Klanen, og de fleste tolker det humoristisk.

Men det går selvsagt en grense et sted. Le Saux ble ikke gjenstand for vennligsinnet humor, men for ondsinnet hets. I grenseland var også hetsen av Magne Hoseth, som var en slags norsk versjon av David Beckham: Mote- og stilbevisst og dermed utenfor de trange rammene som supportere vurderer ekte menn i forhold til.

les også

Rasismen i fotballen: Pisken må frem

Jeg tror de aller fleste forstår at fotballen ikke kan leve med organisert rasisme slik vi var vitne til i Bulgaria. Spørsmålet er mer hva som bør få passere som humor. Da Ståle Solbakken spilte i Norge, fikk han høre fra tribunen at han løp med håndveske, underforstått at han løp som et kvinnfolk. Humor eller hets? De aller fleste tolket det humoristisk, men ville de gjort det i dag?

Eller hva med Chelseas kvinnelige klubblege for noen år siden, som ble gjenstand for sangen «Get your tits out for the lads!» fra motstanderens supportere da hun behandlet spillere på sidelinjen? Usikkelig, guttete humor eller utålelig sexisme?

Det kan være begge deler. De to siste eksemplene var neppe spesielt vondt ment og man skal være ganske prippen om man ikke i det minste trekker på smilebåndet av spontaniteten og humoren. Men samtidig: Det ekskluderer mange fra fotballen. Jeg oppholdt meg et år i det sterkt multikulturelle London og så mye fotball i lavere divisjoner. Andelen menn var på mange stadioner godt over 90 prosent. Det samme var andelen hvite.

Det er både fullt mulig og klart ønskelig å bevare fotballkulturens spontanitet, humor og uregjerlighet uten at den må bygge på rasisme, sexisme og homofobi.

Men kritikerne av fotballens ofte vulgære tribunekulturer bør heller ikke bruke generelle normer for dannet tale når de evaluerer supporternes språklige kreativitet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder