KRITISKE: Karen Synne Groven og Wenche Bjorbækmo.

Debatt

Kroppspress i idretten: En verdig og oppbyggende idrettskultur som ser hele utøveren?

I VG 06.11.19 kunne vi lese om Trondheims Ørn-keeper Kristine Nøstmo (26) som takket nei til landslagsspill etter det hun opplevde som kroppspress fra landslagsledelsen. Kroppspresset handlet om fokus på vekt og tydelige råd om at hun måtte gå ned i vekt, spise sunnere og mindre, (for å prestere på topp). Presset pågikk over lengre tid, slik Nøstmo beskriver det, og til slutt valgte hun altså å si at nok er nok.

Karen Synne Groven, Førsteamanuensis, Institutt for Fysioterapi, Fakultet for Helsefag, OsloMet
Wenche Bjorbækmo, Professor, Institutt for Fysioterapi, Fakultet for Helsefag, OsloMet

Samtidig har hun måttet betale en høy pris for å stå i dette presset over tid. Som Nøstmo selv sier det: Jeg har grått veldig mye og hatet meg selv til tider. Og hun har utviklet det hun selv beskriver som et «ekstremt forhold til mat» som hun selv vurderer som spiseforstyrrelser.

Nøstmo er en av Norges beste keepere. Hun er også en modig rollemodell som står frem og forteller om presset hun ble utsatt for - et press som bidro til at fokuset på fotball, mestring og idrettsglede kom i bakgrunnen for en kropp hun ble fortalt at ikke var god nok som den var. Samtidig handler Nøstmos fortelling om motstand – en motstand mot å bli definert og vurdert på bestemte måter. Da bør vi andre lytte. For er det en slik kropps- kultur vi vil ha i idretten? En (u)kultur der ledelsen og det som er ment å være støtteapparatet i sin iver etter å dyrke frem enere risikerer å gjøre mer skade enn nytte?

les også

Kristine (26) sa nei til landslaget: – Jeg kjente på et fryktelig kroppspress

At kroppsvekt og antakelser knyttet til mat og kosthold får så stor plass og går på bekostning av prestasjoner og den enkelte utøvers verdighet er uheldig sett i lys av den kunnskapen man har på feltet pr i dag. Kroppsvekt i seg selv definerer ikke om du er god nok eller ikke. Men når man som ung kvinne med ambisjoner om å nå langt i idretten sin (fotball) får beskjed fra ledelsen om at du bør gå ned noen kilo for å bli enda bedre da spiller støtteapparatet et høyt spill der en av konsekvensene lett kan bli årelange spiseforstyrrelser.

For Nøstmo innebar samtalene med ledelsen at hun straks satte inn tiltak med å spise mindre. Hun spiste så lite hun kunne kombinert med intensiv løping for å klare laguttaket til landslaget måneden etter. En drastisk slankekur ble med andre ord satt i gang av Nøstmo selv. Men likevel var det fremdeles ikke godt nok. Nå fikk hun råd om å trene før frokost, samtidig som det ble anbefalt at hun tok kontakt med ernæringsfysiolog slik at hun kunne gå enda mer ned i vekt. 

les også

Vraket landslagskeeper føler seg utsatt for aldersdiskriminering

Når en ung kvinne opplever å få slike signalerer fra ledelsen – en ledelse som også bestemmer uttaket til landslaget – kan det ikke forstås som noe annet enn et ultimatum. Men det kan også forstås som en krenkelse. For har ikke utøveren en verdighet som skal ivaretas knyttet til egen kropp og vurderingen av seg selv og egen livsstil?  

Redselen for å ikke være god nok slapp ikke taket hos Kristine. For hvert landslagsuttak så fryktet hun å få nok en beskjed om at hun måtte endre kroppen sin og gå ned i vekt. Spørsmålet er om man i det hele tatt bør ha slike «vektsamtaler» når fokus blir på målinger og telling.

Eller som Nøstmo er sitert i VG: Landslagsledelsen syntes jeg hadde for høy fettmasse i forhold til muskelmasse, og det kan være. Men det er fortsatt ikke noe problem. Det er fordi kroppen min er slik, og jeg presterte bra». Det var med andre ord ikke noe problem for utøveren selv. Tvert imot, Nøstmo vurderte det slik at hun presterte bra og at hun var topp motivert. 

les også

Isabel Raad har rett

Nøstmo er kritisk til ledelsens vektsamtaler – samtaler hun mener var basert på antakelser, snarere en innsikt i hennes erfaringer og hverdagsliv. 

Som hun selv sier det: «De antok bare at jeg spiste usunt og var for stor basert på hvordan jeg ser ut». Landslagsledelsen på sin side understreker at de «gjorde en ekstrem kartlegging på hva hun gjorde i hverdagen og at Nøstmo derfor har fått «de beste mulighetene». Konklusjonen av kartleggingen var at Nøstmo hadde for høy fettmasse i forhold til kroppsmasse. Utøveren ble altså redusert til en prestasjonskropp - en kropp som kunne måles, veies og vurderes. Mens hva hun egentlig spiste og hva hun egentlig tenkte rundt egne prestasjoner ikke var noe som fikk på langt nær samme fokus. 

Nøstmo innså etter hvert at hun måtte si nei til landslaget. Hennes vurdering var at hun ikke ville prestere på toppnivå når hun ikke hadde det bra med seg selv. Hun valgte altså å gi motstand mot vektfokuset og kroppspresset. 

Hvordan kan vi så lære av slike erfaringer?  Når er det legitimt å ta en vektsamtale? Og hva bør en slik samtale inneholde? Hvem bør være med på samtalen? Og når er det legitimt å si som utøver at man ikke ønsker en slik samtale? Går det an å snakke om vekt og kropp på andre måter enn gjennom målinger, veiinger, fettmasse og muskelmasse? Og hvilke etiske overveiinger gjøres i forkant og underveis i slike samtaler? Hvordan vurderes eksempelvis etikkens skade/nytte prinsipp når vekt og kropp er tema i samtaler med unge, ambisiøse idrettsutøvere? Slike diskusjoner må gis rom og plass dersom vi ønsker en verdig og oppbyggende idrettskultur som ser hele utøveren.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder