GJENOPPSTÅTT: Partiet Sannfinnene har vokst, falt og gjenoppstått. Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Kommentar

Sannfinnene var politisk død – gjenoppsto palmesøndag

Konvensjonell høyrepolitikk felte den borgerlige regjeringen. Fra asken stiger et radikalisert populist-høyre. Palmesøndag sto Sannfinnene opp fra de døde.

Finsk politikk er dramatisk endret, men likevel tilbake til det gjenkjennelige. Helgens Riksdagsvalg ga fronter og bevegelser i velgermassen som åpner for ny storkoalisjon og en konsensuslinje vi er vant til hos våre gode naboer i øst.

Finland får etter alt å dømme en sosialdemokratisk statsminister ved navn Antti Rinne. Det finske arbeiderpartiet ble størst – med et nødskrik – og fikk 40 mandater i den nye Riksdagen. Sannfinnene kapret 39. Ingen partier fikk over 20 prosent, noe som aldri før har skjedd.

For å danne regjering, må man kontrollere minst 101 av nasjonalforsamlingens 200 seter. En rødgrønn blokk kan klare det. Men da må ydmykede Centern tilgis for sitt sidesprang med ytre høyre.

I finsk politikk står matematikk riktig nok over ideologi. De fleste partier har kunnet finne sammen, på ett eller annet vis, for å etablere en regjeringsplattform. Det er dette pragmatiske samarbeidet vi kjenner som finsk konsensuspolitikk.

les også

Sosialdemokratene tok en knepen seier i Finland

Men med Sannfinnenes vekst, fall og gjenoppstandelse har verdispørsmål gjort seg gjeldende på en helt ny måte i den finske debatten.

Finland har god tradisjon for at Socialdemokraterna og det konservative Samlingspartiet kan sitte ved samme bord. Gjerne også med det tredje store partiet, Centern. Så får de med seg et støtteparti, samt Svenska folkpartiet, som kan innta hvilken som helst taburett (noe de har gjort i sammenhengende 36 år), og vips! – man har en styringsdyktig regjering.

Men denne gang blir ikke det like lett. Tidlig i valgkampen gjorde sosialdemokrater og konservative det klart at den tiden er forbi.

les også

Sisu og sauna i Lykkeland

Anti Rinne er ingen karismatiker, men tvert imot det mange vil kalle en klassisk sosialdemokratisk tråkmons. Han har likevel ledet på meningsmålingene, og har ikke trengt å gjøre så mye annet enn å pirke litt borti en såret og upopulær borgerlig regjering. Den første i manns minne med en tydelig ideologisk profil, og som strengt tatt ikke gjorde annet enn å forsøke å gjennomføre de omstillinger de hadde gått til valg på.

Det ble med forsøket. Finske velgere ville likevel ikke ha en høyrepolitikk som omfattet privatisering av helsevesenet, eller en reform der kommunale sosial- og velferdstjenester ble overført til et nytt regionnivå. Regjeringen fikk også Riksdagen mot seg, og søkte avskjed 8. mars.

les også

Finlands regjering går av

Velgerne har i særlig grad straffet den avgåtte statsminister Juha Sipilä og hans parti Centern, et slags søsterparti til Senterpartiet, utgått fra det finske bondepartiet (Agrarförbundet). Han var den store vinneren i 2015 og dannet en borgerlig regjering sammen med Samlingspartiet og nasjonalkonservative Sannfinländerna. I helgen gjorde Centern sitt dårligste valg på mer enn 100 år.

Regjeringssamarbeidet knekte også Sannfinnene, slik det på samme vis utraderte Det finske landsbygdpartiet, som dagens populistparti er en fortsettelse av.

Allerede på 1950-tallet oppsto Landsbygdpartiet som en protest mot det statsbærende Agrarförbundet. De mobiliserte gård og grend mot tidens gryende urbanisering, og hevdet å representere «det glemte folk». I 1983 ble de innlemmet i regjeringen, men årene med ansvarliggjøring drenerte den populistiske retorikken for troverdighet.

Velgerne gjennomskuet at angrepene på «eliten» var tomme fraser fra et parti som selv satt i regjering. I mars 1995 fikk de inn bare én representant i Riksdagen. I mai samme år ble Det finske landsbygdpartiet slått konkurs. Samme måned oppsto Sannfinländerna.

les også

Nekrolog: Den gale melankolikeren

Sannfinnenes valgresultater i 2011 og 2015 viste at mistillit, EU-motstand og innvandringsfrykt var en resept for god uttelling. Med omtrent hver femte velger i ryggen tilsa oppslutningen også regjeringsdeltakelse. Men utøvelsen av praktisk politikk førte til at partiet revnet i to, og samtlige fem Sannfinner i regjeringen – inklusive partieier Timo Soini – fortsatte som medlemmer i et nytt nasjonalkonservativt forbund, kalt Blå fremtid.

Etter helgens valg er de nå helt utradert, og lenge så det ut til at rest-Sannfinnene heller ikke ville klare å reetablere seg. Deres fanesaker tok aldri fyr i en valgkamp som dreide seg om helse, regionreform og skatt.

Men så ville velgerne, især de yngre, snakke om klima og miljø. De forlangte svar på hvordan politikerne hadde tenkt å oppfylle kravene i felleserklæringen om klimamål som partiene ble enige om i desember. Den alle hadde signert. Alle unntatt Sannfinnene, som aldri har brydd seg med å meisle ut noen egen miljøpolitikk.

les også

Matti Nykänen i finske hjerter!

Ikke før de skjønte at målrettet opposisjon mot en miljøelite var deres nye innvandringsdebatt. Klima ble Sannfinnenes momentum i valgkampen 2019, og ingen spilte det kortet bedre enn partileder Jussi Halla-aho. Som en finsk bureiser har han ryddet ny grunn for flokken sin.

Mens de andre partiene konkretiserte sine strategier for å redusere miljøutslipp, snakket Jussi Halla-aho med utestemme om klimahysteri. Når de andre beskrev karbonkutt og at mange må belage seg på å redusere forbruk, vendte Halla-aho det til å lyde som et moralsk angrep på kjøttspisere og melkedrikkere. Spørsmålet om hvordan klimamål vil kreve endret adferd av folk flest, snudde han til en tirade om å påtvinge bilister skyld og skam når de må kjøre for å handle eller skysse barna på trening.

les også

Sanna Sarromaa: Min finske lykke-oppskrift!

For et stort, voksent publikum i rurale strøk ble Sannfinnenes grep om klimadebatten en oppvisning i urban politisk korrekthet. De påtok seg offerrollen, og spilte den skamløst godt.

Spørsmålet er hva de skal bruke maktposisjonen til. Tør de våge seg inn i regjeringsdeltakelse en tredje gang – og risikere å måtte stå til ansvar?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder