PÅ KONTORET: Den 9. oktober ville Jens Bjørneboe fylt 100 år. Han gikk bort i 1976, 55 år gammel. Her er han avbildet foran skrivemaskinen i 1961. Foto: NTB

Debatt

Jens Bjørneboe og virkeligheten

Jens Bjørneboe skrev virkelighetslitteratur 40 år før Karl Ove Knausgård. Det er med på å gjøre ham til en interessant forfatter også i dag. Alle forfattere må forstås i lys av sin samtid. Det gjelder ikke minst Jens Bjørneboe, som til høsten ville fylt 100 år.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

SINDRE HOVDENAKK, kritiker og sakprosaforfatter

Han var bare 55 år gammel da han tok sitt eget liv i 1976, men livsverket hans var så omfattende at det kunne tilhørt en 100-åring. Bjørneboe etterlot seg 14 romaner, tre diktsamlinger, åtte skuespill og en lang rekke essaysamlinger – flere av dem utgitt posthumt. I tillegg skrev han bokanmeldelser, avis- og tidsskriftsartikler, reisebrev, epistler, oversettelser, kronikker og debattinnlegg i en stri strøm. 

Jens Bjørneboe var kunstmaler, lyriker og romanforfatter. Men han var også pedagog, riksmålsmann, antroposof, anarkist, alkoholiker – og pornograf. Og han var hele sitt liv en seksuelt søkende person. Selv kalte han seg både bifil og homse, men det forhindret ham ikke i å gifte seg to ganger. I følge Bjørneboe selv var hans første kone Lisel Funck lesbisk. Likevel forble de gift i 15 år.  

Til gjengjeld fikk han tre døtre med sin andre kone, Tone Tveteraas.

les også

Han hadde et nært og intenst forhold til Ari Behn – nå hyller han vennen med en Ari-festival

Foto: Frode Hansen

Jens Bjørneboe var forfatter og samfunnsdebattant, og det er umulig å skille disse to sidene av hans person fra hverandre. Slik gikk han inn i den stolte nordiske tradisjonen kalt poetokratiet, der forfattere og diktere også spiller viktige roller som samfunnsdebattanter og refsere. Det er en tradisjon som her hjemme har røtter tilbake til Henrik Wergeland, via Bjørnstjerne Bjørnson og frem til mellomkrigstidens kulturradikalere som Helge Krog, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland. 

Det var en rolle som Jens Bjørneboe fylte med hele seg gjennom store deler av etterkrigstiden, og det er typisk at han på de fleste områder ble mer og mer radikal jo eldre han ble. Det er også typisk at Bjørneboe lenge etter sin død kanskje først og fremst var ungdommens forfatter. Jeg er slett ikke den eneste som leste Jens Bjørneboe for første gang i 16-årsalderen. 

Men det mest interessante spørsmålet i dag er selvfølgelig hvordan Bjørneboes forfatterskap står seg i 2020, hundre år etter forfatterens fødsel og 44 år etter hans død? 

les også

Roy Jacobsen gir ut uventet fjerdebok: – Jeg hadde ikke planlagt det selv

Et gjensyn med hans litterære hovedverk «Bestialitetens historie» ga meg flere overraskelser, både positive og negative. «Bestialitetens historie» er samletittelen på de tre romanene «Frihetens øyeblikk» (1966), «Kruttårnet» (1969) og «Stillhetens øyeblikk» (1973). Til sammen kan de karakterisere som en lang og til tider uutholdelig katalog over menneskets råskap. En sammenhengende studie i tortur, overgrep, sadisme og perversjoner. 

Det hele fortalt i fiksjonsform, med en allvitende jeg-person som gjennomgangsfigur i alle tre bøkene. Den doserende og ganske pompøse monologformen som ofte skinner igjennom kan i dag virke banal og tidvis irriterende. Det samme gjelder gleden ved kjønnslige fyord og andre litterære provokasjoner som nå først og fremst fremstår som utdaterte. 

Men med 40 års avstand er det likevel andre ting som først og fremst springer en i øynene. Nemlig hvordan forfatteren Bjørneboe skriver så mye av sin egen selvbiografi inn i disse bøkene. Rettstjeneren som er hovedperson i «Frihetens øyeblikk» er ikke bare født på samme dato som forfatteren. Han har også vokst opp i det sørlige Norge, han har blitt utvist fra skolen for usedelighet, han har tilbrakt krigsårene i Stockholm der han studerte malerkunst, han har en dyp angst for det totalitære og en tilsvarende sterk fascinasjon for det grenseoverskridende. Alt klippet rett ut av Jens Bjørneboes eget liv. 

les også

Boktips: 12 perfekte sommerbøker

Dette videreføres i «Kruttårnet» der fortelleren er en protokollfører og historien fortelles fra et asyl. Nå er det, ved siden av en oppramsing av henrettelsesmetoder og andre grusomheter, fortellerens egen angst og depresjon som dominerer. Det samme gjør betraktninger omkring terrorisme og revolusjon, hånd i hånd med en ny rekke selvbiografiske parallellføringer. 

Trilogiens siste bind, «Stillheten», utspiller seg på et annet kontinent, der den 50 år gamle jeg-personen fortsetter å grave seg ned i bestialitetens historie, denne gang med kolonialismens grusomheter som en blodig ledetråd. Utover i verket blir forfatterens fascinasjon for forråtnelse og forfall stadig sterkere, samtidig som han flere ganger kommer tilbake til forholdet mellom menneskets kollektive og personlige ansvar.

Den som leter kan også finne tydelige tegn på at verket bærer preg av en drankers selvoppgjør, uten at dette resulterer i annet enn den store, personlige resignasjonen. Da «Stillheten» utkom i 1973 var Jens Bjørneboe alvorlig preget av alkoholisme og depresjoner, i en grad som gjorde det umulig for ham å opprettholde et noenlunde normalt liv. Det var også på denne tiden han endelig ga opp det nokså skranglete, siste ekteskapet sitt. 

De som har lest Karl Ove Knausgårds «Min kamp», i seks bind – dobbelt så mange som «Bestialitetens historie» – kan finne åpenbare likhetstrekk mellom de to verkene. Grenseløs selvutlevering og graving i egne traumer, i kombinasjon med en fortellermessig energi og observasjonsevne av ypperste kvalitet. Personlig hudløshet og litterær kompromissløshet hånd i hånd.

Derfor går det i dag fint an å lese «Bestialitetens historie» som et forvarsel om den virkelighetsbølgen som 40 år senere skulle skylle inn over våre litterære bredder.

les også

Bokanmeldelse «Arvingen»: «Skam» i kongelig variant

Historien om «Bestialitetens historie» er imidlertid ikke komplett uten historien om «Uten en tråd». Denne erotiske boken med side opp og side ned av sex-skildringer utkom i 1966 – samme år som «Frihetens øyeblikk». Den ble straks beslaglagt av politiet, og året etter ble forfatter og forlag dømt etter straffelovens bestemmelser om «utuktige skrifter». Boten var på 100 kroner til hver.

I etterordet til en senere utgave forsøker Jens Bjørneboe selv å lage en tematisk kobling mellom «Uten en tråd» og «Frihetens øyeblikk». Den første er en forutsetning for den andre, fordi forfatteren her, ifølge han selv, skriver hensynsløst oppriktig (om sex) uten tanke på hva folk vil si eller mene. En hensynsløshet han altså viderefører i trilogien.

Bjørneboe holder seg heller ikke for god til å anlegge et mildt sagt anstrengt feministisk perspektiv på hovedpersonen Lilians erotiske eskapader.

Sannheten ligger nok nærmere en annen av de begrunnelsene forfatteren kom med for å skrive «Uten en tråd»: Han trengte pengene. 

Og penger tjente han, «Uten en tråd» solgte langt mer enn noen av Bjørneboes andre bøker.

Den endelige avslutningen på Jens Bjørneboes forfatterskap kom i 1974, to år før han døde, med den heidundrende, ramsalte og karslige sjømannsromanen «Haiene». 

Men det er en annen historie.

Les også

  1. Camilla Läckberg: – Har det veldig dårlig med meg selv

    Den svenske krimdronningen (45) misliker sine ekstra kilo, men er samtidig sint på seg selv for at hun bryr seg om det.
  2. Roy Jacobsen gir ut uventet fjerdebok: – Jeg hadde ikke planlagt det selv

    Forfatteren klarte ikke å la Ingrid fra Barrøy ligge. Nå kommer en fjerde roman i serien.
  3. Tysk millionsuksess på norsk: Bokanmeldelse: «Døtre av en ny tid»

    Carmen Korns familiesaga har gått sin seiersgang i Tyskland, og selv om den er langt fra like god som Elena Ferrantes…
  4. Boktips: 12 perfekte sommerbøker

    VG hjelper deg i jakten på den perfekte sommerboken: Her er VG-anmeldernes beste boktips til sommerferien 2020!

Mer om

  1. Litteratur
  2. Jens Bjørneboe

Flere artikler

  1. En perle av en bok! Lars Saabye Christensen: «Min kinesiske farmor»

  2. Storslått dommedag! Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Morgenstjernen»

  3. Romanen Lars Saabye Christensen aldri klarte å skrive

  4. Han hadde et nært og intenst forhold til Ari Behn – nå hyller han vennen med en Ari-festival

  5. Pluss content

    - Blei ofte straffa for løgnene mine

Fra andre aviser

  1. Ingen ville utgi Jens Bjørneboes bok om «torturlignende forhold» i fengsel. Nesten 60 år etter er den ute.

    Aftenposten
  2. Ikke gjemt og ikke glemt

    Fædrelandsvennen
  3. Bjørneboes tekster åpnet unge leseres vei inn i litteraturens og tenkningens verden

    Aftenposten
  4. Står bak ny Bjørneboe-satsing: – Vil sette nytt lys på forfatterskapet hans

    Fædrelandsvennen
  5. Bokanmeldelse: I dag er det vanskelig å forstå at Bjørneboes virkelighetsroman ble oppfattet som injurierende

    Aftenposten
  6. Bokanmeldelse: Spinnvill roadtrip med Thure Erik Lund

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no