Kronikk: Nygaards begrensede ytringsfrihet
Forfatter Karl Ove Knausgård ber Norges mest kjente ytringsfrihetsforkjemper, William Nygaard, trekke seg som styreleder i PEN, med mindre han kan svare på noen helt konkrete spørsmål om Ibsenpris-vinneren Peter Handke.
Karl Ove Knausgård, forfatter og forlegger.
På tirsdag sto det en helsides artikkel om Norge i en av de største tyske avisene, den liberale Süddeutsche Zeitung. Den handler om hvordan Norge mottok forfatteren Peter Handke i helgen. Journalisten, Thomas Steinfeld, som er kulturredaktør i avisen, er rystet over det han kaller «moralens selvgode opportunisme» i Norge. Han er rystet over at Peter Handke, som er den kanskje viktigste, beste og mest innflytelsesrike tyskspråklige forfatteren de siste førti årene, i alle norske media kritikkløst ble assosiert til fascisme, og til krigsforbrytelser.
Les også:
William Nygaard etter Knausgård-kritikk: - Jeg beklager
Knausgaard får støtte etter Nygaard-kritikk - Norge ter seg som en gjeng idioter
Antifascist
Alle som har lest det minste lille av Peter Handkes litteratur, vet at han ikke er fascist, tvert imot, hans litteratur er human, humanistisk, antifascistisk og anti-totalitær.
Og alle som har lest intervjuer med Peter Handke, vet at han ikke støtter krigsforbrytelser, vet at han ikke underkjenner krigsforbrytelser, tvert imot, han tar, som alle vi andre, sterk avstand fra det. Også Srebrenica. («Det er grusomt det serberne gjorde der, de serbiske paramilitære som kom fra den andre siden av elven Drina. Det er forferdelig, en evig skam.») Selv om det er slik, at Handkes litteratur er human og antifascistisk i sitt vesen, og at Handke tar avstand fra krigsforbrytelser, også dem i Srebrenica, ble han gjennom hele sitt besøk i Norge beskyldt for nettopp det, eller assosiert til det, ikke bare gjennom demonstrasjonen utenfor Nationaltheatret, da han skulle motta Ibsen-prisen, men også i aviser, radiostasjoner og TV-kanaler, med den største selvfølgelighet.
Og videre, da prisen ble debattert på Litteraturhuset, med representanter for PEN Norge (som er en ytringsfrihetsorganisasjon) og Helsingforskomiteen, var fordømmelsen av prisen og av Handke unison. Det var ingen debatt, det var en domstol.
At Handke representerer et annet syn på en konflikt og en krig, og at dét faktisk er legitimt, og ikke ulovlig, uansett hvor uenig man er i det, og uansett hvor feil han måtte ta, var et fullstendig fraværende perspektiv. Det er et prinsipielt perspektiv, og kanskje et av de viktigste demokratiske prinsippene vi har, som særlig PEN er satt til å ivareta. William Nygaard, styreleder i PEN, gikk ut i Dagbladet og sa «Etter min mening er Handkes uttalelser langt utenfor ytringsfrihetens grenser».
Hva er det Handke har uttalt, som er så langt utenfor ytringsfrihetens grenser at han ikke får uttale det? Det er spørsmålet som må stilles til Nygaard. Vi får tro at han har lest Handke, og faktisk vet hva han snakker om.
Så William Nygaard, styreleder i PEN: nøyaktig hvilke uttalelser av Peter Handke er det som ligger utenfor ytringsfrihetens grenser? Helt konkret? Hva er det som ikke noe menneske skal kunne få ytre? Som leder av en organisasjon som forsvarer ytringsfriheten, er det å sette grense for den en ytterst alvorlig ting. Det bør begrunnes, og begrunnelsen bør være eksepsjonell god og presis og konkret. Hvis ikke det kommer, bør Nygaard vurdere å gå av som leder for PEN, for Peter Handke er forfatter, som William Nygaard er satt til å forsvare ytringsfriheten for. Hva har Peter Handke uttalt, som ikke skal være lov å uttale?
Må definere grensen
Peter Handke er ikke dømt for hverken sine uttalelser eller sine holdninger. Det finnes med andre ord ikke noe juridisk overskridelse av ytringsfriheten i noe av det han har sagt eller skrevet. At styrelederen for PEN Norge vil ha en strengere grense for ytringsfriheten enn den som finnes i lovverket, er bemerkelsesverdig, og for en forfatter, dypt sjokkerende.
Igjen, Nygaard: Hva har Peter Handke uttalt som er langt utenfor ytringsfrihetens grenser? Jeg vil ha et konkret svar, jeg vil ha et sitat, jeg vil at du peker på en uttalelse og sier: dette som Peter Handke sier her, kan ikke noe menneske ytre. Det er langt utenfor ytringsfrihetens grenser. Og så vil jeg at du definerer denne grensen, og begrunner hva du mener med at Handkes uttalelse er langt utenfor denne grensen. Og så må du forklare hvorfor Handkes uttalelser ikke er juridisk ulovlige, men likevel, i ditt syn, forbudte å ytre. Hvis ikke du klarer det, eller hvis ikke du vil det, foreslår jeg at du trekker deg som styreleder for PEN. Jeg er forfatter, og du leder en organisasjon som jobber for mine rettigheter som forfatter. Begrunner du ikke din uttalelse, vil jeg ikke kunne ha tillit til deg., for det er vel ikke slik at ytringsfriheten er vilkårlig og personlig basert?
At Handke deltok i Milosevic begravelse, holdes fram som bevis for at han er ultranasjonalist og fascist, eller sympatiserer med slike holdninger. Men hva sa han i begravelsen? Han sa: «Verden, den såkalte verden, vet alt om Jugoslavia, Serbia. Den såkalte verden vet alt om Slobodan Milosevic. Den såkalte verden kjenner sannheten. Derfor er den såkalte verden fraværende her i dag, men ikke bare i dag, og ikke bare her. Jeg vet at jeg ikke vet. Jeg kjenner ikke sannheten. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker. Derfor er jeg til stede her i dag, nær Jugoslavia, nær Serbia, nær Slobodan Milosevic.»
Er dette langt utenfor ytringsfrihetens grenser, William Nygaard? Peter Handke gjør det en forfatter skal gjøre, han spør.
Ingen forbudt ytring
En annen uttalelse som har vekket debatt og avsky, kom for noen dager siden i et intervju med Dagens Næringsliv:
«- Spurte du om massakren i Srebrenica?
- Ikke før etter mange år. Det var liksom ikke helt passende, syntes jeg. Men for omtrent seks år siden samlet jeg mot og spurte noen av dem som hadde vært med, serbere: Drepte dere virkelig så mange mennesker? Vet du hva de svarte? De sa at de ville drept mange flere om de hadde fått muligheten. Det var hevn. Bosnjakiske styrker hadde gått rundt i området, oppsøkt landsbyer og drept serbere. Det var hevn, ikke folkemord, slik krigsforbryterdomstolen påstår.»
Dette er ikke å benekte massakrene, det er heller ikke å forsvare dem, det er å spørre etter motivet, etter hvordan det kunne hende. At svaret, som han får av en av overgriperne, ikke er det samme som krigsforbryterdomstolen gir, kan vi mislike, kan vi si er graverende feil, men kan vi ikke si at det er forbudt å ytre. Gjør vi det, hvor er vi da?
Bor man i Norge, og leser man norske aviser, er det lett å tro at Handke er et uhyre, at han støtter fascisme og krigsforbrytelser, krig og etnisk rensing. Den tyske teaterkritikeren Thomas Irmer, som jeg traff i Skien på mandag, gir et helt annet bilde av Handkes rolle til Klassekampen. Det var en stor debatt i Tyskland om dette i 2006 – uendelig mye mer nyansert enn den norske «debatten», men den har stilnet, hvorfor? Irmer, som fra Norge skrev for et tysk ukemagasin på venstresiden, sier: «Folk er mer bevisste på hvor komplisert diskusjonen om krigene i Jugoslavia er. Handkes bøker om Jugoslavia kan lære oss om et annet syn og at vi ikke bør være for raske med å konkludere.»
Hva var det som hendte i Norge? Det merkelige hendte at én manns personlige syn på Handke og Handkes forfatterskap, hvor et varmt, rørende og dypt menneskelig stykke som «Fortsatt Storm», blir fullstendig forvridd og tolket som fascistisk og nasjonalistisk, uten belegg i teksten, kritikkløst blir opphøyd til norm og til sannhet. Dette fordi ingen av journalistene selv har lest Handke, selv har satt seg inn i saken, men tatt alle påstander for god fisk. Det er ikke journalistikk, det er ettergivenhet og kunnskapsløshet. Da jeg var i Skien, og ble intervjuet om Handke, fortalte tre av journalistene meg at de ikke hadde lest bøkene hans. Det virket ikke som de andre hadde gjort det heller. Likevel lager de alle altså reportasjer om Handke! Likevel lager de altså reportasjer om «saken» eller «skandalen»!
Sjikanøst
De norske kulturredaksjonene har med ett unntak, som er Klassekampen, spilt fallitt disse ukene, de har ikke utført sitt oppdrag, de har opptrådt kunnskapsløst, udannet og sjikanøst, uten å vite hva de snakker om. Det er en skandale. Ibsen-prisen er ment å skulle ære de største forfatterskapene i verden. Peter Handke ble ikke æret, han ble kalt hit og ydmyket. Det gikk så langt at Handke ga prissummen tilbake til den norske stat.
Jeg sendte en mail til Thomas Steinfeld på tirsdag, for å høre nærmere om bakgrunnen for artikkelen hans. Han svarte: «Hva er det for et land som tror at det kan utdele Nobels fredspris, men ikke er i stand til å behandle en gjest som en gjest? Som tror at de kan ære en kunstner gjennom å forulempe ham? Som tillater seg å spre bakvaskelser, uten at journalister begynner å granske - for ikke å snakke om den nesten totale mangelen på kollegial solidaritet. Hva er det for slags land der det er så enkelt å forenes i hat og forakt?»
At journalistene og kritikerne ikke gjorde jobben sin, er kanskje ikke så uventet. Men at norske forfattere, som faktisk er kolleger av Handke, og som må forstå at denne saken også har en prinsipiell side, ikke tar til motmæle, er verre. Er alle enige med Nygaard? At Handke overskrider ytringsfriheten, og ikke bør få si det han vil si?
Mener alle forfattere at det er ok at Handke blir kalt fascist og sagt å støtte krigsforbrytelser, og at et samlet PEN-panel mener at han ikke bør få Ibsen-prisen? Eller er de bare feige?
Professor Bernt Hagtvet sammenlignet Handke med Goebbels. Goebbels var med i ledelsen av et land som utryddet seks millioner jøder. Er det rimelig å sammenligne Handke med Goebbels?
