DRAMATISK: – Den franske økonomen Thomas Piketty hvordan ulikheten øker dramatisk, særlig i den rike delen av verden, skriver Marte Gerhardsen. Foto:Andrea Gjestvang,VG

Debatt

Tankesmien Agenda om Norges-aktuelle Piketty: Kronikk: Farlig vekst i norsk ulikhet

Økt ulikhet hemmer den økonomiske veksten, også i Norge. Dette er nå grundig dokumentert av OECD. Høyresiden
anerkjenner ulikhet som problem, men har ingen løsninger.

Publisert:

Marte Gerhardsen, leder i sentrum-venstre-tankesmien Agenda.

Denne uka ble det bevist at ulikhet har en direkte skadelig effekt på økonomisk vekst. Ifølge OECD har ulikhet redusert den økonomiske veksten i Norge med ni prosentpoeng siden 90-tallet.

Det siste året har debatten om ulikhet stått høyt på verdens agenda. En stor del av årsaken til det er boka Kapitalen i det 21. århundre, som denne uka kom på norsk. Her viser den franske økonomen Thomas Piketty hvordan ulikheten øker dramatisk, særlig i den rike delen av verden. Pikettys hovedfunn er at avkastningen på kapital over tid er større enn veksten i økonomien (r > g). Det betyr at de rike tar en stadig større andel av de totale ressursene som er tilgjengelige, og at arv blir viktigere enn arbeidsinnsats. Boken har endret måten vi ser på økonomi, politikk og marked. Piketty kommer til Oslo som Agendas gjest fredag denne uka, og interessen er stor.

Het potet, også i Norge

Marte Gerhardsen. Foto:Mattis Sandblad,VG

Årsaken er at ulikhet også er en het potet i debatten her hjemme, til tross for at Norge er et av de likeste landene i verden. Men også hos oss øker ulikhetene, og utviklingen skjer raskt. Og dersom vi ikke sørger for å videreføre politikk vi vet virker og finne nye tiltak, kan vi ende et sted de færreste innbyggerne her til lands ønsker seg. Forskningsprosjektet NordMod viser at hvis ulikhetene i Norden samlet sett utvikler seg slik de har gjort i Sverige siden 1990, vil Norden i 2030 ha ulikhet som dagens Italia. Det er et samfunn de færreste i Norge i dag vil kjenne seg igjen i, og det vil være et alvorlig problem i seg selv.

Det mest brukte målet for økonomisk ulikhet i land er Gini-koeffisienten. Det er en skala fra null til én. Verdien null tilsier at alle har den samme inntekten, mens verdien én tilsier at all inntekt tilfaller en person. Mens Gini-koeffisienten i Norge var 0,21 i 1986, hadde den økt til 0,25 i 2012. Det er en økning på nesten 20 prosent, dobbelt så mye som OECD-landene generelt.

I tillegg vet vi at andelen av den totale inntekten i Norge som går til den rikeste prosenten, er nesten doblet mellom 1989 og 2010 fra 4,1 til 7,7 prosent. Den rikeste delen av befolkningen i Norge drar i dag fra resten mye fortere enn samme gruppe i land som Frankrike, Nederland og Spania. Ferske tall fra en studie ved Universitetet i Oslo viser at arv betyr stadig mer også her til lands. I 1993 hadde 26 prosent av de én prosent rikeste, foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet. I 2010 hadde denne andelen økt til 42 prosent.

Vår lave ulikhet skyldes ikke tilfeldigheter, men at vi i generasjoner har hatt politisk vilje og og valgt politiske løsninger som hindrer den økte ulikheten. Det er tre hovedgrunner til hvorfor forskjellene er små: Vår lønnsstruktur, våre omfordelende velferdsordninger og et progressivt skattesystem.

Trepartssamarbeidet

La oss se på den første, og kanskje viktigste, årsaken først: Små lønnsforskjeller. I Norge samarbeider regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet, det såkalte «trepartssamarbeidet». Hvert år blir arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene enige om felles ramme for lønnsveksten for norske arbeidstakere. Modellen er basert på en felles erkjennelse av at en koordinert lønnsdannelse holder sysselsettingen høy og arbeidsledigheten lav. Denne måten å forhandle lønn på, hindrer også at noen grupper blir hengende igjen i lønnsutviklingen.

Den andre grunnen til at forskjellene i Norge er forholdsvis små, ​​er vår felles velferd. En offentlig skole og helsevesen bidrar til å gi alle likere muligheter til å lykkes, uansett bakgrunn. Billige barnehager har gitt kvinner muligheten til å arbeide, og barn tilgang til god omsorg, tidlig læring og verdifullt sosialt samvær med jevnaldrende. Barn av innvandrere har fått mulighet til å lære norsk før de begynner på skolen.

Sist, men ikke minst, er effekten av det norske skattesystemet viktig for å redusere økonomisk ulikhet. Norge har hatt et skattesystem der de som tjener mest betaler mest siden slutten av 1800-tallet. Dette har en direkte og viktig effekt på fordelingen i et samfunn.

I drastisk feil retning

For å hindre en slik utvikling må vi bevare de viktigste utjevnende mekanismene vi har i dag. Solberg-regjeringens fjerning av arveavgift, drastiske kutt i formuesskatten og endringer i måten vi organiserer arbeidslivet på, er alle skritt i feil retning.

Vi vet at det er veldig mye enklere å hindre at ulikhet vokser, enn det er å reversere ulikhet. Derfor har vi ikke råd til å feile nå. I tillegg til å fortsette med det vi vet virker, må vi få på plass ny politikk og nye systemer.

Færre er organisert i fagforeninger i dag enn tidligere. Enkelte sektorer er svært dårlig organisert på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, og urovekkende mange er ofre for sosial dumping. Vi må diskutere hvilke konsekvenser dette kan få for vårt kollektive forhandlingssystem, og sikre et fortsatt robust samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

Vi må også sørge for at vi overlater bærekraftige velferdsordninger til de kommende generasjonene. Med en aldrende befolkning må vi ta noen vanskelige debatter om hvordan vi skal prioritere. Å styrke arbeidet mot frafall i videregående skole kan hindre at noen senere havner permanent utenfor arbeidslivet. Heldagsskole kan være viktig grep for å gi de barna som ikke er like heldig stilt som andre en bedre start.

I tillegg må vi ha et bærekraftig skattesystem tilpasset framtida. Uten formuesskatten vil noen av de rikeste menneskene i Norge ende opp som nullskatteytere. Det er ikke rettferdig. Tankesmien Agenda satte i høst i gang en debatt med et forslag om nasjonal eiendomsskatt. Scheel-utvalget har anbefalt en lignende løsning. Boligskatt har positive effekter som dempet prispress, bedre adgang for unge til i boligmarkedet og det vil flytte investering fra eiendom til produksjon og arbeidsplasser. I tillegg gir skatt på eiendom rom for å senke skattene andre steder. Lavere skatt for selskaper og personer med lavere inntekter kan øke arbeidstilbudet og verdiskapningen.

Vi må følge med i timen

Ulikhet er nå på toppen av agendaen i veldig mange land. I Norge må vi følge med i timen. Innsats og talent må selvsagt belønnes. De samfunnsformene som har fjernet insentivene til personlig initiativ og innsats, har stagnert og blitt totalitære. Det er bra for alle at vi har gründere og folk som blir enere innen sitt felt og dermed flytter oss framover innenfor næringsliv, vitenskap og kultur. Men det må være en balanse. Det motiverer ikke til innsats dersom gapet mellom de aller fleste og de som blir født til en rik arv blir for stort. Folk flest i Norge mener det har høy verdi å bo og arbeide i et land med små forskjeller. Det er ikke uten grunn. For høy ulikhet kan ødelegge for fellesskap og tillit, og føre til økte sosiale og helsemessige problemer. Lavere gjennomsnittlig levealder, dårligere helse og mer kriminalitet er bare noen av følgene av stor ulikhet.

Høyresiden i Norge sier de er mot stor og urettferdig ulikhet. Men med innsikt følger også ansvar. Før regjeringen og deres våpendragere begynner å føre en politikk og komme med forslag som tar tak i problemet, har de lite troverdighet på området. Velgernes dom over statsbudsjettet og en politikk mot omfordeling er tydelig.

Alle som er opptatt av individets frihet og muligheter, har grunn til å være opptatt av å hindre økt ulikhet. Det er mulig å snu den negative utviklingen, men det krever modige politiske grep

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder