FEST SETEBELTET: – Hvis USA faller som den liberale verdensordenens beskytter, er det ikke utenkelig at Europa står for tur. «Trumpister» ligger og lurer sivet, skriver Bård Larsen. Bildet er fra et Trump-folkemøte i Ohio i august.
FEST SETEBELTET: – Hvis USA faller som den liberale verdensordenens beskytter, er det ikke utenkelig at Europa står for tur. «Trumpister» ligger og lurer sivet, skriver Bård Larsen. Bildet er fra et Trump-folkemøte i Ohio i august. Foto: Skjermdump, Twitter

Det amerikanske demokratiet er i fare

MENINGER

Trump har ingen ideologi, men ideologisk systematikk er ikke en betingelse for autoritær makt. Vi opplever nå et enormt paradigmeskifte i amerikansk politikk og et eklatant brudd med grunnlovsfedrene.

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.08.18 18:23

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i tankesmien Civita

Ideen til denne teksten fikk jeg da jeg våget meg inn på Donald Trumps twitterprofil for første gang på lenge. Det er fremdeles det rene vanvidd der inne, men mediene ser ut til å ha mistet noe av interessen.

Amerikanske kommentatorer har skrevet mye om at galskapen som kontinuerlig renner ut av Trump, fra staben hans, fra FOX News og ikke minst republikanerne (GOP), er så omfattende at publikum og offentligheten blir lammet. At utmattelse kan være første steg mot forvitring av demokratiet.

Det er påfallende at mens Trump twitrer mer manisk, autoritært og absurd enn noensinne, er omtalen i mediene i ferd med å falme (selv om vi ser et lite oppsving nå, med sakene mot Manafort og Cohen).

Fra Trump-leiren finnes nok en slags planmessighet. En plan som er vanskelig å begripe for de fleste av oss.

For hva er høna og egget? Trump har som kjent ingen tydelig ideologi. Han er både labil og opportunistisk. Men man må huske at ideologisk systematikk ikke er en betingelse for autoritær makt. Det er bare å se til Russland og Putin, hvis egentlige drivkraft er rendyrket nepotisme.

I GOP skjer utviklingen i synk med Trump. I begynnelsen av Trumps presidentperiode ble det gjort forsøk på å kritisere eller korrigere Trump. Det var viktig for noen i partiet å vise at de tross alt var anstendige og hederlige politikere. Men det ble etter hvert en umulig balansekunst. Trumps uttalelser var så spinnville at de ikke kunne rasjonaliseres bort.

Gitt alvorsgraden i Trumps offentlige opptreden og autoritære utspill ble det etter hvert også umulig å ta avstand fra dem og samtidig være en de facto støttespiller. Vi skulle altså bare noen måneder inn i Trumps presidentskap før partifolkene sto overfor det som omtales som «the tipping point». Det var åpenbart for alle at man enten måtte hoppe av vogna eller bli en fullblåst medløper. For å si det enkelt ble republikanerne såpass skitne at det ble umulig å vaske møkka av seg.

Så må det legges til at trumpistene gjør interne opprenskinger. I et renkespill innad i GOP som har utspilt seg på rekordtid, faller replikkene tett som hagl mot partifolk som har avvikende meninger. Trump har forlengst satt tonen der han offentlig diskrediterer og fornærmer medlemmer og kandidater som uttaler seg kritisk til ham. I sommer tvitret styrelederen for Republican National Committee  Ronna McDaniel (i praksis en slags partileder)en ganske utilslørt trussel: «Egoisme er vår fiende. Enhver som ikke gir sin tilslutning til Trumps agenda om å gjøre America Great Again, gjør et stort feiltrinn.»

Slik stilles GOP-folket i en posisjon der utfallet nesten er selvskrevet: Hvis du protesterer, er du ute. En faustisk byttehandel altså: posisjon i bytte mot ære. Det er altså ikke bare ren opportunisme som får amerikanske konservative til å forlate både moral, ryggrad og prinsipper.

GOP har på rekordtid «bestemt» seg for at eneste løsning på alt rotet er å følge Trump blindt, og de er forlengst over the tipping point. GOP har bestemt seg for å rendyrke revansje over «den liberale eliten», den etablerte pressen og rettsstaten. Anstendighet er for sveklinger. GOP har blitt en Trump-kult.

Revansjelysten har ulmet i GOP i mange år, der det liberale demokratiet i vide kretser har blitt oppfattet som en arrogant semisosialistisk sammensvergelse. Med Trump har ideen om et politisk system der vinneren tar alt, slik vi finner i moderne autokratier eller hybridregimer, blitt både akseptabelt og plausibelt.

Det vi opplever, er et enormt paradigmeskifte i amerikansk politikk og et eklatant brudd med grunnlovsfedrene. Det er det mest dramatiske som har skjedd i Vesten i etterkrigstiden. I GOP er det nå blitt offisiell politikk at deres kritikere er folkefiender og at institusjonene driver med undergravende virksomhet.

For dagens GOP er løgn, besvergelser og leninistisk retorikk veien til målet, og målet er å nøytralisere. Det har nok ikke helt gått opp for mange hvor ekstremt alvorlig det er at presidenten i verdens ledende demokrati utroper sine kritikere og mediene til folkefiender.

De som har levd en stund, husker ytre venstres postulat «saka er viktigere enn sannheta». Når sannhetsbegrepet oppløses, råtner også tilliten som er limet i et demokrati. For et års tid siden uttalte Trumps daværende pressesekretær Kellyanne Conway at presidentens beviselige løgner om oppmøte ved innsettelsen måtte forstås som «alternative fakta».

I disse dager har Trumps personlige juridiske rådgiver (!), Rudy Giuliani ufoldet seg i mediene. At Trump lyver er han ikke enig i, for sannhet er i følge Giuliani et konsept som er opp til betrakteren.  Giuliani mener at det er opp til oss selv – inklusive presidenten – å velge våre egne sannheter. Et par dager senere fulgte Giuliani opp med å si at sannhet ikke er sannhet. Påstanden kom i et intervju med journalisten Chuck Todd i NBC News, der Giuliani forklarte hvorfor han ikke vil at Trump skal la seg avhøre av FBI: «Når du forteller meg at han burde vitne fordi han bare skal fortelle sannheten, og ikke bekymre seg for det, vel … det er så dumt fordi det er andres versjon av sannhet, ikke sannheten.» Men sannhet er sannhet, innvendte Todd. «Nei. Sannhet er ikke sannhet», fortsatte Giuliani. Altså nytale, i tråd med Orwell og hans «doublespeak».

Trump er garantert enig (i hans verden er sannhet og løgn abstrakte størrelser) og vi vil neppe se de store protestene fra resten av GOP. Der er vi i dag altså. Ledelsen i verdens ledende demokrati har et uttalt instrumentelt forhold til sannhet og løgn. Det legges ikke to fingre mellom.

Jeg har lenge vært overbevist om at Trump ville falle, og i alle fall ikke bli gjenvalgt. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Mye tyder på at selv om Mueller kommer frem til grenseløst alvorlige forhold, vil GOP og Trump-basen gi blaffen. Riktignok ble Paul Manafort funnet skyldig i banksvindel og skatteunndragelse, og riktignok sa Michael Cohen seg skyldig i skatteunndragelse og brudd på loven om valgkampfinansiering. Begge ligger an til å tilbringe mange år i fengsel. Men det var forventet at det ville komme noen dommer. Spørsmålet er om det har noen praktiske konsekvenser for Trump - og hva GOP vil gjøre med det. Hvordan skal GOP kunne forholde seg til en eventuell sak der Trump settes i direkte forbindelse med Russland - og samtidig overleve politisk, posisjonelt og moralsk (for noen kanskje også juridisk)?  Da får det heller briste og bære med Trump. Selv noe som ligner høyforræderi vil kunne passere.

Da er det ingen vei tilbake for republikanerne, og veien ligger åpen for nedmontering av demokratiet. I tillegg er demokratene rådløse, noe som ikke er uvanlig for opposisjonen under autoritær makt. Døden for demokratene er radikale falankser som ser sitt snitt til å bedrive kjepphesteri og sekterisme, noe som er i ferd med å spise opp bevegelsen fra innsiden. 

Da får vi åtte år med Trump. Mer enn nok tid til det som var utenkelig for kort tid siden. Mer enn nok tid til å kjøre USA inn i en uvikling der det kan bli vanskelig å snu. Eller slik Paul Krugman mente det i New York Times nylig: Hvis demokratene taper mellomvalget i november og GOP får flertall i begge kamrene vil det begynne å skje ting: «Trump will go full authoritarian.» Han vil misbruke institusjoner som skattevesenet, forsøke å sperre inne opponenter og journalister - og han vil få full ryggdekning fra partiet, skriver Krugman. Så får vi velge hva vi vil tro om det.  

Men de som tror at demokratiet er en slags naturlov har blitt overrasket før. Det forteller oss hvordan vi har en tendens til å lulle oss inn i en forestilling om at liberalt demokrati nærmest er uangripelig. Fordi denne styreformen er til det beste for alle. Fordi vi lever i den beste av alle verdener. Når ting går på skinner er det lett å overse lettheten og opportunismen som maktmennesker kan tillate seg. Og maktesløsheten i befolkningen.

Hvis USA faller som den liberale verdensordenens beskytter, er det ikke utenkelig at Europa står for tur. «Trumpister» ligger og lurer sivet. Et varsku kan være at både medier og opinionen her hjemme går lei av Trump. Utmattelsesstrategien virker altså. Det skyldes nok at et sammenbrudd i det amerikanske demokratiet virker både usannsynlig og skremmende, slik at det fremstår mer behagelig å betrakte Trump som en klovn med begrenset skadepotensiale. Vi lar oss underholde mer enn å skremmes av Trump.  

«It Can’t Happen Here», var den ironiske tittelen på boka til Sinclair Lewis om den fascistiske populisten Buzz Windrip som blir president og tar kål på demokratiet, og som kom ut i 1933. Om det som skjer i USA nå kan kalles fascisme, er diskutabelt. I den leksikale bruken av ordet blir det feil, men i en mer generisk forstand er en del som minner om den: Personkult, konsekvent løgnaktighet, nytale, aggresjon, intoleranse, rasisme, forakt for svakhet, fordømmelse av frie medier, kaderdisiplin og angrep på institusjonene. Legg til den etter hvert dominerende hangen til konspirasjoner som GOP og Trump sverger til, så sitter vi igjen med lederskapet som har ansvar for omtrent 6000 atomstridshoder.

Buckle up.

Her kan du lese mer om