KJØTTDEBATTEN: – ... men jeg fråtser ikke i kjøtt. Jeg er opplært til at vi holder husdyr for mat, men vi tar også et liv, og vi skal behandle både dyret og slaktet med respekt, skriver Therese Rudi.

KJØTTDEBATTEN: – ... men jeg fråtser ikke i kjøtt. Jeg er opplært til at vi holder husdyr for mat, men vi tar også et liv, og vi skal behandle både dyret og slaktet med respekt, skriver Therese Rudi. Foto: Line Møller

Debatt

Odelsjente om Gunhild Stordalens rapport: – En halvering av kjøttforbruket vil ikke skje på min gård!

Hvorfor prater vi ikke mer om hvordan dyra har hatt det og hva de har spist?

THERESE RUDI, odelsjente i Ringebu

Jeg ble på fredag ringt opp av medier som ba meg kommentere den mye omtalte EAT-rapporten. Jeg hadde akkurat mjølka feil ku på tanken og var ganske i ørska, men jeg hadde sett at Facebook sa at vi nå bare skulle spise 14 gram med kjøtt om dagen.

Jeg har lyst til å fortelle om første gangen jeg – virkelig – tenkte over hva jeg la på tallerkenen min. Jeg var 18 år og var agronomelev ved Sogn Jord- og Hagebruksskule. På skolen var det et sauefjøs, og vi som elever hadde i perioder ansvar for fjøsstell, lamming og fôrdyrking, tilsyn og sauesanking. På høsten fikk vi være med å slakte hvert vårt lam. Vi avliva det på riktig måte med boltepistol, hang skrotten opp til mørning, vi delte opp og lærte å lage forskjellige produkter av dyret vi hadde slakta.

les også

Gunhild Stordalen om ny kostholdsrapport: – Vil kreve en enorm omstilling

Jeg husker fortsatt da vi skulle smake på pinnekjøttet vi hadde lagd helt sjøl. Der vi hadde vært med på hele prosessen fra lammet var født og fram til det lå som et ferdig måltid på tallerkenen foran oss. Det var litt av en ærefrykt å skulle smake på dette, mest fordi vi visste hvor mye arbeid som lå bak. Men også der vi tenkte på at vi hadde tatt et liv for at vi skulle kunne spise oss mette. Det var kanskje da jeg skjønte hvorfor man ber bordbønn. Det ble ikke noe matsvinn fra det måltidet for å si det slik.

Hvis man skal dømme ut ifra Facebook-feeden min og gruppa «Venner av norsk landbruk», så holder by og land på å fjerne seg mer og mer fra hverandre. Før var det slik at alle hadde en onkel eller ei bestemor som hadde husdyr. Slik er det ikke lenger. De aktive bøndene og småbrukerne blir stadig færre og produksjonene mer og mer lukka. Som for eksempel da jeg i sommer fortalte ei venninne i Gudbrandsdalen at jeg tok noen fjøsstell for en nabobonde når det passa. Og hun spurte om jeg mjølka kua for hånd …

Vi i norsk landbruk kan ikke ignorere nye forbrukertrender. Ofte sammenfaller de ikke med våre interesser, fordi folk ikke vet eller ikke har noen mulighet til å forstå hvilke produksjoner vi driver med og hva det innebærer. Men vi må bli mye flinkere til å dele det vi driver med og invitere folk inn i fjøset. Jeg tror ikke norsk landbruk er tjent med å gjøre debatten om EAT til en skyttergravskrig. En kamp mellom veganere og kjøttspisere.

les også

Kjøttbransje-topper reagerer på ny kostholds-rapport: – Ikke mulig

Metanutslipp fra drøvtyggere har eksistert i all tid. Jeg er mer opptatt av hvordan kjøttet vi spiser blir produsert. Den beste ressursutnyttelsen i Norge vil si å dyrke korn og grønnsaker, direkte til menneskeføde, der det er forhold for det. Men her oppi dalom hvor jeg bor, med bratte bakker, mye stein og lange vintre så er det gress og utmark som er vår store ressurs. Og disse er det bare drøvtyggere som kan utnytte ved å omdanne gress til kjøtt.

Så noen halvering av kjøttforbruket vil ikke skje på min gård. Men jeg fråtser ikke i kjøtt. Jeg er opplært til at vi holder husdyr for mat, men vi tar også et liv, og vi skal behandle både dyret og slaktet med respekt. Alt skal tas vare på. Litt som i jaktkulturen der det er innarbeidet at det er dårlig skikk å ta bilde mens man sitter oppå et dødt dyr.

Her om dagen spiste jeg hjemmelaga tomatsuppe og pannekaker til middag, og det gikk fint. På pannekakene hadde jeg blåbærsyltetøy fra Venabygdsfjellet, og dagen etter spiste jeg rakfisk fra et fjellvann i Fåvangfjellet i hop med lefse bakt på potet fra Sør-Fron. Jeg ikke spise kjøtt hver dag.

les også

Professor om EAT-dietten: – Bekymret for fedme

Men framfor å bestemme at det eneste riktige er at hele verden skal spise kun en kjøttmiddag i måneden, så tror jeg det handler om hvordan vi best kan utnytte de ressursene vi har lokalt, både for dyra sin skyld, bonden, kvaliteten på sluttproduktet og framtida til jorda vår. Vi må fokusere mer på produksjonsmåten og vi trenger definitivt mer respekt for dyret, hva det har spist og produksjonen som ligger bak det kjøttstykket vi legger på tallerkenen vår til middag.

Jeg vil heller spise ribbe fra en fettmarmorert utegris en gang i måneden, framfor å spise en dårlig McDonalds-burger hver dag. Hvis det eneste målet til norsk landbruk er å produsere og sløse like mye som industrilandbruket, så kommer hvert fall en annen retning til å vinne.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder