Foto: Roar Hagen

Kommentar

Når ondskapen har et navn

New Zealenderne ønsker å glemme navnet på mannen som slaktet 50 mennesker i en moske i Christchurch. Det prøvde vi i Norge også etter 22. juli, uten å lykkes.

les også

Jacinda Ardern (38): Statsminister, småbarnsmor og sjelesørger

Pluss content

«Si navnet til alle de vi mistet i stedet for navnet til mannen som drepte dem» sa landets statsminister Jacinda Ardern i sin følelsesladede tale til parlamentet på tirsdag.

«Vi i New Zealand vil ikke gi ham noe som helst. Ikke engang hans navn».

Ardern har blitt den samlende skikkelsen i New Zealand etter massakren forrige uke, slik statsminister Jens Stoltenberg ble det her etter 22. juli 2011. Og det er lett å kjenne igjen reaksjonene på den andre siden av kloden fra vært eget traume den gang. New Zealanderne er der vi var da vi gikk i rosetog og snakket om hvordan kjærligheten kunne trumfe hatet.

Og vi prøvde også å fortrenge navnet på gjerningsmannen. «Noe av det verste sykt selvopptatte mennesker vet er at noen misoppfatter eller feilstaver navnet deres», skrev programlederen og gitaristen Thomas Seltzer på Twitter bare et par dager etter drapene i Regjeringskvartalet og på Utøya.

«Morderen hevder at navnet hans vil huskes i generasjoner. Du har bare delvis rett, Anders Breinæs.»

Det førte til en uorganisert kampanje i sosiale medier hvor stadig nye varianter av massedrapsmannens navn dukket opp. I den grad at flere av oss faktisk hadde problemer med å huske hva han faktisk het en periode.

Men det gikk ganske raskt over. For mens saken ble etterforsket, psykiatrirapportene ble utarbeidet og mannen ble stilt for retten ble det til syvende og sist umulig å ikke ta i morderens navn.

Han oppnådde dessverre den herostratiske berømmelsen han var ute etter. Til frustrasjon for alle som delte etternavn med ham, og for teknologigiganten ABB.

les også

Anders Behring Breivik har skiftet navn

Så hva gjør man?

På slutten av det fredelige 1990-tallet kom den britiske alenemoren J.K. Rowling ut med den første boken om Harry Potter og hans nemesis – den onde trollmannen Voldemort. Eller «Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt» som hun også kalte ham.

Da Harry Potter-feberen var på det heteste noen år senere orkestrerte al-Qaidas grunnlegger Osama bin-Laden et terrorangrep på USA verden aldri hadde sett maken til og virkelighetens ondskap fikk et nytt navn og ansikt.

bin-Laden ble et symbol på den navnløse ondskap. Men hverken han eller Voldemort forble navnløse selv. Det var i praksis umulig å snakke om terrorister og dødsetere uten å si hva de het.

les også

Overlevende: Breivik hørtes ut som Voldemort i Harry Potter

Det har vært gjort forsøk på andre nivåer også. I 2014 stilte det amerikanske føderale politiet FBI seg bak en kampanje de kalte «Don’t name them» – «Ikke nevn dem» – hvor de oppfordret medier og folk på sosiale medier til ikke å navngi gjerningsmannen bak masseskytinger eller andre former for massedrap.

«Enkelte drapsmenn motiveres av et ønske om berømmelse, beryktelse og/eller anerkjennelse», skriver kampanjen på hjemmesidene sine. «Når mediene fokuserer på drapsmannen, gir de denne berømmelse samtidig».

Oppfordringen har vært delvis vellykket. Da en 29 år gammel mann skjøt og drepte 49 og skadet 50 mennesker på en nattklubb for homofile i Florida i 2016, lot CNN først være å nevne navnet til drapsmannen på skjermen.

Men etter hvert som man ruller opp bakgrunn og bevegelser som ledet frem til drapet, blir slikt selvfølgelig vanskelig. Og i de tilfellene hvor drapsmannen overlever og blir stilt for retten er det bortimot umulig.

les også

Følelsesladet Michelle Obama langet ut mot Donald Trump: – Valgkampens beste tale

Å la være å nevne navnet kan også være en form for hersketeknikk.

Høsten 2016 drev både Barack og Michelle Obama aktiv valgkamp for Hillary Clinton og mot Donald Trump, nesten uten å nevne sistnevntes navn i noen av valgkamptalene.

Da presidenten ble spurt av PBS hvorfor han nesten aldri nevnte Trump direkte, svarte Obama: «Det virker som han gjør en god jobb med å nevne sitt eget navn. Så jeg tenkte jeg skulle la ham annonsere for seg selv i fred».

Men altså: Navnene følger handlingene. Trumps sterke merkevare vant over Obamanes tafatte forsøk på usynliggjøring. Og til tross for dugnaden på sosiale medier for å drukne massedrapsmannens navn i et hav av parodier etter 22. juli, kjenner alle nordmenn over en viss alder navnet hans i dag.

Så selv om New Zealands statsminister har de beste intensjoner, vil navnet på deres massedrapsmann også skrive seg inn i landets historie.

Det betyr ikke at de har vunnet. Det betyr vel egentlig bare at ondskapen og minnet om den ikke kan utraderes fra vår felles hukommelse. Og at av og til har ondskapen et navn.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder