Debatt

Påskebudskapet: Å gjenkjenne det ekte og uforanderlige

Vi liker å tenke at sannhet gjør fri. Men kan det være at det er påskebudskapet som gjør det mulig?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

DANIEL JOACHIM H. KLEIVEN, siviløkonom og filosofistudent, tilknyttet tankesmien Skaperkraft

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
– Jesus (Joh 8,31b-32)

Nest etter Julius Caesar, er trolig Pontius Pilatus den mest kjente romeren i historien. De fleste kristne er holder ham aktivt i hukommelsen gjennom den lite flatterende linjen i den apostoliske trosbekjennelsen: «Pint under…».

Pilatus er mannen som kjemper mellom egen samvittighet og politisk press om å korsfeste en tilsynelatende harmløs mann. Mot klimakset i Johannesevangeliets versjon av påskehistorien, sier Jesus under rettergangen: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden (…)». Siden Pilatus forlater like etter, kan vi se for oss han respondere tørt med det retoriske spørsmålet: «Hva er sannhet?». Svaret er tydeligvis ikke så viktig for Pilatus, og Jesus sendes til korset.

les også

Veiskille i Jerusalem

Nesten 2000 år etter, virker en forestilling i vårt tankesett å være at sannhet gjør fri. Den setter oss fri til å leve uten vrangforestillinger, til å leve i henhold til «noe ekte». Sannhet synes å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv. 

Men om vi forlater den kristne virkelighetsforståelsen bak mye av dette tankesettet, virker det ikke like opplagt hvorfor dette skal være tilfellet. Den ateistiske filosofen John Gray skriver i boken «Straw Dogs»:

«Ateisme er en sen utvekst av en kristen lidenskap for sannhet. Ingen hedning vil ofre livets behag bare på grunn av sannhet. (…) Tilbedelsen av sannhet er en kristen kult.»

Fra Sokrates og de antikke grekernes påstand om at sannhet kan gjøre fri, kom kristendommen med den spektakulære revisjonen at håpet om frihet ikke bare tilhører noen få privilegerte, som kunne unnslippe hardt arbeid på åkrene til fordel for dager på filosofiske akademier, men alle mennesker.

les også

Biskop Helga Byfuglien: La ikke påsken gå hus forbi!

Samtidig kjenner vi til, allerede fra før Darwin, at vi som naturlige organismers primært er rettet mot tilpasning, overlevelse og reproduksjon – ikke nødvendigvis mot sannhet, annet enn om umiddelbare, trivielle ting. Det mangler ikke eksempler på hvor selvbedrag øker overlevelsesevnen. Forskeren Elizabeth Trivier peker på at evolusjon ofte favoriserer «useful errors». Sannhet er her i beste fall instrumentelt til det som har utviklet oss til skapningene vi er i dag. 

Gray beskriver dessuten hvordan det er grenseløst naivt å tro at historien vil bevege oss mot stadig mer sannhet og fremskritt. Om dette var den hele og utfyllende historien, har vi liten grunn til å tenke at menneskets kognitive evner er finslepne redskaper for å identifisere sannhet.

 «Gud er død», proklamerte ateisten Nietzsche. Snarere enn å fremføre den banale religionskritikken som preger vår tid, deler Nietzsche her et dypt poeng om en virkelighetsforståelse snudd på hodet. Der hvor ikke bare Jesus forblir død på korset, men Gud faller ut av vår virkelighet. Uten Gud som garantist for et ekstra-menneskelig perspektiv på tilværelsen, har vi ikke lenger gode grunner for at hva vi leser ut av naturen bærer egentlig mening. Nietzsche foreslår at vi nå er etterlatt med bare individuelle perspektiv, uten en faktisk mulighet til å gjenkjenne noe ekte. Martin Heidegger beskriver dette trekket som den virkelig gudløse vantroen – å redusere sannhet til hva vi kan konstruere helt alene.

les også

Vinen er Guds gave

I motsetning til dette har det kristne perspektivet en garanti for at sannhet finnes og er et mål i seg selv, fordi sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv. Selv om det ikke uten videre er lett å oppdage denne, kan vi nå garantere at sannhet faktisk finnes. Vi kan dermed anstrenge oss for å finne den, enten fra logikk, vitenskapene eller hverdagslivet. Å elske sannhet er å elske Gud. De opererer alltid sammen.

Påskefortellingen forteller om hvordan vi løsrives til frihet når vi ser forbi det uviktige og foranderlige, gjenkjenner det ekte og uforanderlige, og kan styre livene våre etter det. Påskens høydepunkt forteller at den frigjørende sannheten legemliggjøres i en person, tar bolig blant oss, lever, lider, dør og gjenoppstår med oss. Friheten er ikke lenger begrenset til akademiet, men finnes i et livet i imitasjon.

«Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»
Joh 14,6

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder