ETTERLYSER FEDRENE: – Jeg ønsker et samfunn hvor mine barn har like muligheter som andre barn. Hvor mors jobb er like viktig som fars jobb, skriver Anne-Marte Kolbjørnshus.

Debatt

Permisjonsdebatten: – Hvor er alle fedrene?

Det er ramaskrik i Norge. Foreldrepermisjonen skal likestilles. Mor og far skal ha rett til like stor kvote, samt en tredje del som familiene selv kan fordele som vi vil. Over det ganske land raser debatten, og jeg stiller meg selv spørsmålet nesten daglig: Hvor er fedrene?

ANNE-MARTE KOLBJØRNSHUS, kvinnenettverksleder Oppland Ap og tobarnsmor.

For vi hører fra kvinnene. Mødrene. Jordmødrene. Ammehjelpere. Alle som mener kvinner skal kreve en større del av permisjonen, og at det er vår biologiske rett å gjøre det. Det er til det beste for barnet at vi mødre er hjemme mest mulig, lengst mulig, og ammer. Aller helst ammer døgnet rundt. Hele året. Gjerne flere år. Det er inntrykket jeg har av denne debatten. Og det provoserer meg.

Hvilket samfunn vil du ha, da? Jeg ønsker et samfunn hvor mine barn har like muligheter som andre barn. Hvor mors jobb er like viktig som fars jobb. Hvor mor og far kan tjene det samme. Hvor far kan være sammen med ungen sin like godt som en mor kan. Hvor menn også aksepteres som en fullverdig omsorgsperson. For det er de. Jeg kjenner mange av dem, men de går ikke ut og angriper kvinner som argumenterer med vår biologiske rett til å være en ammende mor i årevis.

les også

Permisjonsdebatten: – La tredelinga bestå!

Det gjør jeg. Jeg godtar ikke at enkelte tar monopol på å vite barns beste og at alle barn skal ammes. For det er jo ikke sånn. Vi får ofte barn i et fellesskap som mor og far. Det er også slik at noen barn har to mødre, andre to fedre. Alle disse barna vokser opp. Alle disse barna har mulighet til fullverdige gode live. Alle disse barna lever sammen med fullverdige omsorgspersoner, det er i alle fall uavhengig av vårt kjønn.

Men alle disse barna ammes ikke, det er helt riktig. De vokser derimot opp i et mer inkluderende samfunn, så sant vi kvinner da ikke står og roper om at våre evner til å passe på dem er bedre enn en fars. 

Så diskuterer jeg gjerne hvordan det er å ha barn. For det er slitsomt de første årene, det bør vi ha mer åpenhet om. Det er ikke bare rosablogg og babylykke. Det er vanskelig å sove for noen. Det er vanskelig å spise for andre. Det er lange dager og lange netter. Ingen babyer er like, akkurat som vi foreldre er ulike.

Derfor er det mye fleksibilitet i permisjonsordningen slik den er, man kan ta ut permisjon med 100 prosent eller 80 prosent lønn, jobbe litt og ta mer permisjon, jobbe deltid mens den andre forelderen også jobber delt og tar permisjon, det er ganske mange varianter av denne ordningen. Kanskje skulle den totale lengden på permisjonen hatt noen uker til å fordele.

les også

Permisjonsdebatten: – Foreldrepermisjon på omsorgslinjas premisser

Så er det barnehage og jobb. Det betyr runder med forkjølelse, omgangssyke og utallige virus. Det er ingen enkel overgang. Småbarnsforeldre i full jobb kunne trenge mer fritid, flere sykedager og mykere overgang til en hverdag som krever mye av store og små. Dette er diskusjonen vi og unga våre trenger.

Skal samfunnet gå framover må vi se på hva som er vanskelig og finne nye løsninger, ikke si at likestillinga går for langt fordi den denne gangen gir far noen nye rettigheter. Vi trenger mer tid med unga våres, akkurat som de som er godt voksne kan ønske seg mer tid til foreldre som trenger litt ekstra omsorg. Vi trenger bedre politikk til folks hverdag, til å vise omsorg til våre nærmeste, og denne politikken må gjelde både kvinner og menn. Husk at noen barn har to fedre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder